Når det uperfekte er perfekt

Tekst: Tove Bø   Foto: Ingun Alette Mæhlum

«Hvis det ikke er verdt å fikse plagget, er det ikke verdt å kjøpe plagget.» Slik reklameres det for den nye trenden «visible mending» – synlig reparasjon, på sosiale medier.

Der man vanligvis syr eller lapper hull med mål om at reparasjonen skal gå i ett med plagget, vil tilhengerne av synlig reparasjon gjøre det motsatte. Målet er å være en motvekt til bruk-og-kast-samfunnet ved å synliggjøre reparasjon og gi det en høyere verdi.

Det engelske verbet «to mend» kan oversettes til det norske «å bøte», noe som har inspirert navnevalget til et av Kirkens Bymisjons nyeste arbeidstiltak i Tromsø: Bøteriet.

Populært å fikse

Daglig leder ved Bøteriet, Marit Nilsen, merker økende etterspørsel etter reparasjon.

– Synlige reparasjoner er i vinden. Heldigvis! konstaterer hun.

Reparasjonsverkstedet og arbeidstiltaket holder til i et velholdt, gammelt trehus i en av byens eldste gater. Ryktet om den lilla stua i trehuset der man kan få fikset klær eller pusset sølvtøy, har spredt seg i Tromsø by. Alle slags folk kommer innom for å få fikset klær og andre småting til en rimelig penge.

– Vi har veldig lave, men anstendige priser. Målet er at folk skal ønske å reparere, fremfor å kaste og kjøpe nytt, sier Nilsen.

Gir klær evige liv

Hun forteller begeistret om hvordan synlige reparasjoner er inspirert av den mer enn 400 år gamle japanske keramikkteknikken kintsugi, som handler om å omfavne det uperfekte. Gjennom kintsugi gis vaser, kopper og annen keramikk som knuses nytt liv, ved at delene limes sammen med gullstøv – som igjen gjør at verdien skyter i været. Til grunn ligger filosofien «wabi-sabi» – en aksept for det forgjengelige og det ufullkomne.

Reparasjonsstua er kledd i lilla og blomstrete tapet. Midt i rommet lyser ei knallgrønn, hårete taklampe. Nilsen henter en pose fra en kasse med bestillinger, og drar ut en slitt og noe falmet dongeribukse.

Det lille vi gjør kan få store ringvirkninger i det større kretsløpet.Marit Nilsen, daglig leder ved Bøteriet

– Se, denne er allerede lappet flere ganger. Men eieren av buksa er så glad i den, og vil at vi skal lappe den igjen. Den har nok levd i rundt tjue år. Noen plagg dør aldri.

Og det trengs at flere gjør som eieren av denne dongeribuksa. Hver nordmann kaster i snitt 23,5 kilo klær i året, ifølge Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Ifølge instituttet står klesindustrien for større utslipp enn internasjonal flytrafikk og sjøfart til sammen. Å ta vare på klærne gjør oss mer miljøbevisste, tror Nilsen.

– Det lille vi gjør kan få store ringvirkninger i det større kretsløpet, sier hun.

På Bøteriet henger trådsneller i alle farger på rad og rekke over Singer-symaskinene. I en hylle langs veggen ligger bunker av stripete, blomstrete, mønstrete og ensfargede stoffer. På en gammel, men pen sofa, sitter Zarmina Ghyasi og Suaad Ahdo. De er deltagere i prosjektet Bøteriet og er ofte innom for å fikse ting for kunder eller bare for å småprate. Det går i nybegynnernorsk med lett Tromsø-tonefall.

– Det er kaldt ute i Tromsø, sier Ahdo, og legger hendene på hjertet for å vise:

– Men varmt inne i hjertene til folk her.

Språktrening og samhold

Kvinnene som deltar i Bøteriet har hver og en med seg sine sterke historier. De har opplevd krig som har tvunget dem til å dra opp røtter i sitt eget hjemland og legge ut på flukt. Mange har ikke sett foreldre og søsken på flere år. Språktreningen og samholdet på Bøteriet betyr mye.

– Det er ikke jeg som lærer dem. Her lærer vi av hverandre. Enten det er sytekniske ferdigheter eller livsvisdom, sier Nilsen.

Foreløpig holder Bøteriet lav profil, og har utsatt en pressemelding om åpningen, fordi etterspørselen allerede er så stor.

De har nok å henge fingrene i. Spesielt mange unge oppsøker dem.

– Jeg har store forhåpninger til generasjonen som vokser opp nå. De har en så stor bevissthet med seg om bærekraft og det å ta vare på tingene sine, sier Marit Nilsen.