Én sommerkveld ødela 10 år

Tekst: Øivind A. Monn-Iversen | Foto: Torbjørn Tandberg

Rudis historie handler ikke om omsorgssvikt. Tvert imot: Omsorgen fra foreldrene og de fem søsknene er mye av grunnen til at det ikke gikk enda verre.
– De har alltid stilt opp for meg. Jeg har mye å takke dem for, sier han.
Rudis historie handler ikke om rus i nære relasjoner. Tvert imot: Foreldrene var nøkterne på alle vis.
– Og ingen av søsknene mine har hatt rusproblemer. Jeg er det sorte fåret, sier han og smiler.
Rudis historie handler ikke om rotløshet og oppbrudd i ungdomsårene. Tvert imot: Oppveksten var stabil og harmonisk i Lierbyen, noen minutters kjøring nord for Drammen.
– Jeg hadde det trygt og bra, fastslår han.
Rudis historie handler ikke om yrkesmessige omveltninger og tap av prestisje. Tvert imot: Han hadde mer enn nok å gjøre som allsidig håndverker.
– Jeg hadde jobbet fra 1995. Som tømrer, maskinfører og glassmester. Jeg har alltid vært glad i å jobbe, forteller han.
Rudis historie handler ikke om samlivsbrudd. Tvert imot: Han hadde ikke stiftet familie ennå.
– Heldigvis, sier han.

Sommerkvelden som forandret alt

Rudi trekker pusten. Han forteller om sommerkvelden i 2005. Den som forandret alt.
– Jeg var på byen alene, drakk alkohol. Vanligvis drakk jeg lite, rørte knapt alkohol. Så møtte jeg noen folk jeg ikke kjente fra før. Jeg ble tilbudt amfetamin. Jeg gikk fra å være skikkelig full til å bli helt oppegående. Følte meg helt fin.
Rudi fikk aldri abstinenser. Verken denne kvelden eller senere. Han savnet bare rusen.
– Det var vel litt av problemet. Hadde jeg blitt dårlig, så hadde det kanskje vært enklere å slutte. Bare jeg fikk noen timer søvn innimellom, så var jeg fornøyd, sier Rudi før han kommer på at, jo – én gang ble han skikkelig dårlig av rusen.
– Det var fleinsopp med syre, sier han og smiler skjevt.

Sju av ti år i fengsel

Jeg møtte feil folk til feil tidRudi Ask

Han har sonet tilsammen 7 år siden 2005. 16 dommer, tre av dem som samfunnsstraff. Stans litt ved tidsperspektivet her: Fra hans første amfetaminrus til hans siste, gikk det 10 år. I sju av disse har han sittet inne. En mann som inntil denne fatale sommerkvelden hadde en solid tilværelse, med bolig og fast jobb og et sunt nettverk av familie og venner. 31 år gammel.
– Jeg var full og dum, sier Rudi.
Det er en erkjennelse mange kan identifisere seg med. Men likevel?
– Jeg møtte feil folk til feil tid, fortsetter han.
Sånt kan skje. Men igjen: Hvordan er det mulig?

Rudi rister på hodet. Han har ikke noe godt svar. Eller sagt på en annen måte: Svarene han har gitt, er de beste. Det var det som skjedde. Det var sånn han oppfattet det. Det var en del omstendigheter som hver for seg ikke ville tippet en robust mann overende, men som i sum ble en skjebnesvanger miks. Over 12 år senere framstår historien hans som et bortimot ubegripelig faktum.

Jakten etter rus

Rudi stjal biler, båter, gressklippere, motorsykler, tråsykler, det meste som kunne omsettes.
– Penger til stoff, alt handlet om det, sier han.

Penger til stoff, alt handlet om detRudi Ask

Han har blitt lagt inn på sykehus til pumping, proppfull av GHB. Vært døden nær flere ganger. Men så har han stukket av før politiet kom og skulle avhøre ham. Han orket ikke enda et avhør, som han sier.

(teksten fortsetter etter bildet)

Stikkene av dårlig samvittighet

Han var stort sett borte fra resten av familien. Utilgjengelig når det passet ham. Tilfeldig innom når det passet ham.
– Trengte jeg hjelp, så tok jeg kontakt. Og de stilte opp, enten det var foreldre eller søsken. Jeg har bodd hos flere av søsknene mine etter soning, forteller Rudi.
Det var ingenting de ønsket sterkere enn at broren skulle komme seg ut av rusen. Men de ble skuffet. Gang på gang. Når han kjenner etter, så kommer stikkene av dårlig samvittighet. Overfor familien, som har vært så fortvilet. Overfor samfunnet, som han har kostet så mange penger.
– Men jeg bruker ikke for mye tid på å tenke på det. Livet må gå videre. Men det er mange som har hatt det vondt, spesielt mine aller nærmeste. Selvfølgelig er det det.

Nok var nok!

Nå har Rudi vært rusfri i halvannet år. Han kan ikke peke på noe vendepunkt i livet som fikk ham ut av rusen. Ingen spesiell opplevelse, ingen åpenbaring. Han kan ikke forklare det annerledes enn at kroppen skrek etter et annet liv.
–

Nok var nok. Jeg møtte veggen flere ganger. Jeg var lei av rus. Lei av soning. Lei dårlige venner. Lei kjeltringstreker. Lei dette livet.Rudi Ask

Det var det som måtte til. Følelsen av endeløs stillstand. Limt til en strek som verken markerte start eller mål.
Han oppsøkte FRI i Drammen, Kirkens Bymisjons tiltak for å skaffe rusavhengige og løslatte arbeid, bolig og et rusfritt nettverk. Rudi ønsket behandling.
– Det hjelper ikke hva andre ønsker, sier han.
Venner, familie, kjærester. De kan være så velmenende de bare vil så lenge de bare orker. Som regel orker de ikke i lengden. Uansett hjelper det ikke.
– Man må ville det selv, ellers går det ikke. Jeg ville det.
Etter hvert. Resten kan jeg takke FRI, familien min og kjær-esten min for, sier Rudi.

Fått igjen det han mistet

Han visste at han måtte ha seg en solid og rusfri kjæreste og daglig støtte for å komme seg ut av dette. Det var det han fikk. Og det han gjorde.
– I dag har jeg alt det jeg mistet, sier han og smiler.
Kjæresten har hus og bil. Sammen driver de oppdrett av Dachs–hunder. De har åtte–ni hunder hjemme, og rundt 40 på fôr. En bunnsolid svigerfar er nærmeste nabo, før skogen overtar. Rudi har fått jobb som tømrer hos Frøiland Bygg.
Om et drøyt år kan han få tilbake førerkortet.
Han snakker om tidligere kompiser som kommer ut fra soning og oppsøker gamle kjærester i miljøet og tror det skal gå bra.
– Det går aldri bra, sier Rudi med solid trykk på «aldri».
Eller beskrevet med tall:
– Kanskje er det ett av en million par som klarer det.
Kanskje.
Rudi har byttet ut hele vennekretsen. Slettet alle kontakter på mobilen. Selvsagt hender det han treffer folk fra rusmiljøet. Det er mange som er blitt borte på disse årene. I sykdom og ulykker.
– Det er blitt noen begravelser.
Av og til er det noen gamle kjente som stopper og roser ham. Så spør de hva som må til.
– Oppsøk behandling, kom deg inn i FRI, svarer Rudi.
– Også må du være sterk, sta, og tåle en dårlig dag. På dårlige dager må du vite at du har et ansvar. Overfor dine nærmeste, overfor arbeidsgiveren. Det er viktig å komme seg på jobb, fortsetter han.

Julekvelden på utsiden

Han feiret stort sett jul med familien hvis han ikke satt inne. Stort sett. Men han minnes en lille julaften i tung rus. Han var ute og gikk et sted mellom Mjøndalen og Drammen. Så mye mer husker han ikke før han kom til seg selv sent på julaften en gang.
– Da gikk jeg mot huset til onkel og tante, jeg var så tørst.
Men fra utsiden så han hele familien sitte inne og spise julemiddag. Rudi ville ikke ødelegge stemningen. Han gikk videre.
– Men de hadde tatt meg godt imot, det var ikke dét…
Rudi forsøker å erindre mest mulig fra ett av utallige dunkle døgn. Så smiler han:
– Tenk om de trodde det var julenissen?!
Han har alltid vært i godt humør. Selv om han vet han har påført folk både økonomisk skade og traumer, så har han alltid sett på seg selv som en snill gutt. Eller: Snill kjeltring.
– Ble jeg tatt av politiet, så var det fram med henda og på med håndjerna, sier han.
Snill. Dum. Hjelpsom. Naiv. Det er Rudi selv som sier det.
– Jeg ble rett som det var rundstjålet av folk jeg tok med meg hjem, som jeg trodde var mine venner. Så tømte de lommene mine og stakk.
Han snakker nøkternt og poengtert. Enhver setning høres ut som en selvfølgelighet, uansett hvor ladet den måtte være av drama eller følelser. Han gjør ingen forsøk på verken å romantisere eller bagatellisere. Aller minst å skyve ansvaret over på andre.
– Jeg levde et skikkelig og stabilt godt liv før rusen tok meg. Jeg husket hvor godt jeg hadde det. Sånn sett tror jeg det har vært enklere for meg å komme meg ut av det. Hvis du har ruset deg fra ungdomstiden, da har du aldri levd et normalt liv. Da vet du ikke hva du går glipp av.

Jeg må gå den lange veien tilbake. Jeg har brent mange bruer. Det er mye som skal bygges opp igjenRudi Ask

Rudi er onkel til 16. Flesteparten av dem født som bagateller inn i den verden Rudi befant seg i. I dag derimot, er nevøene og niesene sentrale skikkelser i livet hans. Han håper det er gjensidig.
– Jeg ønsker å vise at jeg er en snill onkel, men jeg har mye å ta igjen, sier han.
Rudi vet han har mange å takke. Først og fremst sine nærmeste. Kjæresten, foreldrene, søsknene.
– Jeg må gå den lange veien tilbake. Jeg har brent mange bruer. Det er mye som skal bygges opp igjen, sier Rudi.