Når håpet er forskjellen

Det hender at Haddy Njie føler seg som en stygg og vissen rose. Hun tenker «Det der kan aldri bli noe vakkert».

På et stille avlukke på Kirkens Bymisjons kontor, høres en forsiktig, litt prøvende stemme inn i røret. Det er Kristin Sagerup Hellefossmo, en av de beste vennene til NRK-programleder Haddy Njie.

Hellefossmo er langt unna, et annet sted i landet. Men det 32-åringen forteller kjennes nært og personlig.

Hellefossmo snakker med BY fordi hun er Njies venn. Men hun er en venn som sliter med å forstå at hun kan være noens venn.

– Jeg kan streve med å forstå at noen vil være sammen med meg, unntatt familien min som må det. Og helsepersonellet, som får betalt for det, sier Hellefossmo.

En krevende TV-aksjon

Mer om det senere. Én time senere er det Njie som snakker med BY. Hun sitter og skuer ut av et vindu på en kafé på Majorstua, med en overdimensjonert kaffekopp foran seg. 39-åringen kommer rett fra NRK-kontoret på Marienlyst, der hun har tilbragt mye tid de siste månedene med å lage årets TV-aksjon.

TV-aksjonen har vært krevende på mange måter. Allerede i forkant tenkte programlederen «Orker jeg dette?».

– I mange TV-aksjoner behandler vi problemstillinger som er veldig fjerne for oss. Vi kan bli veldig berørt av det, men vi må ikke granske oss selv på noen måte, sier hun.

Med denne TV-aksjonen har vi måttet det, mener hun:

– Vi har ikke bare kunnet gi penger og tenke «Åh, så fint, nå skal de der ute få muligheter». Vi har måttet si: «Hvorfor har jeg ikke hørt fra den vennen på kjempelenge?». Eller «Hvorfor synes jeg det er så ubehagelig å ta kontakt fordi jeg vet at den personen har det vanskelig?».

Gruet seg

For sin egen del gruet hun seg litt ekstra til alle menneskemøtene hun skulle inn i.

– Ikke fordi det er så sterke skjebner. Men fordi det TV-aksjonsrommet vi har forsøkt å skape krever at vi er litt sårbare. Jeg visste at jeg kom til å bli preget og ekstra sårbar av å jobbe med dette, sier hun.

Jeg tror vi alle bare har godt av det, å åpne opp litt.Haddy Njie

 

Årets TV-aksjon har gått til arbeidet med å få mennesker som står utenfor, inn i hverdag og fellesskap igjen.

For Njie, som selv har følt seg utenfor samfunnet i lange perioder av livet, har det vært en ekstra utfordring.

– Litt sånn: Skal jeg begynne å føle på de greiene der igjen? Virkelig? forklarer hun.

– Men det har egentlig bare vært godt altså. Jeg tror vi alle bare har godt av det, å åpne opp litt.

Utbrent som 11-åring

Njies egen følelse av utenforskap startet alle­rede som liten. Med norsk mor og gambisk far, ble Kolbotn-jenta ofte spurt om hvor hun «kom fra». Eller hvordan man feiret jul «i hennes land».

Samtidig startet hun med å danse klassisk ballett på Operaen fra tidlig alder. Der lærte hun seg å «være en tynn, feminin, stille, pliktoppfyllende jente som ikke gir lyd fra seg om det gjør vondt, smiler når man blør» – slik hun gjenfortalte det til Dagsavisen i 2007.

Faktaboks:

Haddy Njie

  • 39 år. Sanger, låtskriver, forfatter, journalist og programleder, oppvokst på Kolbotn i Akershus.
  • Har ledet flere TV-aksjonssendinger, og var i år programleder for TV-aksjonen «Mindre alene sammen», som gikk til Kirkens Bymisjon.
  • Samboer med Arbeiderparti-politiker Trond Giske. Sammen har de datteren Maria (2).

Første gang hun ble utbrent var som 11-åring – året etter at foreldrene skilte seg. Njie danset ballett fire–fem ganger i uka, samtidig som hun var programleder for Midt i Smørøyet. Til slutt sa kroppen helt stopp.

Lignende opplevelser har gjentatt seg flere ganger.

Som 22-åring ble hun liggende hjemme i egen leilighet i flere måneder. Hun spiste valium, orket ikke å se andre mennesker, og trengte hjelp til grunnleggende gjøremål som å vaske håret.

For fem år siden, kollapset hun på flyet hjem fra en jobb i Bergen. Hun besvimte og kastet opp om hverandre, og da hun fortsatte som før da hun kom hjem, skjedde det igjen. Kroppen sa fra på ny.

Hun har gått sju år i terapi, og jobbet mye med hvordan hun kan sette grenser, både overfor seg selv og andre. Og takle den sosiale angsten som kan skylle over henne.

Bølgedalene er ikke lenger like heftige. Men de kommer:

– Fortsatt har jeg sånne dager, og perioder, sier Njie.

Mennesker som roser

Hun og venninna Kristin – hun som strever med å forstå at Njie kaller henne venn – har en metafor de ofte bruker: De tenker på mennesker som roser.

– Du kan treffe på en rose på et tidspunkt av året, og den er halvråtten og full av snø og pigger og torner. Man tenker «det der kan aldri bli noe vakkert. Det er dødt uten liv». Så kan man møte på den samme veksten et halvt år senere, og det er bare mass

e farger og lukt og grønt og det vakreste man kan tenke seg, forklarer Njie.

Hun smiler. Det var Kristin som første gang introduserte henne for den tankegangen.

– Det høres litt banalt ut, men det funker for oss. Det er jo sånn det er. Alle har vi sånne sykluser, eller vekstsesonger.

– Så av og til tenker du at «nå kjenner jeg meg som en vissen rose»

– Ja! Det er den dagen! «Nå er det vinter», svarer Njie.

Hun legger til:

– Men så har det vært kortere sykluser for meg enn for Kristin. Det har stort sett også vært dager hvor jeg kan føle at «åh, dette var en god dag». Mens for Kristin har det vært mye mørke og mye vinter.

Et usannsynlig vennskap

Fra utsiden er Kristin og Haddy sitt vennskap noe som ser ganske usannsynlig ut. De to bor langt fra hverandre i landet – Oslo og Nord-Norge. De har sjelden mulighet til å møtes.

 

Kristin er et sånt menneske der jeg har følt at jeg aldri har trengt å late som. Haddy Njie

 

 

Og mens den ene er kjendis og stadig er synlig på TV, har den andre levd livet sitt inn og ut av psykiatrisk sykehus i ti år. De siste fem årene sammenhengende.

De ble kjent gjennom Facebook – et sted Njie mest av alt ser som «en konstant kilde til dårlig samvittighet». I innboksen der tikker mange meldinger fra ukjente inn. Selv om hun leser alt som kommer, vet hun at hun aldri vil få tid til å svare alle.

Da Kristin skrev til Haddy første gang via Facebook handlet det ikke om at hun var syk. Hun delte bare noen generelle betraktninger knyttet til at hun hadde sett henne på TV. Men det var et eller annet med tonen i det hun skrev, som gjorde at NRK-profilen kjente at «Her er det viktig å svare».

 

Det er ikke så ofte man finner nye venner­ som voksen.Haddy Njie

Det er hun glad for nå. For selv om venninna hennes selv strever med å forstå det, er Hellefossmo blitt et av de menneskene i Haddy Njies liv som er aller, aller viktigst for henne. Hun er den hun kan være aller mest ærlig med, den hun forteller ting hun ikke sier til andre.

– Det er ikke så ofte man finner nye venner som voksen. Men Kristin er et sånt menneske der jeg har følt at jeg aldri har trengt å late som. Jeg har bare kunnet være helt uten filter.

Dårlige på grenser

NRK-profilen synes det kan ta mye energi å forholde seg til andre mennesker, og jobber kontinuerlig med å prioritere energien sin rett. Blant annet er hun ikke «en sånn som driver og tekster med venninner i hverdagen». Men hun gjør det stadig med venninna i nord.

Da 39-åringen ble gravid, var Hellefossmo den første som fikk vite det, etter familien hennes. I hverdagen kan de sende enkle meldinger som «Åh, det er så godt å kjenne sola i ansiktet». Eller «I dag var en god dag».

Men også «I dag prøvde jeg å ta livet mitt» – fra Hellefossmo. 32-åringen har utallige selvmordsforsøk bak seg.

– Men av en eller annen grunn synes jeg det er ganske lett å ta imot og svare, også på sånne meldinger, sier Njie.

– Jeg får selvfølgelig veldig vondt av at hun har det vondt. Men det var noe vi avklarte veldig tidlig, i og med at vi begge to er veldig dårlige på å sette grenser for andre mennesker, at dette skal være et vennskap der vi ikke kan kreve noe av den andre.

Hun utdyper:

– Det skal ikke være sånn at om jeg ikke får svart, så skal jeg få dårlig samvittighet for det. Og hvis hun ikke orker å skrive, så skal ikke jeg tenke at hun er død. Da må vi bare tenke at «sånn er det», og at jeg hører fra henne. Og motsatt, om hun ikke hører fra meg.

Kan kjennes bedre

Selv har hun, etter det hun selv føler er mye prøving og feiling, lært seg at livet kan bli bedre. At det kan kjennes bedre. At det går an å ha det bedre med seg selv og andre mennesker.

Hun og Kristin har snakket mye om håp.

– Vi har snakket mye om forskjellen mellom å ikke ønske å leve, og å ønske å dø. Og den forskjellen er egentlig håpet, sier Njie.

– Og at om det finnes et snev av håp på den andre siden, så går det kanskje an å klamre seg til det, i et sekund eller en time til. Det er sånn Kristin har måttet tenke: Bare stå i det et minutt til og et minutt til. Så vil det kanskje bli bedre, sier Njie.

De usynlige seirene

Det er også noe av det hun har satt mest pris på med årets TV-aksjon: Den formidler håp.

Gjennom reportasjer fra alt fra akuttovernatting i Oslo, til arbeidstiltak i byer som Tønsberg og Bodø, har Njie og hennes kollegaer møtt mennesker som har fått kjenne på at livet kan bli – eller kjennes – annerledes.

– Jeg håper virkelig vi har klart å formidle, gjennom TV-aksjons-reportasjene, at det finnes håp. At uansett hvor langt nede du er på et tidspunkt, finnes det mulighet for noe annet, sier Njie og tilføyer:

– Og det trenger ikke å bety at du skal få deg fulltidsjobb og hus og bil. Det kan være helt andre ting, sier hun.

Av og til tar hun seg selv i å tenke på hvordan det hadde vært om hun selv ikke hadde hatt mennesker til å kjempe for seg rundt seg da hun selv hadde det på sitt tyngste. Da bare det å gå en tur var en stor seier for henne.

– De tingene jeg er stolt av er jo ikke de tingene som synes på en CV eller som andre ser. Ofte er det sånn at det er de usynlige seirene i folks liv som virkelig betyr noe, sier hun.

«Vår» på veggen

Også for sin gode venninne, Kristin, har Njie alltid tenkt at det finnes noe annet, selv når det har sett aller mørkest ut. Og når hun blir spurt om håp i livet sitt akkurat nå, er det Kristin hun synes er mest nærliggende å tenke på.

I mai flyttet Hellefossmo, etter fem år sammenhengende i psykiatriske institusjoner, tilbake til hjemplassen hun kommer fra. Hun har kjøpt eget hus, og fått seg to hunder.

Njie «kjenner det som en stor varme i livet» sitt når hun tenker på at venninna nå har det så mye bedre.

– Hver dag tenker jeg det: «Tenk det! Nå, akkurat nå fyrer Kristin i peisen! Og går tur med hunden!» smiler hun.

På stueveggen til Hellefossmo henger bildet «Vår», som Njies søster Lisa Aisato har laget, og som Njie har gitt venninnen i gave. Bildet er en daglig påminnelse på rose-metaforen de to bruker så ofte.

Gode venniner: På stueveggen til Kristin Sagerup Hellefossmo henger bildet «Vår» som Njie har gitt henne i gave. – Tenk det! Nå, akkurat nå fyrer Kristin i peisen! Og går tur med hunden!, smiler Njie. Foto: Privat

Livet kan kjennes bra

Nylig hadde Hellefossmo en knekk, og ble innlagt.

«Verden raser» skrev hun til vennene i en lukket Facebook-gruppe. Så kom det, et par uker etterpå: «I dag tenkte eg at eg er heldig! For første gang på eg vet ikke hvor lenge. Livet er faktisk fint å leve. Vondt og vanskelig, til tider uutholdelig, ja. Men mest fint».

Hun erfarer det hun har håpet på kan skje gjennom ti år i psykiatrien: Livet kan kjennes bra. Og også hun kan bety noe for andre.

Noen timer etter samtalen på telefon tikker det inn en melding, fra Hellefossmo. Hun vil utdype det hun sa om at hun følte at det bare var familien og de som får betalt for det som orker å være sammen med henne. At hun ikke har klart å tro på det når Njie har sagt at hun er viktig for henne.

«Haddy har vist meg omsorg lenge, og det begynner å gå opp for meg, gjennom ord og handlinger, at jeg er viktig også for henne. Og ikke bare omvendt. Selv om det er vanskelig å innse det helt… Men det er fint».