De usynlige straffede

Hvert år opplever 6000 – 9000 barn i Norge å ha en mamma eller pappa i fengsel. Barna er uskyldige, men straffen rammer også dem – og noen ganger glemmer vi det – barna blir de usynlig straffede.

En fortelling fra barn- og familieansvarlig i Kirkens Bymisjon Drammen, Anette Bjørnson Skjerven.

INGEN Å PRATE MED

– Det er ingen å prate med om hvordan jeg har det, eller som kan svare meg på alt jeg lurer på. Det er så vanskelig å følge med på skolen, jeg lurer sånn på hvordan pappa egentlig har det. Noen dager er alle rundt meg dumme, de maser og ingen skjønner egentlig ingenting.

– En dag så satt jeg og tenkte på om det er noen som passer på pappa og om han får mat. Jeg glemte å følge med på hva som skjedde i timen. Da læreren spurte om jeg kunne svare på et regnestykke fikk jeg nok.

– Hvor viktig er det å vite hva 3 ganger 7 er, når jeg ikke engang vet hvordan pappa har det? Jeg ble sint på læreren, skrek og kastet boka mi. Etter timen ville læreren snakke med meg. Læreren lurte på om hun ikke kunne ringe hjem til pappa for å høre om det gikk bra.

«NEI», skrek jeg. «Det går jo ikke an å ringe pappaen min! Pappaen min sitter i fengsel, og jeg vet jo ikke engang hvilket fengsel det er!»

– Rett etterpå ble jeg veldig redd og lei meg. Jeg hadde jo fortalt det jeg absolutt ikke fikk lov til å si. Ingen skulle vite at pappaen min satt i fengsel, det hadde jeg lovet mamma. Og ikke snakket vi så mye om det hjemme heller, pappa var nesten «glemt».

Mamma mente det var best for oss å ikke snakke med eller så mye om han lenger. Jeg trodde jeg hadde ødelagt alt da jeg plutselig hadde fortalt det til læreren.

– Kom mamma til å bli sint? Kom flere til å vite om det? Hva ville skje nå?

KONTAKT MED FRI

Læreren og Lisa tok kontakt med barne- og familieansvarlig på FRI i Kirkens Bymisjon etter Lisa og morens ønske.

Læreren hadde hørt litt om hvordan det kunne være når man er barn og har en forelder i fengsel, da hun hadde vært på et seminar med FRI. I forkant hadde hun visst lite om det. Læreren inviterte barne- og familieansvarlig til skolen for å snakke litt med Lisa om fengsel, pappa og hvordan hun hadde det.

I samtaler fortalte Lisa om hvor vanskelig det var å si til mamma at hun ville møte pappa. Hun ville se hvordan pappa hadde det. Det var godt for Lisa å høre at pappa ikke bodde i et bur og hadde stripete klær med en lenke rundt foten, slik hun trodde det var.

Lisa var redd for at pappa ikke trodde hun var glad i ham lenger, når hun ikke snakket med ham. Samtidig var Lisa redd for å skuffe mamma. Kanskje mamma ville bli veldig lei seg og sint, når hun egentlig ville noe annet enn det mamma trodde var best?

I ettertid viste det seg at moren var redd for at Lisa skulle bli skuffa over pappa. – Hva skjer den dagen pappaen kommer ut igjen? Vil han klare seg bedre da? Og var det ikke fryktelig skummelt for et barn å være på besøk i fengselet?

Lisa hadde vært på besøk én gang da hun var veldig liten. Den kvelden hadde hun tisset på seg etterpå. Moren var redd det ville bli for vanskelig for Lisa.

Men den gangen var det heller ingen som snakket med Lisa. Ingen hadde fortalt Lisa om hva et fengsel egentlig er, hva man gjør når man kommer på besøk og at pappa blir passet på. Ikke hadde Lisa noen å snakke med om hvordan hun hadde det eller hva hun opplevde heller. Lisa hadde både følt og vært alene med den store hemmeligheten.

FØLGETJENESTEN

I dag har Lisa besøkt pappa, ikke bare én – men flere ganger. Hun har blitt kjørt av «Følgetjenesten» i barne- og familie-arbeidet til FRI i Kirkens Bymisjon i Drammen. Lisa har blitt kjent med dem som jobber der, og de har også fått være med Lisa inn på besøk hos pappaen.

I dag vet Lisa at pappa bor på eget rom, med egen seng. Hun vet at han får mat flere ganger om dagen, hun vet at han må jobbe i fengselet, og hun vet at han kan snakke med dem som jobber i fengselet.

Lisa vet også at hun må gjennom en metalldetektor når hun skal besøke pappa i fengselet han er i. Og hun vet at det ikke er farlig om det piper når hun går gjennom, da må hun vise hva hun har i lommene. Hun er ikke alltid sikker på hva som er lov til å ha med i besøket, men hun vet at det kan de voksne hjelpe til med å finne ut av, ved å ringe til fengselet.

Lisa har fått lov til å fortelle om pappa til de nære vennene hun ønsker skal få vite det. Lisa syns det er fint å prate med dem, selv om de noen ganger kanskje kan være litt for nysgjerrige og spørre mye. Da vet Lisa at hun kan si at det er nok, eller at de kan spørre senere.

På skolen er det blitt litt lettere å gjøre skolearbeidet. Men Lisa har fremdeles mye å tenke på, og noen dager kan hun være både lei seg, sint og glad. Men nå kan hun dele tankene med noen når hun ønsker det.

Les også

Én sommerkveld ødela 10 år

Ofte ser man noen fellestrekk blant dem som havner i rusens klør. Slett ikke alltid, men ofte. I historien til Rudi Ask (43) finner du ingen av dem. Jo, forresten – ett: Gleden over å ha kommet ut av det.

Bilde av to grønnkledde ansatte fra Kiwi med oransje skjerf rundt halsen. Bilde

Åpen dør til julen

Til deg som synes julen kommer i tidligste laget i butikkvinduer og i reklamepauser: På Møtestedet kommer de første spørsmålene om julen allerede på sensommeren: – Blir det KIWI-julebord i år?