Kari Nordmann

Folk må få være den de er, mener Oslos nye biskop. Men kirka kan hun gjerne endre på.

Bildet viser Kari Veiteberg stående med en stor blomsterbukett i armene. Hun smiler bredt og har på seg en svart skjorte med prestekrage. Bak henne på veggen til venstre henger et stort kors i gull.

Kari Veiteberg har egentlig ikke så lyst til å stå her. Hele formiddagen har gått med til å bli intervjuet av Dagbladet. Nå har den ordentlige arbeidsdagen startet, og da vil hun være fullstendig tilstede i jobben sin. Heller det enn å smile til et kamera utenfor Oslo S.

I mer enn ett tiår har Kari Veiteberg hatt drømmejobben. Snart er det slutt.

– For min type f­ag, må drømmejobben være i Kirkens Bymisjon. Jeg synes stadig det er den beste jobben å ha for meg. Hvis jeg skal bruke faget mitt best, må jeg være i rom og sammenhenger som ikke er ferdig definert, der man kan improvisere litt, sier Tøyen-presten.

En Oslo-biskop for motet

Hvor mye improvisasjon hun får gjort i lilla skjorte, gjenstår å se. Men Oslos nye – og første kvinnelige biskop – er kjent for å våge seg ut på nye stier. Som tidligere Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, formulerte det like etter utnevnelsen: Veiteberg «har stoff i seg til å sprenge alle forestillinger folk flest måtte ha om biskoper i Den norske kirke».

Den ferske biskopen selv gleder seg til å ta fatt.

For min type f­ag, må drømmejobben
være i Kirkens Bymisjon.
Kari Veiteberg

– I begynnelsen vil det handle om å reise mye rundt. Dra til Holmlia, Lommedalen, Torshov og Asker, lytte og høre. Hvem er dere? Hvordan er det å bo her? Er det mange som sover ute her? Er alle mette? Er mange ensomme? sier Veiteberg.

Bildet viser en gjeng med fotografer i forgrunnen med kameraene rettet mot Kari Veiteberg, Oslos nye biskop, som står i bakgrunnen av bildet. På veggen bak henne skimtes et kors av gull.
MEKTIG ROLLE: Som ny Oslo-biskop vil Kari Veiteberg få mye makt. Men Oslos første kvinnelige biskop selv er langt mer «maktkritisk» enn «maktstrategisk», sier de som kjenner henne.

På sikt er ambisjonen hennes å skape et skikkelig «arbeidslag» – lignende det fellesskapsprosjektet hun er vant med fra Tøyenkirken.

– Som biskop blir min rolle å gi næring til visjonen og holde motet oppe. Jeg vil være en god leder som løfter medarbeiderne mine opp. Folk skal være stolte av å jobbe i kirken, sier hun.

Kari Veiteberg: En kirkelig rebell?

Er det en protest-prest som skal gi visjonen for Oslo-kirkene? Historikken i mediebildet kan antyde det. Den første nyhetssaken som omhandler Kari Veiteberg i mediearkivene er fra 1992: Da skriver Veiteberg under et opprop om at kirken burde ta opp igjen debatten om homofiles liv. Det neste: Hun melder seg ut av Presteforeningen. Veiteberg vil ikke være medlem av en organisasjon der toppledelsen er mot kvinnelig prestetjeneste.

I offentligheten er hun mer kjent for aksjonen i 2013. Der samler hun 150 prester til å sove i Sofienberg-parken, etter et forslag om å gjøre det forbudt å sove i parker.

Når menneskeverdet blir tråkka på,
må man si fra. Og det blir det, ofte.
Kari Veiteberg

Som tilhenger av likekjønnet vigsel og at samboende kan bli prester er hun også klart mer radikal enn han hun overtar som biskop etter, den moderat konservative Ole Christian Kvarme.

– Det jeg sier er at jeg skal følge Jesus. Kirken er ikke et museum. For meg er det å være kristen forpliktende hvis man går gjennom evangeliene. Evangeliet skal sette folk fri. Når menneskeverdet blir tråkka på, må man si fra. Og det blir det, ofte, sier hun selv om engasjementet sitt.

– En plikt å si fra

Hva er det som gjør at du reagerer så sterkt på urettferdighet?

– Det er sånn jeg er skrudd sammen. Og for meg er det en viktig del av min tro. Det slår veldig imot meg når jeg leser i Bibelen. Jesu programtale for eksempel, i Lukasevangeliet kapittel fire: «Jeg er kommet for å sette undertrykte fri». Det er…

Hun puster ut, dypt.

… Jeg vet at kirken i historien har tråkka mye på folk. Og vært veldig seint ute med mye. For eksempel er det ikke så lenge siden kvinner ikke fikk bli prester. Så kanskje det er noe i meg som kjenner at når vi nå har fått lov til å ta mikrofonen, er det plikt å si fra om urett og diskriminering.

Bildet viser Kari Veiteberg i hvit prestekjole i et kirkerom. Hun holder en svart bok med tekst hun leser fra på hendene sine, med hendene høyt hevet.
UREDD: Oslos nye biskop er ikke redd for å utfordre. Kirken er ikke et museum, sier hun. Som kristen og prest har hun sett det som sin plikt å si fra om urett og diskriminering.

Oslos første kvinnelige biskop

Som bispekollegiets ferskeste kvinnelige tilskudd, er hun selv «verdenshistorisk», slik preses Helga Haugland Byfuglien sa til henne etter den formelle utnevnelsen. For første gang fyller like mange kvinner som menn rollen som biskop i Norge.

Veiteberg vil åpne kirken for flere enn kvinner. Noen av de hun har jobbet for å åpne opp kirkerommet for – og som er blant dem som kjenner henne best, er flere av gjestene i Tøyenkirken. Blant dem rusavhengige, homofile og fattige tilreisende.

Gjestene ved hverdagsmessen i Tøyenkirken synes det er vemodig at hun slutter.

– Jeg tror det var mange som bad Vårherre om at hun skulle bli, sier en av de faste gjestene når BY er på besøk.

Samtidig er de glade på Den norske kirkes vegne. De tror Veitebergs erfaringer blir viktige i bisperollen.

Jeg tror det var mange som
bad Vårherre om at hun skulle bli.
Gjest i Tøyenkirken

– Hun har gjort inntrykk på oss alle, konkluderes det rundt middagsbordene før messen.

Andre om Veiteberg: «Raus» og «sta»

Når gjestene som er her, og venner og kollegaer, skal beskrive den nye Oslo-biskopen, bruker de ord som «raus», «tilstede» og «lyttende». Et menneske med mye humor og latter. Samtidig: «Sta», «sterk», «maktkritisk» og «Lojal i det hun står i».

Veiteberg selv mener det er vanskelig å sette henne i bås. Hun bruker ord som «uredd», «ujålete» og «glad» om seg selv. I tillegg «feminist», «kristen» og «nynorskbruker».

– Også blir jeg ofte preget av de jeg snakker med, tilføyer hun.

– Noen kan jeg snakke om noe med, med andre om annet. Noen kan jeg bare sitte og le med. Andre igjen kan jeg være helt stille med.

Lærer av Kirkens Bymisjon

Det er lett å merke at hun er oppmerksom på de hun til enhver tid har rundt. «Gir det mening?» og «Ja?» avslutter hun gjerne resonnementene sine med. Når hun blir spurt om hva slags frigjøring som gjenstår i kirka nå, svarer hun: «Da må jeg først se for meg et konkret menneske. For de vi forkynner og snakker til er alle ulike og har med egne historier inn i kirka».

Vârheten har blitt øvd opp i arbeidet i Kirkens Bymisjon.

– Det å være bymisjonsprest handler mye om å se. Og om å lære å se, sier Veiteberg, som akkurat nå står og speider med blikket mens hun snakker.

Bildet viser Oslos nye biskop, Kari Veiteberg, på Veiteberg. Hun står foran et gult hus med et rødt skilt der det står Veiteberg.
VEITEBERG PÅ VEITEBERG: Kari Veiteberg er glad i familien sin og i stedet hun kommer fra: Stord. I dag bor hun på Sørenga i Oslo med mann og barn, men definerer seg fortsatt som «kystkvinne».

Trener blikket på Oslo S

Hun har kommet seg dit hun signaliserte at hun heller ville være i sted, da hun sto og smilte til et kamera utenfor Oslo S. Nå er hun på jobb, i oppsøkende virksomhet som prest på Sporet, et av stedene hun selv sier hun har «lært seg å se».

Sporet er et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og Banenor, som tilbyr hjelp og veiledning for dem som oppholder seg på stasjonen. For langt fra alle som er her skal ut og reise. Flere er ensomme, ruser seg, har demens eller opplever plutselige livskriser. De er her for å ha et sted å være.

Vi møter folk der de er. Sitter noen
med en tiggekopp, setter vi oss på
øyenhøyde med dem, på knærne eller rumpa.
Kari Veiteberg

– Mange tenker at Oslo S er et skummelt sted, forteller Gudrun Silde, teamleder på Sporet, og med Veiteberg på jobb i dag.

– Men for mange er dette et av de tryggeste stedene de kan oppholde seg.

Setter seg ned med folk

På Oslo S er det overvåkningskameraer overalt. Det gjør at kvinner som lever ute, ser jernbanestasjonen som et trygt sted å sove. Mennesker som skader seg selv, men ikke vil dø, vet de blir funnet her om de kutter seg for dypt. Rusavhengige kjenner samme trygghet med overdose.

Alt dette ser de ansatte på Sporet. De går oppsøkende i og utenfor Oslo S hver dag. Veiteberg er med som prest hver tredje uke.

Når Veiteberg er her observerer hun, og går rundt, sakte, sakte. Ser etter tegn, små detaljer. Satt de her i går og? Prøver de å se travle ut? Er avisene de holder foran seg gamle?

– Vi møter folk der de er. Sitter noen med en tiggekopp, setter vi oss på øyenhøyde med dem, på knærne eller rumpa, forteller Veiteberg og illustrerer med å sette seg ned på gulvet.

Hjemme i Tøyenkirken

Kroppsbevisstheten har hun med på flere arenaer. Da hun studerte teologi var det mest vekt på prestens preken, og mindre på det rundt, forteller hun.

Veiteberg, som har bakgrunn fra teatervitenskap, kjente seg derfor umiddelbart hjemme i Tøyenkirken. Det har blitt hennes «Black box», et sted å ta inn improvisasjon og andre rammer rundt gudstjenestene.

Bildet er fra kirkerommet i andre etasje i Tøyenkirken i Oslo. Kari Veiteberg (foran i bildet) går i hvit prestekjole sammen med to andre gjennom kirkerommet. I bakgrunnen sees kirkegjengere i benkeradene som står og synger med.
«PÅ GØLVET»: Vi prester er på gølvet, sammen med folk, sier Veiteberg om Tøyenkirken. De har hevet ut prekestolen og lar gjester og frivillige delta aktivt i selve messen.

De fleste av praksisene var der da hun startet i 2000, men hun har vært med på å utvikle dem. Som hverdagsmessen på onsdager, som de praktiserer istedenfor søndagsgudstjeneste. Her deltar frivillige og gjester aktivt i selve messen. I tillegg: De omrokkerte kirkebenkene, som gjør at man sitter rett overfor hverandre og ser hverandre, i stedet for rygg etter rygg i rekke. Flygelet og alteret med lys midt i rommet. Prekestolen som er kastet helt ut.

– Vi prester er på gølvet, sammen med folk, sier Veiteberg.

Snakker nært, ikke akademisk

Hver gang hun får et spørsmål om eget bidrag inn i en sammenheng, trekker hun fram andre i stedet. «Det er fellesskapsarbeid», gjentar hun.

Ett bidrag velger hun til slutt å trekke fram, når hun blir spurt direkte: Ordet «herre» brukes ikke lenger i samme grad i Tøyen-kirken. I stedet har hunkjønnsvarianten av Gud – «ho» som Veiteberg sier, kommet mer inn.

Hun har et språk som er mulig å forstå.
Det er ikke så akademisk. Det er nært.
Dag (76), gjest i Tøyenkirken i mange år

Valget er ikke bare feministisk fundert. For Oslos nye biskop skjer inkludering også gjennom språket. Hun elsker å ha kolleger som ikke er kirkelige, og kan utfordre henne på «stammespråket».

Gjestene i Tøyenkirken bekrefter at det funker:

– Hun har et språk som er mulig å forstå. Det er ikke så akademisk. Det er nært, mener Dag (76), som har gått i Tøyenkirken i 27 år.

Bildet viser et eldre fargefotografi av en familie som sitter ute i naturen på grønt gress. I bakgrunnen skimtes havet og blå fjelltopper enda lenger bak. Det er moren til Kari Veiteberg som sitter forrerst i bildet, og Veiteberg og to av hennes søstre som barn som sitter sammen med henne.
FAMILIE PÅ STORD: Kari Veiteberg kjenner fortsatt sterk tilhørighet til Stord, der hun kommer fra. Her er hun sammen med deler av sin familie på Stordsom liten: mor og to av søstrene.

De som er tilstede på hverdagsmessen hun er prest i på en sen onsdag i november, kan ane et glimt av det i praksis. «Jesus sine venner», sier Veiteberg under nattverdsprosesjonen, der det står «disiplene» i heftet som blir delt ut. «Kalk» blir «beger». Og når hun vil omtale et poeng fra professoren og filosofen Judith Butler, sier hun det slik: «Det er en amerikansk dame som heter Judith Butler som har sagt (…)».

Feirer jul med fremmede og familie

Etter fjorten år i Kirkens Bymisjon er ikke Veiteberg i tvil: Arbeidet har satt spor. Hun vil aldri glemme møtene og historiene herfra.

De sterkeste minnene har hun fra jula i Tøyenkirken. Det er hit vi etter hvert har beveget oss, uten fotograf, men med litt mer ro enn på Oslo S. Snart skal Veiteberg være krovert i caféen de har her på dagtid. Det er bare én av Tøyenkirke-prestenes mangfoldige oppgaver. I mellom sjelesorg og kvinnetrim, samtaler i Bredtvedt fengsel og tråling gatelangs – blant annet.

Jula blir uansett ikke jul uten Tøyenkirken, mener Kari Veiteberg. Det er her hun har feiret julaften med familien, ektemannen Rolf Nøtvik Jakobsen og de to barna, annethvert år siden de var små.

Gleder seg over mangfoldet

Den dagen er en av de fineste 56-åringen vet.

– Når vi har sittet her nede og spist ribbe, tenker jeg ofte «Nå sitter hele verden her!». Det er så stor mangfoldighet, sier hun om julemiddagen.

Etterpå går de alle til kirkerommet, sammen. Her går de rundt juletreet som står pyntet der oppe.

– Og det er noe som skjer der, med de eldre mannfolka som går og klapper og vi alle som synger «Rundt en enebærbusk». Det er noe helt magisk, som jeg aldri har opplevd andre steder, hverken før eller siden. Når jeg er der, tenker jeg: «Nå kan alt skje», forteller Veiteberg.

Bildet viser Kari Veiteberg med en stor blomsterbukett foran seg. Ansiktet hennes er halvveis skjult av blomstene. På veggen bak henne henger det et stort kors i gull
SNART BISKOP: Kari Veiteberg innsettes som biskop den 17. desember. Første juledag holder hun juledagspreken i domkirken.

Sånn som i himmelen

I år kommer hun allerede til å ha blitt ordinert som biskop når juleklokkene ringer inn. Første juledag holder hun juledagspreken i domkirken. Hun vet ikke om hun får vært med på selve julekveldsfeiringen i år.

Men jul i Tøyenkirken, på en eller annen måte, blir det likevel. Og julebudskapet herfra vil alltid være med henne:

– Det er den følelsen av at nå feirer vi jul, sammen. Plutselig blir det opphevet hvem som hjelper, når vi står her og klapper. Vi er bare alle, sammen. Samme om du skulle være biskop, eller ikke har en plass å sove på kvelden, sier Veiteberg og tilføyer:

– Det er de kveldene der jeg har tenkt at «dette må være litt som himmelen skal være».

Kari Veiteberg

Teolog, forfatter og prest. Vigsles 17. desember 2017 til Oslos nye, og første kvinnelige, biskop.

Kommer fra jobben som prest ved Bymisjonssenteret Tøyenkirken, der hun har jobbet fra 2000-2009 og fra 2013 til i dag.

Har også arbeidet som kapellan i Nidaros, prest i Kirkens Bymisjon i Bergen og studierektor ved Liturgisk senter i Trondheim.

Utdannet Dr. Theol., har studert teatervitenskap og har doktorgrad fra Det teologiske fakultet i Oslo.

Overtar som biskop etter Ole Christian Kvarme, som pensjonerer seg.