Det eneste som vil stoppe tårene er at krigen tar slutt

Alle navn i denne artikkelen er anonymisert

En kjølig mai-dag i Oslo sentrum. På invitasjon fra Kirkens Bymisjon har 15 flyktninger fra Ukraina samlet seg på Møllergata skole, for et avbrekk i bassenget. Lyden av latter og gledesrop fyller svømmehallen. Ingen ansikter røper det underliggende alvoret. Likevel har alle sine egne historier: om flukten til Norge, om ødelagte drømmer og menneskene som ble igjen i det krigsrammede hjemlandet. Èn av dem tilhører sosiallæreren «Olga», som la på flukt mot den polske grensen med sin tolv år gamle datter.

– Det var mange hundre mennesker der. Noen hadde kjæledyrene sine med seg. Andre hadde ingenting. Luften var tett og varm. Sasha var veldig redd, og mistet bevisstheten. 

Da Sasha besvimte ble de dratt ut av køen, fikk stempel i passene og la hjemlandet bak seg. Målet var Oslo, hvor en venn av familien ville ta dem imot. Olgas ektemann hadde kjørt dem til grensen, men som alle ukrainske menn mellom 18 og 60 år måtte han være igjen, forpliktet til å kjempe mot den russiske invasjonen. 

– Han ble registrert som vernepliktig, og ble fortalt at han skulle i krigen på et senere tidspunkt. Nå passer han på kjæledyrene våre hjemme, mens han venter på å bli innkalt.  

Det har vært en tøff reise for mor og datter. Og enda tøffere når de må forlate pappa og katten på grensen. Foto: Jon Wang / Kirkens Bymisjon

Gledet seg til ferie  

Som mange ukrainere ble Olga satt i arbeid da invasjonen startet. Den første uken bakte hun brød og boller for de ukrainske soldatene. Den neste uken lagde de beskyttelsesnett for maskiner og militært utstyr. Flyalarmen gikk ofte, mens turer til bomberommet gradvis ble en del av hverdagen. Så, én kveld, sa ektemannen hennes at nok var nok.  

– Vi kranglet mye om det. Jeg hadde ingen planer om å forlate Ukraina. Men han var veldig bekymret for oss, og etter hvert som vi hørte om de fryktelige tingene som foregikk i andre deler av landet skjønte vi at det var på tide.   

Se hvordan du kan hjelpe de ukrainske flyktningene her

Det skulle ikke være slik. Planleggingen for sommerferien i Ukraina begynte allerede rundt juletider. Sånn er det hvert år for familien, forteller Olga.   

– Vi gledet oss spesielt til å feriere på kysten av Svartehavet. For ikke lenge siden kjøpte vi en hytte i nærheten av Odessa, og i sommer skulle jeg fylle hagen med blomster. Naturen og landskapet der er veldig vakkert, forteller hun.  

«Olga» forteller om situasjonen i Norge og et liv på vent. De har fått oppholdstillatelse og venter nå på å bli bosatt. Foto: Jon Wang / Kirkens Bymisjon

Et svømmebasseng i Oslo er ingen erstatning for blomsterbedet i Odessa, men for Olga er det viktig å ta vare på de gode øyeblikkene når muligheten byr seg. Som sosiallærer vet hun godt hva lek og fritid betyr for utsatte barn. 

– Barn opplever kriser på en annen måte enn voksne. Først lukker de seg for det vonde som skjer, og etter en stund kommer alt ut. Mange trenger psykologhjelp, men lek hjelper også. Det viktigste er å få fokuset over på noe annet. Det var derfor vi kom hit i dag, sier hun. 

Se hvordan du kan være med å gi flyktningbarna lek og gode opplevelser i sommer

 

Var redd for å gå ut  

I dag er 25 år gamle Kateryna og datteren Mila to av dem som drar hjem med en litt bedre følelse i magen. I Ukraina studerte Kateryna for å bli lærer, og var i gang med forberedelsene til mastergraden da livet ble snudd på hodet.  

«Kateryna» forteller om en hverdag som er preget av kjedsomhet og stillstand for datteren. Foto: Torstein Ihle / Kirkens Bymisjon

– Jeg tok valget om å flykte da jeg hørte om massakren i Bucha, og at små barn var blant de drepte. Det gjorde meg veldig redd for datteren min, sier hun.  

I et hjørne av rommet – ved siden av en stabel med slalåmski og hockeyskøyter – ligger datteren i dyp søvn. To pizzastykker og en vilter time i bassenget har tappet toåringen for all energi. Hun har endelig funnet seg til rette i ny barnevogn, forteller Kateryna. Den gamle vognen måtte bli igjen på en togstasjon i Ukraina.  

– Som mange andre sov vi rett på toggulvet, med koffertene som madrasser. På grensen måtte vi gå til fots, og ventet lenge i kø. Da vi nådde Lublin i Polen trengte datteren min noen dager på å hvile før vi kunne reise videre. Hun var så sliten.  

I Norge ventet en etterlengtet gjenforening med moren og lillebroren, som hadde flyktet fra hjemlandet tidligere. Morens kjæreste hadde leilighet i Oslo, og kunne ta imot hele familien. Men mens dagene gikk ble tankene tunge. 

– De første ukene var vi hjemme mesteparten av tiden. Jeg var redd for å gå ut. Men moren min sa at vi måtte. At det å sitte hjemme dagen lang bare gjør ting verre. Hun hadde rett. Det ble etterhvert veldig viktig for meg, sier Kateryna.  

«Kateryna» og datteren setter stor pris på et pusterom fra hverdagen. Foto: Torstein Ihle / Kirkens Bymisjon

Steg for steg tok Kateryna hverdagen tilbake. Hun skapte seg små rutiner: hentet lillebroren på skolen, dro på turer i parken, gikk på museum og kjøpte leker til Mila – som måtte forlate alt hun eide da de flyktet. For henne betyr det mye å se datteren leke, bekymringsløst, med andre barn i samme situasjon.  

Vil du bidra til dugnaden? Alle midler går øremerket til utlånsentralene til Kirkens bymisjon

– Det er veldig viktig at barn får leke og utvikle seg. Mila skulle begynne i barnehage dette året, og gledet seg veldig. Hun gikk også til logoped, og vi så god fremgang. Men så sitter hun plutselig i et fremmed land og ser tegneserier på tv. Den gode utviklingen stanset. Sånn er det for mange barn akkurat nå, sier hun.  

Kateryna er takknemlig for den nye hverdagen. Likevel er tårene sjeldent langt unna.  

– Jeg er glad for at vi er trygge her i Norge. Men jeg tenker mye på mannen min, på faren min og på bestefaren min som er igjen i Ukraina. Jeg prøver ikke å gråte. Men jeg er redd for at det eneste som vil stoppe tårene er at krigen tar slutt. 

 

Ruster opp tilbudet  

Etter badeturen samles alle på Kirkens Bymisjons Skattkammer på St. Hanshaugen. Fra et vindu i den historiske bygården brer lukten av pizza seg ut over den yrende Ullevålsveien. Her i det tettpakkede lokalet kan barn og unge under 18 år leie gratis sport- og fritidsutstyr. Skattkammeret arrangerer også en rekke kostnadsfrie aktiviteter: Alt fra badeland til skogsturer til kino, golf og bowling. For mennesker som har flyktet fra alt de kjenner, kan slike pusterom bety mer enn vi aner, sier leder Kristian Randen.  

Gleden er stor når barna får leke og boltre seg i svømmebassenget på Møllergata skole sammen med Kristian Randen fra Kirkens bymsjon. Foto: Torstein Ihle / Kirkens Bymisjon

– Vi hører mange sterke historier. Det er mye redsel, bekymring og sinne. Da tenker man kanskje at én time i svømmebassenget eller noen runder med bowling er trivielt, men for både barn og voksne som har flyktet fra hjemmene sine kan det bety veldig mye. De får fysisk aktivitet, et godt måltid og samvær med andre. Kanskje viktigst av alt får de tankene over på noe annet enn krig og usikkerhet.  

Siden krigen brøt ut, har etterspørselen etter Skattkammerets aktiviteter eksplodert. Kirkens Bymisjon kaller derfor både private givere og næringslivet til dugnad. Målet: en innsamling på 7,2 millioner kroner som skal ruste opp og styrke tilbudet for 24 Skattkammere rundt om i landet.  

Vil du bidra til dugnaden? Alle midler går øremerket til utlånsentralene til Kirkens bymisjon

– Mennesker som flykter fra krig og konflikt skal føle seg ivaretatt, og bli møtt med gode opplevelser når de kommer til Norge. Slike aktiviteter bidrar også til at de blir raskere kjent med det norske språket og kulturen vår.  

Kristian understreker at Skattkammerets tilbud og aktiviteter ikke bare er forbeholdt ukrainske flyktninger.  

– Akkurat nå er flyktningstrømmen fra Ukraina veldig stor, men vi må ikke glemme at det er mange barn og familier fra andre deler av verden som også trenger hjelp. Nå som verdens øyne rettes mot Ukraina står de i fare for å bli glemt. Her på Skattkammeret ønsker vi å skape en arena som er åpen og inkluderende for alle.