Med urettferdighet som drivkraft

Tekst: Vegard M. Aas | Foto: Joakim Fjeldli

– Jeg inviterte mine nærmeste venninner i 2011. Lite visste jeg at gruppa var åpen for alle. Da jeg våknet var flere hundre påmeldt! Jeg fikk helt panikk! Samtidig gikk det opp for meg at mange likte dugnaden, så da var det bare å hoppe i det, forteller Anikken Emilie Hjelde.

Med det var den tradisjonsrike gave–dugnaden «God jul, lille venn» et faktum.

Midlertidig pause fra dugnaden

Etter å ha samlet inn flere tusen gaver er Anikken Emilie, selve primus motor i den landsomfattende dugnaden, nødt til å ta et års pause.

– Det blir veldig moro å se hvordan det blir. Det blir litt rart, men også litt fint, forteller hun.

Vi møter den ivrige ildsjelen i Drammen Teater. Stedet hvor hun i fem år har organisert innsamling av julegaver til sine medborgere.

Utenfor levner trærne liten tvil om at det går mot både mørkere og kaldere tider. Likevel, med et stort smil og det lyse og karakteristiske, bølgete håret, lyser Anikken opp, kanskje slik hun har fått nærmest utallige barn og familier til å lyse på julaften, ved hjelp av dugnaden.

Legen satte foten ned

– Det er frivillig tiltak begge veier. Alle gjør det av fri vilje. Både de som organiserer, de som gir og de som tar imot.Anikken Emilie Hjelde, primus motor for God jul, lille venn.

For det skal kalles dugnad, verken mer eller mindre. Ikke aksjon. Ikke arrangement. Dugnad, sier hun. Det er en tydelig beskjed.

– Det er frivillig tiltak begge veier. Alle gjør det av fri vilje. Både de som organiserer, de som gir og de som tar imot.

Etter fem års innsats har legen måttet sette foten ned. I hvert fall for i år. For når høst blir til vinter og julehøytiden står for tur, er det nemlig ikke bare i kirkeklokkene det kimer:

– Ikke lenge etter fjorårets dugnad ble jeg døv på det ene øret og fikk påvist tinnitus. Det satte meg helt ut av spill. Jeg ble sykmeldt og har ikke fått gjort det jeg skulle. Da jeg satte meg ned med «God jul, lille venn» i september, merket jeg at det var for sent. Legen på Rikshospitalet sa det var best med en pause nå.

For sikkerhets skyld spør jeg om hun er tilbake neste år. Svaret lar ikke vente på seg:

– Jeg lover! Jeg kjenner at det kribler litt i magen, og det kribler enda mer når jeg vet at jeg ikke skal ha årets dugnad. Jeg er veldig glad for at Kirkens Bymisjon sammen med Rett Fram, og andre veldedige organisasjoner i nærområdet, skal stå for årets dugnad.

(saken fortsetter under bildet)

Vil helst unngå oppmerksomheten

Navnet til dugnaden stammer opprinnelig fra morens katt, kalt «Lille venn». Etter et førjulsbesøk hos moren, var det tid for å si farvel til den firbeinte krabaten. Anikken ønsket katten «God Jul», og med det var dugnaden døpt «God jul, lille venn».

Navnet og dugnaden har fått rikelig med omtale, både i lokalpresse og hos de større riksavisene, men det har aldri vært et særlig ønske om å stille opp på intervjuer, skal vi tro henne selv.

– Hvert år før vi begynner sier jeg til pappa at jeg ikke vil i avisen og at jeg ikke vil fronte det. Samtidig vet jeg at mange ikke har Facebook og gjerne leser om det i avisene, så det blir et slags tveegget sverd.

Hobbymusikeren med det store hjertet

Man har med andre ord kunnet bli godt kjent med dugnaden, men sjelden har Anikken fortalt hvem hun egentlig er. Kanskje er det bevisst? Kanskje har hun aldri fått muligheten?

Anikken er født og oppvokst i Hokksund, byen kjent for sitt laksefiske og sine utallige rundkjøringer. Hun er glad i å spille piano og gitar. Likeledes er hun glad i å synge, selv om stemmen angivelig skal ha rustet i løpet av de senere år.

Nå er hun bosatt i Lier. Hun har fått seg samboer og det hun omtaler som en liten tass. Jobben i Røde Kors gjør det klart at hun har et stort hjerte for å hjelpe.

Oppveksten har vært med på å forme henne til den ildsjelen som hun i dag er, mener hun selv.

– Jeg kommer fra en todelt familie. Jeg har hatt en fantastisk oppvekst, men den ene delen av familien har hatt mer penger enn normalen, mens den andre delen har hatt mindre. Jeg har utviklet en sympati for dem som har mindre å rutte med.

– Men det er viktig å påpeke at den delen av familien som hadde lite penger, ikke var svake, for ingen er svake selv om man har dårlig råd, sier hun.

Et lite øyeblikk blir det stille. Man kan se at tankene kverner. Hun blir redd for at det hun vil si skal virke klisjéaktig. At det skal fremstå som teit.

– Jeg liker ikke urettferdighet. Store forskjeller på hva en har av penger er en form for urettferdighet.Anikken Emilie Hjelde

– Jeg liker ikke urettferdighet. Store forskjeller på hva en har av penger er en form for urettferdighet. På skolen ble
jeg sint når noen ble mobbet, så den rettferdighetssansen har jeg vel hatt siden jeg var barn. Jeg har følt et behov for å gjøre noe med urettferdigheten.

Da «God jul, lille venn» ble en del av livet hennes, føltes det som om en brikke falt på plass. Hun mener dugnaden på sett og vis bare kan utgjøre en liten forskjell, men at vissheten om at bare ett barn kan få pakker på julaften er mer enn nok til å drive henne.

– Hele opplevelsen rundt «God jul, lille venn» gir meg mye. Alle menneskene som kommer innom og forteller historier, og bidrar med både frivillighet og giverglede. Det er noe man ikke finner mange steder.

Følelsen av å komme til kort

Særlig er det et minne som har brent seg fast:

– Jeg husker veldig godt en mann som kom inn. En stor, røslig kar med lue som hadde kjøpt en gave til ei tulle på tre år. Han tok av seg lua og forklarte hvilken glede det var å kunne få være med på dugnaden. Det var en sterk kontrast, og det var veldig fint å se. Jeg tenkte tilbake på hvordan det var å kjøpe en gave til en ukjent familie. Det føles fantastisk.

Men ikke alle følelser hun sitter igjen med etter dugnaden er like fantastiske, ifølge henne selv.

– Jeg føler ikke at jeg får takket hver og én. Vi er mange, men jeg rekker ikke å takke alle. Jeg kommer hjem med et høyt adrenalinnivå, men når jeg får roet meg, tenker jeg hvert år på at jeg burde takket alle. Jeg har et stort behov for å gjøre det, men jeg kommer nok aldri til å få det til sier hun.

I løpet av noen få setninger har smilet sluknet. Hun er igjen tankefull. Hva som kverner der inne vet bare hun selv. Da er det i hvert fall godt å vite at hun får muligheten igjen neste år, dersom alt går som planlagt. Fremtidsplanene for «God Jul, lille Venn» er allerede lagt:

– Jeg ønsker at sønnen min og kusina hans skal føre «God jul, lille venn» videre. Jeg håper det blir en evigvarende dugnad som aldri tar slutt, og at det blir en tradisjon som alle venter på.

– Men skulle du ikke helst sett at det ikke var behov for dugnaden?

– Jo, men det vil alltid være et behov, enten det ene eller andre. Om det så er julegaver, kjærlighet eller fritid. Samfunnet setter en skyhøy standard, blant annet et gavehysteri. Jeg skulle ønske man tok jula litt ned.

Det bortgjemte flygelet

Jeg tillater meg å spørre hva hun selv ønsker seg til jul. Det blir lenge stille. Ikke et ord. Plutselig lyser hun opp igjen.

– Jeg har et flygel som står på «Villa Fridheim» i Krødsherad! Det vil jeg ha hjem. Men da må jeg ha større hus.
– Så da ønsker du deg et større hus også da?
– Jeg gjør vel det da, avslutter hun lattermildt.

Det er på tide å dra. Ute har det for lengst blitt mørkt. Det er tomt i teateret. Neste gang hun er tilbake er det for å selv gi gaver. Gaver som kan bety mer enn et større hus.

Her er lenke til arrangementet på Facebook!