Kafé mot ensomhet

Ikke alt er stengt selv om korona-tiden ble streng. Gjestene på Kirkens Bymisjons kafé forteller om ensomhet, frykt for tilbakefall til rus, og viktige måltider.

Bård sitter alene ved kafébordet. Han ser inn i kameraet. På bordet ligger bestikket klart til maten kommer.

Tekst: Per Frogner    Foto: Torstein Ihle

— Først syntes jeg det var litt vakkert at byen var helt tom. Jeg gikk ut og tok bilder.
Så kom ensomheten og følelsen av at dette var verdens ende.

Bård (38) er en av de som forteller om hvordan trykket fra ensomheten i korona-tiden har blitt en ekstra belastning, og gjort det vanskelig å holde seg rusfri. I det improviserte kafé-lokalet til Kirkens Bymisjon kan han sitte i fred med god mat, og likevel se folk rundt seg i et rusfritt miljø.

At denne kafeen er åpen er gull verdt.Bård (38)

— At denne kafeen er åpen er gull verdt. Jeg bruker stedet, og er glad for suppetralla på gata også. Jeg trenger denne maten for å holde meg i live! Det er en grunn til å komme hit. Jeg får mat her i kafeen på dagen, og suppa jeg får av Kirkens Bymisjon ute tar jeg med hjem til kvelds. Jeg mister for mange kilo når jeg har det dårlig, så dette trenger jeg, sier han og viser fram magre armer.

Han kommer ikke til kafeen for det sosiale, men savner håndhilsing og klemmer.

— Kommer jeg gjennom dette uten å falle tilbake i rus, da har jeg klart det! Kafeen her gjør meg sterkere. Det eksisterer liv og håp der!

På Kirkens Bymisjons møteplass kan man få både mat og en prat.

Ikke stengt likevel

Kan jeg få litt kaldt vann? Hege (49) smiler bredt og tappert ved nabobordet. Hun har vært i gatemiljøet i mange år, men korona-månedene har vært ekstra tøffe.

Jeg ble sittende alene hjemme. Det gikk en måned før jeg var utenfor døra.Hege (49)

Jeg ble sittende alene hjemme. Det gikk en måned før jeg var utenfor døra. Jeg tok ikke sjansen. Jeg ble ensom og begynte å ruse meg igjen, selv om jeg nettopp har vært til behandling, sier Hege.

Nå kommer jeg hit for å komme ut! Her er det åpen dør, og da virker ikke alt så stengt likevel, sier Hege og forteller om mange år med støtte fra Kirkens Bymisjon.

Hva trenger du i denne tiden?

 Jeg har behov for å treffe andre folk, som ikke er ruset. Det gjør jeg her. Og maten her i kafeen er nødvendig for meg. Det blir ikke til at jeg lager mat til meg selv hjemme. Det er så hyggelig med ordentlig god mat.

– Jeg ble ensom da koronaen kom. Jeg har behov for å treffe andre som ikke er ruset. Det gjør jeg her, sier Hege (49).

Hege håper på bedring.

Jeg håper denne korona-tiden snart er over. Jeg har vært urolig og engstelig. Det er skikkelig utenfor min komfort-sone i hvert fall!

Trenger kontakt

I døra ut mot gata er sosialarbeider Lillian Engebretsen på plass for å ønske folk velkommen, og for å ha kontroll med desinfisering av de maksimum 15 plassene i den improviserte kafeen.  Vanligvis jobber hun i kafeen Møtestedet ved siden av, som måtte stenge med pandemien.

Vi ser at dette tilbudet er viktig. Her har folk likevel et sted å gå til, og får en god hverdagsopplevelse tross alt. Vi ser at mange kommer fordi de trenger kontakt, ikke bare mat, forteller Engebretsen.

Vi ser hver dag at vårt arbeid nytter. Men vi trenger din hjelp.

Gi en gave