Hysj!

Myten om at fattigdom i Norge ikke handler­ om mat er feil, viser ny rapport. Men det er mange som ikke vil snakke om det.

— Det var ikke alltid middag på bordet. Vi spiste ofte brødskiver til middag, forteller Malin Solberg Lyngen (24).

Oslo-jenta møter oss på Sagene, her hun har bodd i ulike kommunale blokker hele livet.  Nå er hun for første gang på vei ut av kommunal leilighet. Hun skal stå på egne bein og bli samboer i egenleid bolig. Flyttelasset er snart ferdig pakket. Hun gleder seg.

Lyngen er én av 17 ungdommer som har bidratt i en ny rapport om barn som vokser opp i fattige familier, som Kirkens Bymisjon har utført i samarbeid med Respons Analyse. Ungdommene er nå mellom 16 og 29 år, og har alle vokst opp i familier med dårlig råd. De forteller om en virkelighet som er langt tøffere enn den som gjerne presenteres i den offentlige debatten.

Fattigdom er mer enn fritid

«Barnefattigdom i Norge handler ikke om mat og klær, men om ikke å kunne delta i fritidsaktiviteter på lik linje med andre barn». Det skriver en norsk organisasjon som arbeider for å inkludere barn og unge på sine nettsider.

«Det handler ikke om at barna mangler nødvendige varer som mat og klær, men det handler for mange om eksklusjon og om å stå utenfor fellesskapet», skriver en ungdoms­politiker i en kronikk i juli.

Formuleringer som disse dukker raskt opp med et enkelt Google-søk.

«Matpakke? Aldri. Mamma bare sendte med oss sammenrullet matpapir, så det skulle se ut som vi hadde matpakke»«Anette» (19) fra Namsos

Historiene fra ungdommene selv tegner et helt annet bilde: En overraskende høy andel forteller at de ofte hoppet over måltider. Grunnen? De hadde ikke råd til mat.

«(…) spiste nesten aldri frokost. Matpakke hadde jeg kanskje totalt to ganger», forteller «Albion» (23) fra Oslo øst.

«Matpakke? Aldri. Mamma bare sendte med oss sammenrullet matpapir, så det skulle se ut som vi hadde matpakke», forteller «Anette» (19) fra Namsos.

Malin (24) ser på prisen når hun handler mat
Malin (24) spiste ofte brødmat til frokost, lunsj og middag da hun vokste opp. I en ny rapport forteller barn som har vokst opp i fattigdom, om at de ofte ikke fikk nok mat eller fikk mangelfull ernæringsrik mat.

Mange fikk hjelp fra veldedige organisasjoner, både til innkjøp av mat og andre nødvendigheter. Flere av ungdommene fortalte at de hadde brukt egne sparepenger for å kjøpe mat til husholdningen. De opplevde også at skolekamerater tilbød seg å dele matpakken med dem. Kostholdet var ofte ensidig og mangelfullt.

– Vi har trodd at fattigdom i Norge kun handler om å ikke ha råd til å delta på fritidsaktiviteter. Nå ser vi at det er en myte at ingen barn går sultne til sengs i Norge. Dette påvirker mange sider av barnas liv, sier Janne Raanes, avdelingsdirektør for barn og unge i Kirkens Bymisjon.

Droppet ofte bursdager

24-årige Malin Solberg Lyngen var en av dem som spiste mye brødmat, som oftest med salami og nugatti – det var det hun likte best. Ofte var det brød til frokost, lunsj og middag. «Har vi nok penger til melk og brød, så klarer vi oss», sa alltid faren hennes.

Moren til Lyngen har vært rusavhengig siden før datteren ble født. Da hun var sju år søkte faren om å få omsorg for henne på fulltid. Siden faren har vært eneforsørger, og i lange perioder uten jobb, har den lille familien aldri hatt god råd. Lyngen har vokst opp i det som ofte kalles vedvarende lavinntekt. Eller fattigdom, som det også kan kalles.

Faren pleide å søke barnevernet om ekstra støtte til gaver til bursdager som datteren var invitert i på skolen, ferier eller julegaver til familien.

Da jeg gikk på barneskolen kom jeg ofte med unnskyldninger for å ikke komme i bursdag. Malin Solberg Lyngen (24)

– Men det var ikke alltid vi fikk penger. Da jeg gikk på barneskolen kom jeg ofte med unnskyldninger for å ikke komme i bursdag. Det kunne være fordi vi ikke hadde penger til gave, men også fordi jeg kjente på at de andre barna kom med så store og fine gaver, forteller Lyngen.

– Dere måtte søke barnevernet hver gang dere trengte noe utenom det helt hverdagslige?

– Ja. Og det tror jeg var slitsomt for pappa, sier hun.

Malin Solberg Lyngen
Malin Solberg Lyngen (24) har vokst opp i en familie med vedvarende lavinntekt, og har kjent fattigdom på kroppen. For første gang i livet skal hun nå flytte ut av kommunal bolig, og «stå på egne bein», som hun sier det.

Høytidelige anledninger som konfirmasjon ble løst på andre måter. Presten betalte konfirmasjonen til Lyngen. I stedet for egen fest, fikk hun markere dagen sammen med tremenningen.

– Alle talene på festen var til tremenningen min. Jeg husker jeg så det gavebordet med alt han hadde fått, og at jeg tenkte: «Dette er ikke min fest». Jeg kunne heller ha vært foruten, og ikke feiret konfirmasjon, sier hun om konfirmasjonsdagen.

Ikke nok mat og klær

Vi har sett det i flere år. Siden 2001 har antallet barn som vokser opp i det som kalles lavinntektsfamilier, med en inntekt under 60 prosent av medianinntekten, blitt tredoblet i Norge. I dag vokser én av ti barn opp i en lavinntektsfamilie.

Årsakene er mange. Antall eneforsørgere øker, innvandrerbefolkningen opplever oftere­ å ha svak tilhørighet til arbeidslivet og barne­trygd utgjør en mindre del av inntektene enn tidligere. I tillegg lever mange foreldre som har fysisk og psykisk sykdom på lave sosialhjelpssatser. Det gjør det utfordrende å få endene til å møtes. Uavhengig av årsak er konsekvensene re­elle for dem det gjelder.

Mange av dem har flyttet veldig mye, og har hatt foreldre som aldri møter opp på skolen. Kathrine Lønvik, seniorrådgiver i Kirkens Bymisjon

Kathrine Lønvik, som er seniorrådgiver i Kirkens Bymisjons fag- og tiltaksutviklingsseksjon, har utført kartleggingen. Hun syntes det var sterkt å høre ungdommene fortelle om oppveksten sin:

– Vi møtte ungdom som fortalte at de ikke har fått nok mat eller klær, og har gått rundt og kjent at de selv lukter vondt. Mange av dem har flyttet veldig mye, og har hatt foreldre som aldri møter opp på skolen. Ungdommene utviklet tidlig strategier for å dekke over at de hadde dårlig råd, og mangelen på trygghet preger dem. De er i beredskap hele tiden, sier hun.

Blant de 17 ungdommene som har bidratt til Kirkens Bymisjons rapport, er det store forskjeller i hvordan det har gått videre i livet. Mens noen fikk uføretrygd i starten av 20-årene, går andre på universitetet. Mange sliter med fysiske eller psykiske plager som kan skyldes erfaringer i oppveksten.

Vil hjelpe andre

Lyngen er blant dem som ser lyst på fremtiden. I august ble hun ferdig utdannet barne- og ungdomsarbeider. Fagprøven ble bestått i juni, og nylig hadde hun siste arbeidsdag i sin to år lange læretid.

Nå drømmer hun om å få en stilling i en barnehage i nærheten av stedet hun skal flytte. Etter hvert ønsker hun å begynne på fagskole med spesialisering i rus, så hun kan jobbe med ungdom og familier med rusutfordringer.

– Hvorfor vil du jobbe med rus og barn og unge?

– Jeg har hatt en turbulent oppvekst, med en mor som drakk mye og slet mye. Jeg vil være den voksne jeg selv ikke fikk som barn, svarer Lyngen.

Malin Solberg Lyngen vil jobbe med barn og unge
Malin Solberg Lyngen (24) vil jobbe med barn og unge. Hun vil være «den voksne hun selv ikke fikk som barn». Fotballbanen var et kjært fristed for henne.

Hun understreker at hun er heldig som har hatt faren sin. Mange av ungdommene i rapporten forteller at de hadde én voksen i livet sitt, som gjorde at det gikk bra – tross alt. For Lyngen var det faren.

– Pappa prioriterte alltid meg framfor seg selv. For eksempel tror jeg ikke han kjøpte klær. Han hadde alltid hull i buksene sine. I stedet passet han på at han kunne gi meg 50 kroner her, eller 20 kroner der, så jeg hadde noe, og kunne kjøpe meg en burger på Mac-ern eller en is av og til, forteller hun.

Pappa prioriterte alltid meg framfor seg selv. Malin Solberg Lyngen (24)

24-åringen hang mye utenfor hjemmet da hun vokste opp:

– Jeg kom hjem fra skolen, så på TV og så stakk jeg ut. Jeg spilte fotball på Dælenenga og var ikke så mye hjemme.

Blokka der hun vokste opp var en kommunal bolig, der tunge rusavhengige og barnerike familier var mikset sammen. Lyngen husker slagsmål og dealing, mye løping i gangene og en som tok selvmord ved å hoppe utfra en etasje i blokka ved siden av.

Camp Hudøy betydde mye

I stedet for å være hjemme, begynte hun å henge på Grünerløkka, en bydel i Oslo som ligger tett på der hun vokste opp. I dette området hang mange av ungdommene hun hadde møtt på Camp Hudøy.

Hudøy er en feriekololoni og et tilbud for unge, som Lyngen var på i mange år.

– Jeg koste meg skikkelig. Det var favorittstedet mitt, sier Lyngen.

På skolene hun gikk på, Sagene og Bjølsen, opplevde hun å bli mobbet og hadde ikke så mange venner. Gjennom sommerleiren på Hudøy fikk hun et nytt miljø. Hun fikk en bestevenninne fra Tøyen som hun hang mye med på Jordal, og hun fikk seg en kjæreste som hang mye på Grünerløkka. Hun spilte                              fotball på fotballaget Grüner, og hang på fritidsklubben Filos.

Lyngen er spesielt glad for én ting med miljøet sitt, og det er at det ikke var et miljø med mye penger.

– Det var jo sikkert gjenger og miljøer der også som hadde mer penger, men de folka hang ikke vi med. Vi hang med vår krets, som var mer på samme bølgelengde. Det hjalp mye.

– Tror du det hadde vært annerledes om du hadde vokst opp i et område der det bodde mange med veldig god råd?

– Ja. Da hadde det blitt ekstra lagt merke til at jeg ikke kunne kjøpe de samme tingene som de andre, for eksempel klær. Det tror jeg hadde vært noe som påvirket meg fortsatt i dag.

Malin (24) titter ut av et av vinduene i en av de kommunale bygårdene der hun vokste opp. På den tiden var det mye bråk i oppgangen og selv tilbragte hun mye tid med å henge i en annen bydel. Faren gav henne en 20-kroning og en 50-lapp til noe mat å kjøpe her og der.

Altfor mange saksbehandlere

Alle ungdommene i rapporten har kommet med sine anbefalinger til grep som stat, kommune og andre kan ta for å bedre hverdagen for unge i samme situasjon.

Lyngen anbefaler å øke barnetrygden. Og at økonomi og budsjettkunnskap bør inn i skolen allerede fra ungdomsskolealder.

I tillegg ønsker hun seg mer forutsigbarhet for barn som møter Nav og barnevern enn det hun selv opplevde.

– Spesielt i barnevernet! Jeg vet ikke hvor mange saksbehandlere jeg har hatt totalt en gang. Jeg kan ikke huske å ha møtt alle heller. Saksbehandlerne jeg fikk var ofte i permisjon, hadde ferie eller var syke, og da fikk jeg en ny, sier Lyngen.

Resultatet var at hun måtte fortelle historien sin på ny, gang på gang, til fremmede mennesker. Det hadde vært en bedre løsning om alle barn kan få én saksbehandler og én saksbehandler-vara som kan steppe inn og overta ved behov, mener Lyngen.

Rapporten er ikke bare basert på intervjuer med ungdommene. En like stor andel er basert på intervjuer med tjenesteapparatet i sju kommuner i Norge. Kommunene har ulikt antall barn som vokser opp i fattige familier. De har alle gjort større eller mindre grep for å jobbe bedre og mer målrettet med barn i lavinntektsfamilier.

Nå skal Malin flytte sammen med kjæresten. Hun er nettopp ferdig utdannet barne- og ungdomsarbeider, og håper å få jobb i nærheten av der de flytter.

Et tydelig funn er at politisk forankring av arbeidet er avgjørende, men kan være utfordrende å få ​til:

«Det er ofte hysj-hysj når det er snakk om lavinntekt. Vi skal ikke snakke om fattigdom, nei vi må pakke det inn»Saksbehandler i barnevernet

«Det er ofte hysj-hysj når det er snakk om lavinntekt. Vi skal ikke snakke om fattigdom, nei vi må pakke det inn», forteller en saksbehandler i barnevernet.

«Ordføreren i kommunen har ikke villet snakke om at vi har fattigdom, så vi måtte overbevise fylkeskommunen om at vi sliter, så nå har vi fått midler til å gjøre noe med det», forteller en rådmann.

Snakk om det!

Kirkens Bymisjon lanserer rapporten senere i høst og vil komme med sine anbefalinger til hvordan barn som vokser opp i fattige familier kan få det bedre. «Snakk om det!», kommer til å være en helt konkret og tydelig anbefaling.

– Det vi ikke snakker om, blir usynlig for oss. Derfor må vi snakke mye mer konkret om hva fattigdom er, og hva det gjør med en oppvekst. Vi må slutte å hysje! sier avdelingsdirektør i Kirkens Bymisjon, Janne Raanes.

Hun forteller at Kirkens Bymisjon selv er i ferd med å ta inn over seg den nye kunnskapen i sitt arbeid. Kirkens Bymisjon driver i dag arbei­­d rettet mot flere deler av barn og unges liv, spesielt knyttet til forebygging og inkludering i fritidsaktiviteter. Nå har det blitt tydelig at flere tilbud framover også bør inkludere mat. På flere steder i Norge har organisasjonen nå begynt å servere varme måltider til barn.

Det er en myte at ingen barn i Norge går sultne til sengs. Fattigdom påvirker helse, skolegang og barnas boligsituasjon. Det er vi helt nødt til å ta innover oss, sier Raanes.