Til deg med en forelder i fengsel

Føler du deg alene om å ha en mamma eller pappa i fengsel? Du er ikke alene. Hvert år opplever mellom 6000 og 9000 barn at en mamma eller pappa kommer i fengsel i Norge.

Det kan hende du har mange ulike tanker og følelser når mamma eller pappa er i fengsel. Mange barn forteller at de kan bli triste, sinte, usikre og flaue. Noen kjenner seg også lettet. Noen barn får vondt i magen og hodet, mens andre ikke har lyst til noen ting. Andre barn vil gjøre masse hele tiden. Mens andre barn ikke kjenner så mye på noe av dette. Alt er like normalt.

Det kan hende at du savner mamma eller pappa veldig mye. Kanskje tenker du ofte på en av dem. Eller du lurer på hvordan mamma eller pappa har det i fengsel?

Hvordan er det å være innsatt i fengsel?
I Norge fins det 49 fengsler, noen er bare for menn og noen bare for damer – mens noen er for begge. I fengsel får man et rom, det kalles en celle. Her er det egen seng, bokhylle og noen har TV. Innsatte i fengsel får frokost, lunsj og middag. På dagen må alle innsatte gjøre noe, som å jobbe, gå på skole eller kurs. Noen fengsler er store og andre er små. Fengsler kan være veldig ulike.

Hvordan er det å besøke mamma eller pappa i fengsel?
Når man skal besøke mamma eller pappa i fengsel må man ha med en voksen. For å komme på besøk må de voksne bestille et besøk og avtale tid med fengselet. Når man kommer til fengselet møter man og hilser på noen som jobber der, disse kalles betjenter. Da må man vise besøkstillatelse, fortelle hvem man er og hvem man skal besøke. Ting som ikke skal være med inn i fengselet, blir lagt igjen i et skap – etter besøket får man dette igjen. Det kan for eksempel være mobiltelefon. Det er litt forskjellig fra fengsel til fengsel hva man kan ha med inn og ikke – det kan du få vite før du skal på besøk. I noen fengsler må man gå gjennom en metalldetektor før man kommer inn – akkurat som på en flyplass før men skal fly. De som jobber i fengselet vil fortelle deg hva du skal gjøre. Etter dette blir man vist videre til et venterom eller besøksrom/hus. I mange fengsler er det spill, bøker og litt leker.
Når besøket er ferdig blir man hentet av noen som jobber der. Da henter man ting som ligger igjen i skapet, så kan man reise hjem. Mamma eller pappa som er i fengselet blir fulgt tilbake til rommet sitt eller den aktiviteten de gjør på dagen.

Hvis du har lyst til å snakke med en av oss som jobber med barn som har en forelder i fengsel kan du ringe eller sende en melding.

Vi er:
Anette Skjerven – barn/familieansvarlig FRI.
T: 902 28 437
E-post: Anette.skjerven@skbd.no

Henriette Kasta – miljøterapeut FRI.
T: 941 75 245
E-post: Henriette.Kasta@skbd.no

Lise Merethe Hansen – miljøterapeut FRI.
T: 977 45 994
E-post: Lise.merethe.hansen@skbd.no

Ylle Theodorsen – miljøarbeider FRI
T: 418 41 212
E-post: Ylle.theodorsen@skbd.no

Hver onsdag fra klokken 15.30 til klokken 20.00 har vi åpent hvis du vil komme og snakke med oss. Du trenger ikke avtale det på forhånd. Du kan komme alene, med en venn eller en voksen.
Du kan besøke oss i Rådhusgata 35 i Drammen sentrum. Da ringer du på ringeklokken det står «Kirkens Bymisjon» på, eller på telefonen når du er utenfor. Så kommer vi ned og møter deg.

Ellers er vi tilgjengelig på telefon mandag, torsdag og fredag fra klokken 09.00 til klokken 15.30.

Nyttige lenker med informasjon:

Barneombudet: http://barneombudet.no/

Kriminalomsorgens barnesider: http://www.kriminalomsorgen.no/velkommen.275737.no.html

Children of prisoners: http://childrenofprisoners.eu/

Alarmtelefon for barn og unge: http://www.116111.no/

Les også

Tre koordinatorer fra Home-Start med barneboka «Hurra, det er tirsdag!» i hånda.

Kirkens Bymisjon med barnebok om å få hjelp i familien

Av og til kan livet by på utfordringer som gjør at familier har behov for hjelp utenfra. Home-Start Familiekontakten i Trondheim ønsket å gjøre rammene for møtene med barna enda bedre, og har nettopp gitt ut barneboka «Hurra, det er tirsdag!».

Én sommerkveld ødela 10 år

Ofte ser man noen fellestrekk blant dem som havner i rusens klør. Slett ikke alltid, men ofte. I historien til Rudi Ask (43) finner du ingen av dem. Jo, forresten – ett: Gleden over å ha kommet ut av det.