Akuttovernatting. I det dørene åpner.

Like før klokken 22:00 høres stemmer på trappen utenfor.

– Hva er klokken? spør Victoria.

– Omtrent ti på, svarer Richard. – Vi har ennå litt tid.

I sovesalen står det 25 senger. Det er enkle feltsenger, stilt på rekke. Noen enkeltsenger, andre inntil hverandre i par. Ved døren er en hylle med rent, hvitt sengetøy. Det står tøysekker til skittentøy på gulvet. Det er mandag. Det er dagen da de overnattende bytter sengetøy. Selv om de har sovet der før. En pent foldet bukse med press henger på en kleshenger over sengen innerst ved veggen. I vinduskarmen litt lenger bort har noen stablet to små, blanke tiaraer i plast. Sølvfargede barneleker i uåpnede esker.

– Det er gaver, sier Victoria. – Hun som sover her, har barn.

Victoria er miljøarbeider for Kirkens Bymisjon. Hun kjenner de overnattende godt. De fleste tilhører et miljø av fattige tilreisende som har sitt faste tilholdssted i Drammen.

Se på meg. Jeg er sterk! Jeg kan jobbe. Men det var ingen som ville gi meg jobb. Folk så på meg som en tyvVictoria

Victoria var én av dem. Hun reiste fra Romania til Norge for syv år siden, fordi hun trengte jobb.

– Se på meg, sier hun. – Jeg er sterk! Jeg kan jobbe. Men det var ingen som ville gi meg jobb. Folk så på meg som en tyv, sier hun.

Victoria har en rose tatovert på armen. Hun har svarte streker langs øyevippene, i fint tegnede buer. Hun livnærte seg på å selge blomster og hatter. Sov på gaten sammen med lillesøsteren sin. De lå tett sammen under Drammensbroen, og holdt rundt hverandre i vinterkulda.

– Da fantes ikke det stedet her, sier hun.

Richard er lederen hennes. Han er avdelingsleder for akuttovernattingen i Drammen, og har det øverste ansvaret. Det er han som må forklare at sengene må stå akkurat sånn, helt på linje, for å oppfylle brannverninstruksen.

Vi gir de eldre, syke, og kvinner plass først. Og vi prioriterer de som ikke har noen annen mulighet.Richard

Denne uken er pågangen er stor. Temperaturene rekordlave, og avisene skriver om «sibirkulde». Nå tar han seg til pannen under six-pencen.

– I kveld var det ikke plass til alle, sier Richard.

I gatemiljøet kalles han «sjefen». Det er Richard som må velge når kapasiteten er sprengt.

– Vi gir de eldre, syke, og kvinner plass først, sier han. – Og vi prioriterer de som ikke har noen annen mulighet.

Med «mulighet» mener han bil. Hvis det er for få senger inne, må de som har tilgang til en bil sove der. Det gamle murhuset nede ved Drammenselva ligger bare et par kvartaler unna Clarion Hotel. Der er gatelyktene tent, og lobbyen godt opplyst. Inngangen til akuttovernattingen ligger i en bakgård. Her er det mørkt. Her er dørene ennå stengt. Mellom klokken syv om morgenen og ti på kvelden, er lokalet lukket. Da må de overnattende være ute.

Victoria følger med på tiden. Hun som har sovet ute, vet hvor mye det betyr å få komme inn. Hun vil åpne døren presis.

Klokken 22:00.

Når de overnattende kommer inn er det bemerkelsesverdig stille. De tar av seg sjal og jakker. Votter, luer, vinterklær. Enkelte går til bagasjerommet. Til de store, blå IKEA-posene med klær og eiendeler, og gule hanker knyttet i sløyfe på toppen. Noen henter tepper, andre pakker ned jakker. De skifter fra ute- til innesko. Beveger seg lydløst over gulvene, og snakker lavmælt sammen. Kvinnene rer sengene. Et par av mennene fyller vaskebaljene med varmt vann, og sitter lenge med bena oppi. En mann rekker frem hånda.

– Daniel, sier han. Unge, mørke øyne. Et forsiktig smil.

Innerst ved veggen sitter Nicolae på sengen som kona Elena nettopp har redd opp. Det er hans bukse som henger foldet med press. Det er hans stråhatt som henger klar til sommeren.

– Det er vidunderlig, sier han.

Nicolae bruker ordet «vidunderlig» om det å få komme inn for natten. Han er 58 år og en av de eldste i rommet. Han og Elena drømmer om et hus hvor de kan samle hele familien.

På sengen midt i mot, sitter Ion. Han har levende øyne. Ion beveger hendene når han snakker.

– Jeg skulle gjerne betalt litt mer om de hadde hatt åpent på søndager, sier han.

Han betaler 15 kroner natten for å bo på akuttovernattingen. Nå drømmer han om et sted å kunne komme inn en søndag. Da det er folketomt i gatene, og det er vanskelig å tjene noe.

Ion drømmer om en hviledag å holde hellig.

Så blir det stille. Et par mobilskjermer lyser opp ansiktene til noen som lengter hjem.

En time etter at de åpnet, er det ikke en lyd i salen med 25 senger.