Den andre siden av EU

Gjennom EØS har nordmenn fått mulighet til å enkelt studere, jobbe og nyte ferier i andre land i Europa. Tør vi møte dem som reiser andre vei?

Bildetekst: EKTEPAR OG HÅNDVERKERE: Edie (43) og Theresia (40) har sju barn mellom syv og 23 år hjemme i Romania. I to år har de reist jevnlig til Norge for å tjene penger ved å flette kurver av seljetre som de selger på gata.

– For oss er det enkelt å stikke en svipptur til London, eller flytte ned på «hytta» i Spania. Det er det EU og prinsippene om fri flyt over grensene som gjør mulig. Da bør vi kanskje spørre oss selv: Hvorfor vi har så vanskelig for å akseptere at mennesker flytter andre vei? sier Johanna Fraenkel.

Selv er Fraenkel innvandrer fra vårt aller nærmeste EU-land: Sverige. Men som sosialarbeider og fagkonsulent ved Bymisjonssenteret Tøyenkirken møter hun daglig EU-borgere som har reist mye lenger enn henne for å komme til Norge.

«Er de kriminelle?»

Hit, midt i Oslo-gryta, kommer folk fra land som Italia, Polen, Latvia, Romania, for å vaske klær og få mat. Noen er her som arbeidsmigranter. Andre for å tigge på gata.

Når Fraenkel snakker med omgangskretsen sin, vil flere gjerne høre sannheten om hvem disse menneskene hun jobber med egentlig er? De undrer, for de hører så mye som får dem til å lure. Er de alle organisert av kriminelle bakmenn?

– Da svarer jeg: Dette handler om fattigdom. Fattigdommen finnes i Europa. Det gjør at vi ikke ha én sannhet om hvem menneskene som kommer hit er, sier Fraenkel.

En annerledes Pippi

Noen barn vokser opp med bildet av rom som tiggere man bør ta lange omveier for å ikke møte. Da Johanna Fraenkel var liten, var derimot en rom et menneske hun gjerne kunne tenkt seg å være.

Fraenkel vokste opp med den svenske forfatteren Katarina Taikon og hennes selvbiografiske romanfigur: Katitzi. Gjennom en hel serie med barne- og ungdomsbøker kunne unge lesere følge ungjenta Katitzi fra sjuårsalderen og opp til slutten av tenårene. Katitzi var sterk og modig, med vakre kjoler og blomsterkrans i håret – en slags Pippi Langstrømpe, bare uten en pappa på havet.

Blant Fraenkels sterkeste barndomsminner er at hun kunne sitte på rommet sitt i timesvis, høre på lydbånd, danse og drømme at hun var Katitzi.

– Det gjorde noe med meg som barn. Det gav meg en veldig positiv og nysgjerrig tilnærming til hele folket og kulturen, forteller hun.

Tradisjonshåndverk

For hennes del gjorde erfaringen henne åpen nok til å dra ned til Romania etter videregående og lære seg språket. Og litt etter litt tette stadig flere kunnskapshull hos seg selv, som hun erfarer at fortsatt lever både i Sverige og Norge.

Fattige tilreisende

  • ­ Tilreisende til Norge, først og fremst fra Europa, som oppholder seg i Norge i korte perioder. Har lav eller ingen inntekt, og er bostedsløse i Norge. Livnærer seg gjennom arbeid eller ulike former for gateaktiviteter som tigging, flaskeinnsamling og gatemusikk.
  • EØS-borgere kan oppholde seg lovlig tre måneder i Norge av gangen, uten å kunne vise til arbeidskontrakt. Er man registrert som arbeidssøker kan man oppholde seg i Norge i seks måneder.
  • Fattige tilreisende har få rettigheter i det norske velferdssamfunnet, og har for eksempel ikke rett til å kunne benytte seg av offentlige akuttovernattingstilbud.

Les mer på: kirkensbymisjon.no

Hvor mange vet for eksempel at den etniske minoriteten rom (som ikke må forveksles med rumener, som er en nasjonalitet med mange ulike folkegrupper, blant dem rom) var slaver i 400 år? At Adolf Hitler utstedte to direktiver under naziregimet: Ett om å drepe jøder, og ett om å drepe rom? Og at etter at fremveksten av nynazisme økte i Europa i nyere tid, har hatet kunnet vokse seg så sterkt at folk har dratt fra Vest-Europa til Romania for å sette fyr på hus som rom bor i?

 

Da Fraenkel for noen uker siden møtte et ektepar fra Romania ved Oslo S – som del av den oppsøkende virksomheten Kirkens Bymisjon driver byen – ble hun minnet om Katitzi. Om ikke med en gang – så i hvert fall etter resultatet av møtet.

Kurvfletterne Edie og Theresia hadde reist fram og tilbake fra Romania til Norge i to år, og stort sett oppholdt seg i Skien. Nå hadde noen tatt den faste plassen deres der, og de hadde nylig kommet til Oslo.

Fraenkel og kollegene ble imponert over det solide håndverket ekteparet satt på gata og utførte til daglig. Etter møtet med dem på Oslo S inviterte de dem inn til seg i bakgården til Bymisjonssenteret, for å holde kurvflettingskurs åpent for alle som ville komme.

– Og det var en veldig fin opplevelse, forteller Edie (43).

– Folk var veldig annerledes enn de vi har møtt i Romania. De har en annen mentalitet, og pruter ikke. Og er veldig villige til å lære.

Jobber for å endre

Kurset de holdt i august kostet 100 kroner per person og ble helt fulltegnet. Så fornøyde var de som kom at de holdt et nytt kurs med samme deltakerne bare uker etter.

Fraenkel håper de kan skape flere slike møter. På Bymisjonssenteret Tøyenkirken har de bestemt at sosialarbeiderne skal sette av 1/3 av sin arbeidstid for å jobbe sosialpolitisk; med påvirkningsarbeid og holdningsarbeid.

Og da er det langt fra bare tilreisende fra Romania de jobber med. På Kirkens Bymisjons virksomheter møter ansatte og frivillige mennesker fra flere titalls nasjonaliteter. Mange av dem kommer for å bruke tilbudet ved Bymisjonssenteret på Tøyen.

Her har de, i tillegg til gratis måltidsservering lørdag, søndag og mandag morgen, også låsbare skap det er mulig å leie for en liten penge. Og et vaskeri, der man kan vaske klærne sine for en femmer.

Ser folk annerledes

Tony Crowley (72) er en av dem som er frivillig på vaskeriet. Den pensjonerte ingeniøren, som opprinnelig kommer fra England, meldte seg som frivillig her sammen med kona si for et år siden.

Han forteller at møtene med folk her har gjort noe med ham.

– Jeg ser folk på en annen måte nå. I stedet for å bare gå forbi de som sitter og tigger eller selger ting på gata og se de som kulisser, tenker jeg mer over de situasjonene de lever under. Vi får innsyn i livene deres, sier han.

Som frivillig er hans opplevelse at det bor mer i gjestene enn det de har mulighet til å leve ut i livssituasjonen de står i. Noe av det som har overrasket ham er hvor språkmektige de er.

– Det er aldri noe problem med engelsk. Mange lærer seg også mye norsk på kort tid, og har gjerne bodd i flere land. Det inntrykket jeg kanskje hadde før, om at de er enkle, stakkars bygdefolk, stemmer heller ikke, sier han.

Mange av dem som kommer til Bymisjonssenteret er høyt utdannede fra hjemlandet sitt. Selv om flere av gjestene også er i jobb, er det langt fra alle som har klart å finne seg et trygt og billig nok sted å bo i Oslo.

Noen sover på gata, andre på akuttovernattingen for fattige tilreisende. En varm kafé med måltidsservering og et vaskeri så man kan se presentabel ut på jobb er kjærkomment for mange.

Har blitt aktivister

Men er det mulig å endre livsbetingelsene for mennesker som lever i denne typen utenforskap? Da Doina Bobu og Alina Stamate fra Romania innkalte til folkemøte for tilreisende på Bymisjonssenteret i fjor høst, innså de at de selv ikke visste hvorfor de sto i den situasjonen de lever i.

For hva er det som gjør at rom er fattige? Hva er det som gjør at nordmenn mener de burde få seg en jobb – og ikke forstår at det er nettopp det som er deres høyeste ønske? Slike spørsmål stilte de seg selv, og konkluderte «vi vet ikke» etter folkemøtet.

Dermed innså de også at de ikke kunne forvente at nordmenn som møter dem på gata kunne vite det. Bobu og Stamate startet derfor å jobbe systematisk sammen med sosialarbeiderne i Kirkens Bymisjon for å finne svar.

Nå reiser de rundt til politikere, forskere og studenter i Norge. Gjennom debatter, foredrag og samtaler forteller de om sin egen situasjon og livene de lever. De forteller om strukturell fattigdom og mekanismene som bidrar til det, ikke bare om egne liv. I tillegg treffes de og andre som vil nå én gang i uka på Bymisjonssenteret til politisk verksted/gateuniversitet. Her diskuterer de politikk, samfunnsvitenskap, sosiologi og filosofi og deler kunnskap, tanker og erfaringer med hverandre om hvordan de best kan jobbe og samarbeide med storsamfunnet for å løfte seg ut av ekstrem fattigdom.

– Vi representerer ikke bare oss selv. Vi representerer mange mennesker som lever i fattigdom. Vi har lyst til å lære oss verktøy vi kan bruke for at andre land i Europa skal forstå den situasjonen vi er i i Romania, sa Bobu og Stamate under et foredrag de nylig holdt ved storbyuniversitetet Oslo Met.

Skaper andre bilder

De er ikke lenger nervøse når de holder slike foredrag. For som Maren Stinessen Bøe, Sosionom og fagkordinator i Tøyenkirken og tolk for anledningen, sier det: «Uansett hvem de underviser, har disse to mer kunnskap om det de snakker om enn alle der til sammen».

Bobu og Stamate opplever at folk blir overrasket gang på gang. Som Stamate sier det: «Folk tror ikke vi kan lære noen ting, eller gjøre noen ting. Men hver gang vi går ut og gjør dette, viser vi at vi kan det».

Det er nettopp slike møter Stinessen Bøe og kollegaen Johanna Fraenkel  gjerne vil ha flere av. Enten de skjer gjennom foredrag eller kurvfletting.

– Det handler om å jobbe med å lage andre bilder. I møtene med andre blir de plutselig mennesker, som oss andre. Stereotypiene forsvinner, sier Fraenkel.

«Hva er du redd for?»

Vel ferdig med foredraget på Oslo Met-universitetet blir Bobu og Stamate stoppet av sosiolog og førsteamanuensis Bennedicte Rappana Olsen. Hun vil gjerne håndhilse, og takke dem.

– Jeg er ikke spesielt sentimental. Men dette rørte meg, sier Olsen henvendt til Magasinet BY etterpå.

Selv bor hun på Mortensrud, og gir ofte tomflaskene fra hjemmet sitt til ei dame som sitter på gata i nærmiljøet. Hun har sittet der i mange år.

– Denne damen har tydelige trekk på at hun har slitt i livet. Og jeg har tenkt flere ganger: Skulle jeg invitert henne hjem? forteller Olsen.

Når hun har grunnet på hvorfor hun aldri gjør alvor av det, har hun skjønt at hun er urolig for konsekvensene. For hva kan et sånt besøk føre til? Vil hun forvente noe mer?

– Men i dag da jeg hørte Doina og Alina snakke tenkte jeg at «Hva er det du egentlig er redd for?» sier Olsen.

– Nå tror jeg at jeg skal gå og snakke med henne.