Bak fasaden

Omgivelsene trodde at Richard og Line hadde alt på stell. Hus med hage, jobber, FAU-verv, trener for ungenes fotballag. I virkeligheten var alt iferd med å rakne.

TEKST: Vilde Blix Huseby   FOTO: Torstein Ihle

Med jevne mellomrom dukker det opp noen plagsomme bilder på netthinnen til Line Grønlie. Hun ser seg selv på badet hjemme, «fristedet» hennes, der hun trakk seg tilbake for å drikke. Hun kan fortsatt gjenkalle øyeblikket der yngstedatteren kommer inn og oppdager henne med alle spritflaskene.

Hun ser seg selv – trebarnsmoren og hjelpepleieren – begynne å stjele biler og selge dop. Hvordan hun og mannen prøver å holde livet sammen mens det var i ferd med å rase. På den ene siden: Koke poteter, hente i barnehagen. På den andre: Bruke hele månedsbudsjettet på rus.

— I ettertid har jeg lurt på hvordan vi klarte å lure systemet så lenge. Barna burde jo ha blitt tatt av barnevernet mye før, sier Grønlie.

VONDT Å MINNES: Det gjør vondt å tenke på fortida for Line og Richard Grønlie. Verst er det å tenke på hvordan barna hadde det i perioden de var rusavhengige.

En vellykket fasade

Hvordan ender et tilsynelatende perfekt familieliv med at tre barn settes i fosterhjem, og mor og far havner på gata? For Line og Richard Grønlie startet det med et ønske om å være normale.

I 2007 så livet lyst ut. De hadde flyttet inn i drømmehuset på Jevnaker i Viken. Richards eldste datter fra et tidligere forhold hadde flyttet inn med dem, og de fikk to barn sammen. I tillegg var de fosterforeldre for kommunen.

Dagene var aktive. Mens Line trente det lokale turnlaget, trente Richard fotballaget til ungene og satt i FAU. På fritiden dro de på telttur og sykkelturer med barna.

I 2009 begynte jeg å drikke litt. Det handlet om et ønske om å være normal.Richard Grønlie

Det eneste de ikke gjorde som «alle andre» var å drikke. De tok ikke den fredagspilsen hjemme når arbeidsuka var slutt, eller skålte i bobler i lystige lag.

Grunnen var at Line og Richard hadde en fortid med rusavhengighet. De hadde begge vært i rusbehandling, og hadde etter det ikke drukket en dråpe.

— Men i 2009 begynte jeg å drikke litt. Det handlet om et ønske om å være normal, forteller Richard.

Bilde av Richards tatoverte armer
SPOR AV FORTIDEN: Mange av tatoveringene som Line og Richard har på kroppen, stammer fra deres første periode med rusavhengighet. Da de etablerte et familieliv prøvde de å skjule så mye som mulig som kunne minne om fortiden.

På jobben hans var det mye firmafester, julebord og turer til utlandet, der det ble drukket en del alkohol. Han kjente på utenforskapet ved å ikke delta på lik linje med de andre.

For Line var det også viktig at de ikke fortalte noen om de tidligere rusproblemene sine.

— Jeg hadde veldig mye skam knyttet til fortida. Jeg ville ikke at Richard skulle si noe om det. Jeg identifiserte ikke meg selv som rusavhengig. Vi hadde jo startet på nytt, stiftet familie, kjøpt hus. Vi var jo flinke, ikke sant? sier Line.

— Vi var solskinnshistorien, repliserer Richard.

 Fra pils til kokain

I dag sitter de ved et annet kjøkkenbord enn i det tidligere drømmehuset på Jevnaker. Dit
flytter de nok aldri tilbake. De ville nok heller aldri ha fortalt denne historien til noen på den tida. Nå synes de det er viktig å være åpne.Det startet med tre pils annenhver fredag, forteller ekteparet. Det var regelen, aldri mer enn det.

Men så løsnet reglene seg opp, gradvis. Tre pils annenhver fredag ble tre pils hver fredag. Så en sixpack. Så litt hasj av og til.

Jeg identifiserte ikke meg selv som rusavhengig. Vi hadde jo startet på nytt, stiftet familie, kjøpt husLine Grønlie

Rusinntaket eskalerte, men det gikk så sakte at de nesten ikke merket det selv. Fra første gang de tok kokain til neste, tok det kanskje et halvt år.

TØFF OVERGANG: Da Line Grønlie gikk i byen i Hønefoss igjen for første gang etter behandling på Origosenteret, tok hun på seg kaps og solbriller og var livredd.

— Etter hvert som du overskrider de grensene, bagatelliserer du det for deg selv. Du finner en forklaring på hvorfor du tråkket over, og setter en ny grense. Og til slutt ser du ikke hva du holder på med lenger, forklarer Richard.

Skjulte rusen

På denne tiden hadde han startet eget firma. Det ble mye jobbing, og de hadde i tillegg begynt å slite i ekteskapet. Hver gang Richard kom hjem, kranglet de. Og drakk.

Ekteparet prøvde å søke hjelp. Da de i 2015 var på nippet til å gå fra hverandre, koblet de inn familieteamet i kommunen.

— Men vi klarte ikke å være ærlige, og si at det var rus inne i bildet, forteller Line.

Hver gang jeg leverte ungene, tenkte jeg: Nå skal jeg ikke drikke.Richard Grønlie

I etterkant av dette ble Line ble sykmeldt fra jobben som hjelpepleier. Sykmeldingen bunnet i at hun slet psykisk, men det ville hun ikke si. Hun skyldte på ryggen.

Sykmeldingen gjorde situasjonen bare verre.

— Hver gang jeg leverte ungene, tenkte jeg at «Nå skal jeg ikke drikke». Men hver gang var det som om kroppen min bare styrte meg bort mot butikken…

Både Richard og Line jobbet hardt for å skjule rusmisbruket. De kjørte rundt for å handle alkohol i butikker fra Nittedal til Jevnaker. Planla nøye. Om det var vaktskifte, kunne de handle to ganger samme dag på samme sted.

Bilde på veggen med teksten "Det går over. Tenk positivt. Hashtagg alt blir bra".
BILDE PÅ VEGGEN: Denne påminnelsen henger på veggen hjemme hos Line og Richard i dag.

Barnevernet kom

Etter hvert gikk 30 000 kroner i måneden på rus, røyk og hasj. Det ble umulig å betale boliggjelda. I 2017 gikk huset – drømmehuset, der de ønsket å bli gamle – på tvangssalg.

De fant seg en ny plass å bo, ville prøve å skjerpe seg. Men ting bare eskalerte.

De burde jo blitt tatt av barnevernet mye før.Line og Richard Grønlie

På bryllupsdagen deres i november satte Richard det som var Lines første skudd med amfetamin. Fra før av gikk det allerede i alkohol, hasj, kokain og ulike medisiner.

Måneden etter, i desember, ble de tatt av politiet i en razzia. Da Line skulle ha hentet barna på skolen, befant hun seg i arresten. Det ble ingen jul med barna det året.

— De burde jo blitt tatt av barnevernet mye før, gjentar både Line og Richard.

Ville bare dø

Snart befant trebarnsforeldrene seg på gata i Oslo. De sov rundt på diverse sofaer hos folk i rusmiljøet, eller på gata. Det hendte flere ganger at Line våknet opp på Oslo S uten å ane hvordan hun hadde kommet dit. Trusler var vanlig i miljøet. De kunne plutselig stå med en pistol i panna.

I slutten av mai 2018, mens hele Norge kokte i hetebølgen, hadde ekteparet gitt helt opp. Nå var planen å kjøpe masse dop, som de skulle selge på Musikkens dag. Så skulle de ta pengene og stikke nedover i Europa. Målet: Å ruse seg i hjel.

— Jeg ville egentlig bare dø. Jeg følte at jeg aldri ville klare å komme meg opp igjen, sier Line.

Richard med miljøterapeut Marie på Origosenteret
VIKTIG STØTTEPERSON: Tilbake på Origosenteret møter Richard sin gamle miljøterapeut Marie Wilskow. Hun var viktig for ham under behandlingen, også i den tunge tiden av oppholdet.

Et livsvalg

Vendepunktet kom like før den skjebnesvangre turen til Europa. Lines telefon ringte, det var fra en avrusningsklinikk i Drammen som fortalte at hun hadde fått plass. Etter litt om og men fikk de kranglet inn en plass til Richard også.

Det var bare et problem: De hadde jo kjøpt masse dop som de skulle selge om et par dager, og selv ta seg en liten fest. Men klinikken krevde at de la seg inn med en gang. Hvis ikke mistet de plassen.

Vi fikk et valg, og for min del gjorde dette det ekstra sterkt. Jeg hadde jo allerede gitt opp.Richard Grønlie

— Vi fikk et valg, og for min del gjorde dette det ekstra sterkt. Jeg hadde jo allerede gitt opp, planlagt å dø. Den dagen sto jeg der på en knivsegg: Skal jeg velge døden eller livet? sier Richard.

Han valgte livet, sammen med Line.

— Da jeg tok det valget kjentes det så sterkt. Jeg kjente at jeg valgte det med alle celler i hele kroppen. Jeg gikk all in for å klare det, sier Richard.

En krevende overgang

I ettertid har han tenkt at det også har gjort tilfriskningen lettere, at han tok et så tydelig valg. For hvordan starter man på nytt igjen? Når lokalavisa hjemme har skrevet om at du har stjålet biler og plukket mat i søppelcontainere? Når pappaen til en gutt i klassen til sønnen din har satt deg i arresten flere ganger? Og du selv må leve med vissheten om at du har valgt rusen foran ungene dine?

EN LANG VEI: Line og Richard har funnet tilbake til livet og hverandre. Det har vært en lang vei.

— Jeg og Richard snakket veldig mye om dette: Klarer vi det her, å face det? Da jeg gikk i byen hjemme for første gang, tok jeg på meg kaps og solbriller og var livredd. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gå rundt og møte mennesker i byen min, sier Line.

Overgangen til et nytt liv startet med et par måneder på klinikken i Drammen. Etter det fikk de plass på Origosenteret i Østfold. Her driver Kirkens Bymisjon et av få rusbehandlingstilbud for par, familier og gravide som finnes i Norge, der man kan få være i behandling et helt år.

Ærlighet og hardt arbeid

For ekteparet Grønlie lå nøkkelen til et nytt liv i ærlighet. Da de var på rusbehandlingsklinikken i Drammen la Richard ut et langt innlegg på Facebook om hva de hadde drevet med. De fortalte at de var rusavhengige, om kriminaliteten, om misbruket og om sviket de hadde gjort mot barna.

Vi var ikke sikre på om vi gikk ut som gifte etter behandlingen på Origosenteret, om vi kom til å klare oss som par.Line Grønlie

Gode støttepersoner har også betydd mye. Da de kom til Origosenteret hadde de ikke tillit til seg selv. Men de ansatte ga dem håp, trygghet og omsorg gjennom prosessen. I tiden på Origosenteret gravde de begge dypt i sin egen forhistorie, og i trøblete erfaringer fra tidlig i livet.

– Jeg hadde mine verste perioder på Origosenteret. Det var tider der jeg knapt nok klarte å opprettholde en personlig hygiene. Jeg har aldri vært så langt nede, sier Richard.

Richard gjør yoga på Origosenteret
YOGA PÅ ORIGOSENTERET: Både Line og Richard brukte yoga som del av behandlingen på Origosenteret. Bildet er fra tiden de var på rehabilitering.

I ettertid ser han at oppturene og nedturene på Origo var helt nødvendige.

— Det var ikke før etter Origosenteret at jeg så hvordan de tidlige erfaringene påvirket livet mitt. Jeg hadde aldri klart å hente fram de vonde, mørke følelsene før. Jeg var nødt til å hente de fram, og kjenne på dem for å kunne gå videre.

Ettervernet, oppfølgingen etter rusbehandlingen, har også vært viktig – spesielt den delen som har handlet om fysisk aktivitet. Pilegrimsvandringer, yoga, løping, sykling – gjennom organisasjonene Back in the ring og Veien tilbake har de fått mulighet til å teste mange ulike aktiviteter.

Vi gikk Birken på ski, og forskjellige skiløp på vinteren mens vi var på Origosenteret. Line Grønlie

Aktivitetene gir følelsen av mål og mestring. Richard har lagt bak seg en halvdistanse av det beinharde løpet Iron Man. Snart skal de begge ut på en ekspedisjon som de har trent mot i et år.

Tilbake til hverdagen

— Det å starte hver dag med en tanke om at nå skal jeg jobbe mot et mål, gir veldig mening. Den mentaliteten tar vi med oss på andre områder i livet, sier Richard.

Ett år etter oppholdet på Origosenteret sitter de i en kjellerleilighet i Hønefoss, dit de har flyttet. Her jobber de som frivillige ved Kirkens Bymisjons kafé i yen, der de også har hatt arbeidspraksis. De er sjeleglade for at Kirkens Bymisjon etablerte seg i Hønefoss akkurat samtidig som de kom fra rehabilitering i fjor.

FRIVILLIGE HOS KIRKENS BYMISJON: Line og Richard har vært i arbeidspraksis på Kirkens Bymisjons kafé i Hønefoss, og er nå frivillige på kafeen.

— Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag om det ikke hadde vært for at jeg kunne være der. Det gjør meg stolt å kunne stå på den kafeen med Kirkens Bymisjons logo på brystet, slår Line fast.

Parforholdet har de bevart gjennom rehabiliteringen. De siste måneden har de også begynt å ha vanlig samvær med barna sine igjen, uten barnevernet tilstede. De drar i svømmehallen, er med på fotballtrening, slike ting. Barna bor i fosterhjem hos besteforeldrene, ikke langt unna. Veien tilbake til et vanlig familieliv tar de steg for steg.

— Jeg har aldri hatt så lite i hele mitt liv, men jeg har aldri hatt det så bra heller. Nå har vi en ekthet fra innsiden, som vi kan bygge på. Et godt fundament, avslutter Richard.

Det gjør meg stolt å kunne stå på den kafeen med Kirkens Bymisjons logo på brystet.Line Grønlie

Parforholdet har de bevart gjennom rehabiliteringen. De siste månedene har de også begynt å ha vanlig samvær med barna sine igjen, uten barnevernet tilstede. De drar i svømmehallen, er med på fotballtrening, slike ting. Barna bor i fosterhjem hos besteforeldrene, ikke langt unna. Veien tilbake til et vanlig familieliv tar de steg for steg.

– Jeg har aldri hatt så lite i hele mitt liv, men jeg har aldri hatt det så bra heller. Nå har vi en ekthet fra innsiden, som vi kan bygge på. Et godt fundament, avslutter Richard.

MYE I AKTIVITET: Ettervernstilbud, i form av blant annet fysisk aktivitet, har hjulpet Line og Richard Grønlie mye i rehabiliteringen. Sykling er blitt en favorittaktivitet.

 

– Alt ble verre med korona

– Alt av hjelpeapparat har ligget ganske brakk, og mange lavterskeltilbud har vært stengt. Det å ikke ha en plass å gå til under koronapandemien har vært tøft for mange, sier Marie Wilskow.

Hun er miljøterapeut ved Origosenteret, Kirkens Bymisjons rusbehandlingssted i Østfold. Her har de snakket med flere tidligere pasienter som skulle ønske at de fortsatt var på Origosenteret da pandemien inntraff. Satt på vent De som har vært på Origosenteret, har vært ekstra takknemlige for at de var der. Senteret har driftet som normalt under pandemien, med nødvendige forholdsregler, og de har ikke hatt inntaksstopp.

– Barneverntjenesten satte jo også alle faste samvær på vent. Det har vært tøft for mange, sier Wilskow.
Mange har «sprukket» Ekteparet Line og Richard Grønlie, som avsluttet behandlingen sin på senteret for et år siden, vet ikke hvordan denne perioden ville gått om de ikke hadde innarbeidet seg gode rutiner i hverdagen.

– Da Norge gikk i dvale på grunn av korona mistet vi alt av andre ettervernstiltak over natta, sier Richard.

– Men det vi hadde, som vi hadde hatt to år på å skape oss en rutine på, var trening og fysisk aktivitet. Vi hadde sykkelen, vi hadde yogamatte og joggesko, sier ekteparet.

De vil ikke spekulere i om de kunne ha startet å ruse seg igjen om de ikke hadde hatt treningen og rutinene sine til å fylle hverdagen med.

– Men det er klart at det er mange som har ramla utpå igjen i løpet av denne perioden, det vet vi.

 

Kirkens Bymisjon i Hønefoss

■ Kirkens Bymisjon startet opp i Hønefoss i 2019 ved hjelp av midler fra TV-aksjonen 2018.

■ Hittil rommer nyetableringen en avdeling av Kirkens Bymisjons attføringsavdeling i Drammen, og en åpen kafé på Søndre torg i Hønefoss.

■ Kafeen er også et rusfritt etterverns- og arbeidstreningstilbud for mennesker med tidligere rusavhengighet og soningsbakgrunn. Kafeen serverer nybakte kaker og bakst, rimelige lunsjretter og is på varme sommerdager. Man kan også bestille den populære Ringerikskringla!

 

Les også

Én sommerkveld ødela 10 år

Ofte ser man noen fellestrekk blant dem som havner i rusens klør. Slett ikke alltid, men ofte. I historien til Rudi Ask (43) finner du ingen av dem. Jo, forresten – ett: Gleden over å ha kommet ut av det.

Bilde av to grønnkledde ansatte fra Kiwi med oransje skjerf rundt halsen. Bilde

Åpen dør til julen

Til deg som synes julen kommer i tidligste laget i butikkvinduer og i reklamepauser: På Møtestedet kommer de første spørsmålene om julen allerede på sensommeren: – Blir det KIWI-julebord i år?