Huset med det rare i …

Glem hvite vegger og institusjonspreg. I dette huset betyr sosialt arbeid å male hverdagen i farger.

I  dag skal vi starte en tradisjon! erklærer Ann Karina Sogge.

Daglig leder i Kirkens Bymisjons nordligste stiftelse har klart å kapre oppmerksomheten til tilhørerne sine.

Men tilhørerne møter ikke blikket hennes. I stedet stirrer de dypt fokusert på det hun har i hendene: En gedigen, fersk torsk.

– Dere som kommer fra land med mye sol, vet jo at sola er viktig, fortsetter Sogge.

Hun legger ned fisken og bytter den ut med en torskelever.

– Og det her, det er sola inne i fisken. Lever, rogn og torsk, det kaller vi mølje. Og i dag skal vi starte en ny tradisjon. Den heter «Elske mølje på Valentinsdagen!», erklærer Sogge.

«Tromsøs mest fotograferte hus»

Det er ikke hver dag de tar fersk fisk inn i stua i de åpne kafélokalene til Kirkens Bymisjon­ i Tromsø. Men den som besøker byens «Villa Villekulla» kan lett finne annet som trollbinder en.

Førsteinntrykket hinter om hva som er i vente: «It’s never too late to be a rock star» står det malt i fargerike bokstaver på fasaden.

Inne i huset fins tapeter i alle mulige mønstre. Her er rekke på rekke med gjenbruksmøbler, krinkelkroktrapper og speilrom – som på Tivoli.

– Hele poenget er å feire gleden. Det er alltid noe å glede seg over, sier daglig leder Sogge om interiøret.

Selv kaller hun huset «det mest fotograferte i hele Tromsø». Og fasaden skifter stadig karakter. Fra sjakkruter under sjakk-OL, til regnbuefarger under Pride-festivalen. Akkurat nå planlegges street art til en dansefestival.

– Vi er langt fra makta, og behøver ikke være så politisk korrekte, smiler Sogge.

  • "«Huset skal speile måten vi jobber på. Ved å tilby en fargeeksplosjon, kan vi minne gjestene våre om at livet har flere nyanser.» "

    Ann Karina Sogge, daglig leder i Kirkens Bymisjon i Tromsø

Tar fargene tilbake

Det har ikke alltid sett ut slik her. Da den treetasjers villaen to ferdig i 1881, var det
som forsamlingshus for Tromsø arbeiderforening.

Siden har stilen og formen skiftet, mens bygningen har skiftet eiere fra apotekere til Menighetspleien.

Siden 2002 er det Kirkens Bymisjon som har befolket huset. Med det har tidligere vegger blitt revet – og atmosfæren blitt luftigere.

– Vi synes vi hadde liten plass til gjestene våre. Så vi åpnet opp, og snudde huset opp-ned, forteller Sogge om valget.

Kontorene i første etasje er revet, og en stor, gjennomgående stue i kaférommet har fått plass. Alle møblene er gaver de har fått donert fra andre.

Det fargerike interiøret er nøye gjennomtenkt.

– Mange av dem som kommer hit ser livet i svart-hvitt, forklarer Sogge.

– Vi hjelper dem ikke ved å bekrefte for dem at livet er jævlig. Ved å tilby en fargeeksplosjon, kan vi minne gjestene våre om at livet har flere nyanser, sier hun.

– Har dere merket forskjell etter at dere gjorde om?

– Å, ja. Det har helt klart blitt åpnere. Vi merker at vi har endret måten vi jobber på, svarer Sogge.

 

  • "«Hadde vi ikke hatt torsken her i nord, hadde vi ikke kunnet overleve.» "

    Ann Karina Sogge, daglig leder i Kirkens Bymisjon i Tromsø

Demokrati på norsk

Menneskene som kommer hit finnes i alle typer og fasonger. For noen er huset selve navet i tilværelsen. For andre er det mest et hyggelig sted å stikke innom.

Akkurat denne onsdagen er det både Valen­tins­dag og Demokratiskole-kveld i Kirkens Bymisjonshuset.

Det er derfor Ann Karina Sogge står og veiver med en fisk i stua.

– Og dette er rogn. R-O-G-N. Altså fiskebabyer. Hadde vi ikke hatt torsken her i nord, hadde vi ikke kunnet overleve. Derfor takker vi fisken i dag, sier Sogge, med vekt på hver stavelse.

Tilhørerne hennes er deltakere på Demokrati­skolen. De er alle kvinner som er nye i byen, og kommer fra land som Syria, Afghanistan og Polen – og mange flere ulike nasjonaliteter.

På Demokratiskolen samles de hver uke for å lære om norsk kultur og språk og skaffe seg et større nettverk.

– Vi snakker om mørketid, vinteren i Tromsø og hvordan det er å være her på vinteren. Og kvinners stilling i ulike land. Sånne ting, forteller Eugenia William (46) fra Polen.

Vanligvis får bare kvinner komme på disse onsdagskveldene. Men akkurat i dag er det kjærlighetsfest, og mennene deres er også invitert.

  • "«Alle tilbudene som er her, er skapt for å møte et behov. Det handler om å se hva som trengs.» "

    Kjersti Marie Lægdene, prest i Kirkens Bymisjon i Tromsø

Rigget til å se behov

At kvinner med innvandrerbakgrunn skulle bli en av gruppene som Kirkens Bymisjon i Tromsø skulle huse, var ikke gitt. Men det er helt i tråd med stiftelsens arbeidsfilosofi.

– Alle tilbudene som er her, er skapt for å møte et behov. Det handler om å se hva som trengs, forklarer Kjersti Marie Lægdene, prest i Kirkens Bymisjon Tromsø.

I likhet med de andre som jobber i stiftelsen har hun kontorplass i villaen, og er med på å drive flere av aktivitetene.

For Lægdene er dette et kjennetegn ved Kirkens Bymisjons arbeid i seg selv. Når de er tett på folks hverdag, ser de lett når behovene endrer seg.

– Det der, å ha øret til bakken, det tror jeg vi i Kirkens Bymisjon er veldig godt rigga til, utdyper Lægdene.

Åpningen av Demokratiskolen er et eks­empel. Etter den såkalte flyktningkrisen i 2015, kom mange som var helt nye i Norge til byen. De hadde et klart behov for et sted å praktisere norsk og bygge nettverk.

Akkurat nå er det økningen av fattige tilreisende fra Europa som opptar dem. Daglig leder Sogge har satt i gang prosjekter der tilreisende får små arbeidsoppdrag eller testet arbeidsevnen sin. Nå undersøker de om de kan tilby husly i kulda.

Når ett enkelt hus skal møte så mange behov, havner også mange som aldri ville møtt hverandre under ett og samme tak.

Som i dag, dagen etter Valentinsdagen. En vanlig torsdag. Mens ungdommer på ungdomsklubben TUSJ henger i første etasje, jammer mennesker fra rusmiljøet på bass og gitar i kjelleren. I andre etasje tar frivillige i Kirkens SOS imot telefoner fra folk som strever.

 

Kirkens Bymisjo­n i Tromsø

Kirkens Bymisjons nordligste stiftelse. Fyller 30 år i år.

Holder til i en treetasjers villa i Parkgata 22. Åpen kafé mandag til fredag fra kl. 09.00–15.30. Andre aktiviteter på kveldstid og i helgene.

Har 15 ansatte i større eller mindre­ stillinger. Rundt 250 frivillige­ er innom i løpet av et år.

Driver også tilbud for rusmiljøet­, ungdomsklubb, tilbud for kvinner­ med innvandrerbakgrunn­, Kirkens SOS i Tromsø og gjenbruksbutikken­ Postludium.

Les mer på:  kirkensbymisjon.no

 

Ungdomsklubb og Ole Paus

Mangfoldet spenner bredt. Likevel opplever de at de stadig klarer å «romme» hverandre.

Morgendagens konsert, som eventprodusent Eirik Junge nå får hjelp av ungdomsklubben å rigge til, er et slikt eksempel.

– Ole Paus kommer for å holde konsert her, som et arrangement i forbindelse med Valentinsdag-uka, forteller Junge.

I Kirkens Bymisjons-huset prøver de jevnlig å få til slike arrangementer. Målet er å skape en kulturarena der alle er velkomne.

– For noen kan det være vanskelig å gå på konsert et annet sted. Her kommer alt fra tunge næringslivsfolk til Jørgen Hattemaker, påpeker Junge.

Mens noen sliter med rus eller angstproblematikk, har andre ikke råd til å gå på konsert andre steder.

For Junge er arrangementene og mat­serveringen del av samme filosofi.

– Vi metter folk på så mange andre måter. Vi kan ikke glemme den åndelige biten, sier han.

30 år fram i tid?

I 2018 skal Kirkens Bymisjon i Tromsø feire 30 år siden oppstarten. Det skjer samtidig med at organisasjonen har TV-aksjonen nasjonalt. Mange har drømmer om hva organisasjonen kan bli – og om alle de udekte behov som kan dekkes.

I andre etasje sitter Svanhild Posti, virksomhetsleder i Kirkens SOS og tenker høyt. Selv elsker hun å jobbe i huset der man «kan gå opp trappene til kontoret og bli møtt av en vanvittig lysekrone».

Samtidig er hun klar på at Kirkens Bymisjon­ alltid vil være en organisasjon i endring. Kanskje­ vokser de ut av huset de er i nå? Eller oppdager andre behov?

– Men foreløpig er vi her, understreker Posti.

– To hundre og ti prosent.