Bli med inn døra hos Kirkens Bymisjon i Tromsø

Glem hvite vegger og institusjonspreg. I dette huset betyr sosialt arbeid å male hverdagen i farger.

FISK OG KJÆRLIGHET: – Dette er torsk. T-O-R-S-K. Hadde vi ikke hatt torsken, hadde vi ikke kunnet overleve her i nord, forklarer Ann Karina Sogge til deltakerne på Demokratiskolen i Kirkens Bymisjons-huset i Tromsø. Det er Valentinsdag, og “fisk-og kjærlighetsfeiring” i ishavsbyen.

– I dag skal vi starte en tradisjon! erklærer Ann Karina Sogge.

Daglig leder i Kirkens Bymisjons nordligste stiftelse har klart å kapre oppmerksomheten til tilhørerne sine. Men tilhørerne møter ikke blikket hennes. I stedet stirrer de dypt fokusert på det hun har i hendene: En gedigen, fersk torsk.

– Dere som kommer fra land med mye sol, vet jo at sola er viktig, fortsetter Sogge.

Hun legger ned fisken og bytter den ut med en torskelever.

– Og det her, det er sola inne i fisken. Lever, rogn og torsk, det kaller vi mølje. Og i dag skal vi starte en ny tradisjon.

Den heter «Elske mølje på valentinsdagen!», erklærer Sogge.

«Tromsøs mest fotograferte hus»

Det er ikke hver dag de tar fersk fisk inn i stua i de åpne kafélokalene til Kirkens Bymisjon i Tromsø. Men den som besøker byens «Villa Villekulla» kan lett finne annet som trollbinder en.

(teksten fortsetter under bildegalleriet)

Førsteinntrykket hinter om hva som er i vente: «It`s never too late to be a rock star» står det malt i fargerike bokstaver på fasaden. Inne i huset fins tapeter i alle mulige mønstre. Her er rekke på rekke med gjenbruksmøbler, krinkelkroktrapper og speilrom – som på Tivoli.

– Hele poenget er å feire gleden. Det er alltid noe å glede seg over, sier daglig leder Sogge om interiøret.

Selv kaller hun huset «det mest fotograferte i hele Tromsø». Og fasaden skifter stadig karakter. Fra sjakkruter under sjakk-OL, til regnbuefarger under Pride-festivalen. Akkurat nå planlegges street art til en dansefestival.

– Vi er langt fra makta, og behøver ikke være så politisk korrekte, smiler Sogge.

Tar fargene tilbake

Det har ikke alltid sett ut slik her. Da den treetasjers villaen to ferdig i 1881, var det som forsamlingshus for Tromsø arbeiderforening. Siden har stilen og formen skiftet, mens bygningen har skiftet eiere fra apotekere til Menighetspleien.

Kirkens Bymisjon i Tromsø

Kirkens Bymisjons nordligste stiftelse. Fyller 30 år i år.

Holder til i en treetasjers villa i Parkgata 22. Åpen kafé mandag til fredag fra 9-15.30. Andre aktiviteter på kveldstid og i helgene.

Har 15 ansatte i større eller mindre stillinger. Rundt 250 frivillige er innom i løpet av et år.

Driver også tilbud for rusmiljøet, ungdomsklubb, tilbud for kvinner med innvandrerbakgrunn, Kirkens SOS i Tromsø og gjenbruksbutikken Postludium.

Siden 2002 er det Kirkens Bymisjon som har befolket huset. Med det har tidligere vegger blitt revet – og atmosfæren blitt luftigere.

– Vi synes vi hadde liten plass til gjestene våre. Så vi åpnet opp, og snudde huset opp-ned, forteller Sogge om valget.

Kontorene i første etasje er revet, og en stor, gjennomgående stue i kaférommet har fått plass. Alle møblene er gaver de har fått donert fra andre.

Det fargerike interiøret er nøye gjennomtenkt.

– Mange av dem som kommer hit ser livet i svart-hvitt, forklarer Sogge.
– Vi hjelper dem ikke ved å bekrefte for dem at livet er jævlig. Ved å tilby en fargeeksplosjon, kan vi minne gjestene våre om at livet har flere nyanser, sier hun.
– Har dere merket forskjell etter at dere gjorde om?
– Å, ja. Det har helt klart blitt åpnere. Vi merker at vi har endret måten vi jobber på, svarer Sogge.

(teksten fortsetter under bildegalleriet)

Demokrati på norsk

Menneskene som kommer hit finnes i alle typer og fasonger. For noen er huset selve navet i tilværelsen. For andre er det mest et hyggelig sted å stikke innom.

Akkurat denne onsdagen er det både Valentinsdag og Demokratiskole-kveld i Kirkens Bymisjonshuset.

Det er derfor Ann Karina Sogge står og veiver med en fisk i stua.

– Og dette er rogn. R-O-G-N. Altså fiskebabyer. Hadde vi ikke hatt torsken her i nord, hadde vi ikke kunnet overleve. Derfor takker vi fisken i dag, sier Sogge, med vekt på hver stavelse.

Tilhørerne hennes er deltakere på Demokratiskolen. De er alle kvinner som er nye i byen, og kommer fra land som Syria, Afghanistan og Polen – og mange flere ulike nasjonaliteter.
På Demokratiskolen samles de hver uke for å lære om norsk kultur og språk og skaffe seg et større nettverk.

– Vi snakker om mørketid, vinteren i Tromsø og hvordan det er å være her på vinteren. Og kvinners stilling i ulike land. Sånne ting, forteller Eugenia William (46) fra Polen.
Vanligvis får bare kvinner komme på disse onsdagskveldene. Men akkurat i dag er det kjærlighetsfest, og mennene deres er også invitert.

Rigget til å se behov

At kvinner med innvandrerbakgrunn skulle bli en av gruppene som Kirkens Bymisjon i Tromsø skulle huse, var ikke gitt. Men det er helt i tråd med stiftelsens arbeidsfilosofi.

– Alle tilbudene som er her, er rigget ut fra et behov. Det handler om å se hva som trengs, forklarer Kjersti Marie Lægdene, prest i Kirkens Bymisjon Tromsø.

(teksten fortsetter under faktaboksen)

I likhet med de andre som jobber i stiftelsen har hun kontorplass i villaen, og er med på å drive flere av aktivitetene.

For Lægdene er dette et kjennetegn ved Kirkens Bymisjons arbeid i seg selv. Når de er tett på folks hverdag, ser de lett når behovene endrer seg.

– Det der, å ha øret til bakken, det tror jeg vi i Kirkens Bymisjon er veldig godt rigga til, utdyper Lægdene.

Åpningen av Demokratiskolen er et eksempel. Etter den såkalte flyktningkrisen i 2015, kom mange som var helt nye i Norge til byen. De hadde et klart behov for et sted å praktisere norsk og bygge nettverk.

Akkurat nå er det økningen av fattige tilreisende fra Europa som opptar dem. Daglig leder Sogge har satt i gang prosjekter der tilreisende får små arbeidsoppdrag eller testet arbeidsevnen sin. Nå undersøker de om de kan tilby husly i kulda.

Fødsel og Ole Paus

Når ett enkelt hus skal møte så mange behov, havner også mange som aldri ville møtt hverandre under ett og samme tak.

Som i dag, dagen etter Valentinsdagen. En vanlig torsdag. Mens ungdommer på ungdomsklubben TUSJ henger i første etasje, jammer mennesker fra rusmiljøet på bass og gitar i kjelleren. I andre etasje tar frivillige i Kirkens SOS imot telefoner fra folk som strever.
Mangfoldet spenner bredt. Likevel opplever de at de stadig klarer å «romme» hverandre.
Morgendagens konsert, som eventprodusent Eirik Junge nå får hjelp av ungdomsklubben å rigge til, er et slikt eksempel.

– Ole Paus kommer for å holde konsert her, som et arrangement i forbindelse med Valentinsdag-uka, forteller Junge.

I Kirkens Bymisjons-huset prøver de jevnlig å få til slike arrangementer. Målet er å skape en kulturarena der alle er velkomne.

– For noen kan det være vanskelig å gå på konsert et annet sted. Her kommer alt fra tunge næringslivsfolk til Jørgen Hattemaker, påpeker Junge.

Mens noen sliter med rus eller angstproblematikk, har andre ikke råd til å gå på konsert andre steder.

For Junge er arrangementene og matserveringen del av samme filosofi.

– Vi metter folk på så mange andre måter. Vi kan ikke glemme den åndelige biten, sier han.
30 år fram i tid?

I 2018 skal Kirkens Bymisjon i Tromsø feire 30 år siden oppstarten. Det skjer samtidig med at organisasjonen har TV-aksjonen nasjonalt. Mange har drømmer om hva organisasjonen kan bli – og om alle de udekte behov som kan dekkes.

I andre etasje sitter Svanhild Posti, virksomhetsleder i Kirkens SOS og tenker høyt. Selv elsker hun å jobbe i huset der man «kan gå opp trappene til kontoret og bli møtt av en vanvittig lysekrone».

Samtidig er hun klar på at Kirkens Bymisjon alltid vil være en organisasjon i endring. Kanskje vokser de ut av huset de er i nå? Eller oppdager andre behov?

– Men foreløpig er vi her, understreker Posti.
– To hundre og ti prosent.