Da jeg ble fostersøster

Min verden har ikke alltid vært slik min verden er i dag. Ganske gradvis, men på kort tid, skjedde en forandring,
en forandring av meg og mitt liv. Det er det jeg vil kalle mitt vendepunkt, i min verden.
Etter mye frem og tilbake ble det slik at vi skulle bli fosterfamilie til en liten gutt på 7 år. Tiden fremover skulle bli lang
og spennende. Det gikk en lang periode først der vi bare skulle få veiledning og informasjon om gutten. Han visste
så klart ingenting om oss. Første gang vi møtte gutten kom han hjem til oss sammen med en dame fra barnehjemmet
han da bodde på.
Jeg så en liten villtass i fotballdrakt hoppe ut av bilen og løpe opp bakken i gårdsplassen vår. Skravla gikk i ett, han
snakket for oss alle, det var hans måte å være nervøs på. Jeg tenkte på hvor rart det må være bare en dag å få beskjed om
at du skal få en ny familie, og dagen etter skal man møte dem. At han var nervøs, det har jeg full forståelse for. Et så
lite hode, med så mye å bryne seg på.
Etter det første besøket fulgte det opp med besøk hele dager og helger. Plutselig gikk alt veldig fort. 10.juni det året flyttet
han inn til oss, han ble en del av oss, som han skulle forbli resten av sitt liv, vårt liv.
Det var da det startet å skje noe med meg, livet mitt ble plutselig så veldig annerledes.
Denne gutten skulle forandre meg, mitt syn på livet og gjøre meg bevisst på hva jeg ville jobbe med.
Det var bare ett sted i livet som stoppet opp, og deretter begynte helt på nytt. Jeg begynte å se hvor vanskelig barn
kan ha det, jeg begynte å se at det fins så utrolig mange barn der ute som trenger hjelp, tusenvis av barn som bor i fosterhjem
og på barnehjem. Jeg var sikker på at det var slike barn jeg ville jobbe med, det var slike barn som fikk meg til å se
hvor bra jeg egentlig hadde det, hvor lett jeg kunne gjøre ting, hvor gode muligheter jeg hadde til å lykkes, og min
mulighet til å hjelpe dem. Jeg ble rett og slett en ny person. Tankene mine ble endret, følelsene mine ble endret og handlingene
mine ble annerledes. Det var det som fikk meg til å åpne øyene for de egenskapene som fantes i meg.
Jeg bryr meg virkelig om andre.
Så jeg sitter her den dag i dag, gleder meg til å tilbringe tid med fosterbroren min, det er så lite som skal til for å glede
han. Bare det å se på tv sammen, setter han så utrolig stor pris på. Det er det som er så herlig, å se hvor stor pris de setter
på små ting, de legger merke til alt du gjør som er bra og sier det til deg, de gleder seg over hver minste detalj. Slike
barn får deg til å innse at det du har er bedre enn du noen gang har tenkt over.
Ikke alle 16 åringer har opplevd det jeg har, noe som har gjort meg trygg på meg selv. Det at jeg virkelig brenner for å
hjelpe de barna som er vanskelige, av den grunnen at de har det vanskelig, får meg til å innse hva som faktisk er viktig
og hva som er mindre viktig. Å få en fosterbror har virkelig åpnet øynene mine for livet og livets muligheter. Det var
slik jeg opplevde mitt vendepunkt i livet, og fant mitt jeg, sanne JEG.

Tekst: Liv Therese Kalhagen