Meningsfull bomtur

Fem jegere går inn i skogen ved Iveland. Fem timer senere kommer de fornøyde tilbake uten fangst. Hva jakter de på?

Tekst: Audun Aagre   Foto: Torstein Ihle

– Vi holder oss samlet det første kvarteret. Følg med på hundene, og vær klar hvis det blir en skuddmulighet, sier Ivar Kirkhus.

Fem bevæpnede menn har nettopp gått ut av bilen, tatt av seg ansiktsmaskene og står i en ring i enden av en grusvei.

Vi holder oss samlet det første kvarteret. Følg med på hundene, og vær klar hvis det blir en skuddmulighet.Ivar Kirkhus

Det hele ser unektelig noe mistenkelig ut. Men maskene er for smittevern og våpnene er for fuglejakt. Jegerne befinner seg i Iveland, langt inn i de agderske skoger, med furu og gran så langt øyet kan se. Kim Loeb Pedersen, Willy Pedersen, Ove Herstøl, Arild Murberg og Ivar Kirkhus er godt kjent i området, og de har en plan om hvor de kan finne skogsfugl som orrfugl eller storfugl. Dessuten har de god hjelp i fuglehundene Liss og Kaisa. Ivar Kirkhus, samfunnskontakt i Kirkens Bymisjon i Kristiansand koordinerer dagens jakt.

 

Inn i skogen

Jegerne følger stien inn i skogen, mens hundene saumfarer terrenget, utstyrt med en GPS-sender rundt halsen og en godt utviklet luktesans. Det tar ikke lang tid før det piper i GPS-en. Liss har tatt stand. Jegerne følger på og inntar posisjonene. Falsk alarm. Fuglen har fløyet. Bare lukten lå igjen etter den. Ove Herstøl peker mot et avtrykk i gresset.

– Her har fuglen sittet. Det er ikke lenge siden den fløy.

Et jaktlag: Jegerne er klar for skogsfugljakt i Iveland. Fra venstre: Arild Murberg, Willy Pedersen og Ove Herstøl.

Han er en erfaren jeger. Erfaring handler like mye om å bruke blikket som våpenet, og Ove Herstøl vet hva han skal se etter. Han forteller om sin første tiurleik. Han var 13 år gammel. Naturopplevelsen satte spor, og var en viktig grunn til at han ble jeger. Ikke lenge etter felte han sin første tiur, i grålysningen en høstdag.

– Jeg hørte det raslet i buskene, og så rett inn i øynene på en gammel tiur. Det føltes som om vi så på hverandre i fem minutter. Så sa det… bæm!

Ove Herstøl traff, fuglen falt og vektnåla stanset på 5,7 kilo. Selv for en tiur er det enormt, og en opplevelse man ikke glemmer.

– Selv faren min skjøt aldri en større fugl.

Det har gått femti år siden skuddet falt.

Det er fint å ha noen å jakte med. Og det er fint å komme ut i skogen. Over Herstøl

Herstøl er den som har jaktet lengst, og den eneste som jakter i olabukse og slipper unna med det. Han soner de siste månedene av en fengselsdom, og tar med seg gleden over jakten inn i friheten. Nye jaktkamerater gjør det lettere å komme videre.

– Det er en trivelig gjeng, og det er fint å ha noen å jakte med. Og det er fint å komme ut i skogen. Jeg har alltid likt det, sier han.

 

Fellesskap

Vi trasker gjennom en høstgul myr. Det surkler godt for hvert skritt vi tar, i den grad at vi ikke hører orrfuglen som flyr over oss før det er for sent. Det blir ikke noe bæm denne gangen. Men vi ser to rådyr som løper over myra, stopper noen ganger og kikker i vår retning, før de spretter videre mot tettere skog.

– Storfuglen har i motsetning til rovfuglen en spillplass og bor på teigene rundt. Der holder de seg. Orrfugl er som rypa og har større territorium. Kunsten er å finne ut hvor de sitter, forklarer Ivar Kirkhus.

Naturbruk: Ivar Kirkhus er samfunnskontakt i Kirkens Bymisjon og tror på verdien av å bevege seg. Han koordinerer dagens jakt.

På ny piper det i GPS-en. Liss har tatt stand like ved et lite tjern. De fem jegerne nærmer seg hunden, uten å veksle et ord. Ivar Kirkhus går rett mot hunden, mens de andre sikrer flankene. Han klatrer opp en liten bergrabb, og forsvinner ned på den andre siden. Det går noen sekunder, og så smeller det fra børsa til Kirkhus. Fuglen, en flott orrhane, flyr over vannet og videre inn i skogen, uskadd.

– Det var bom det, slår Willy Pedersen fast.

– Det var en veldig vanskelig skuddsituasjon, parerer Kirkhus.

 

Å komme inn

Det er tid for lunsj. Bålet fyres, og matpakker og pølsepakker kommer opp fra sekkene. Jaktlaget veksler på å fortelle jakthistorier, om sin egen historie og hva de egentlig jakter på. Arild Murberg var tidligere snekker. Han jobbet for mye på dagen og drakk for mye om kveldene. Det ble en ond sirkel. Flere ganger sto han utenfor døra til Kirkens Bymisjon og kikket inn vinduene.

– Jeg ville ikke identifisere meg med dem. Jeg tenkte at de var mye verre enn meg, og at jeg egentlig hadde kontroll.

En dag tok han mot til seg og åpnet døra.

– Jeg ble møtt med smil og klemmer. Det var helt fantastisk, og det endret livet mitt. Når jeg går inn den døra i dag er det som å komme til familien. Jeg blir rørt når jeg tenker på det.

Murberg har lagt hammeren på hylla, har latt hendene mykne og er midt i sykepleierutdanningen. Han skal jobbe med rusomsorg.

Willy Pedersen tar ordet på den andre siden av leirbålet. Han vokste opp i et hjem som var preget av alkohol. Det var kort vei til butikken for å krite en kasse øl til 36 kroner, og Pedersen og broren tok med seg alkoholvanene videre inn i voksenlivet. Han er kvikk i replikken, med stor humor og varme. Samtidig legger han ikke skjul på at årene med alkohol har satt sine spor.

– Det ligger mye isolasjon i annerledesfølelsen. Og jeg kjente jo bare folk i rusmiljøet. For meg var det viktig å ha noe å gjøre på fritiden, og jeg er glad i jakt og friluftsopplevelser. Her kan vi bygge gode relasjoner med folk som ønsker å komme videre. Det betyr mye, forteller Pedersen.

– Det er bra å jakte sammen med folk som har litt av den samme erfaringen, sier Kim Loeb Pedersen.

 

Et jaktlag

Her, som i samfunnet for øvrig, er det vanskelig å se hvem som har bakgrunn med rus og hvem som ikke har det, hvem som er deltager og hvem som er ansatt. Rundt bålet sitter først og fremst fem jegere på jakt, et jaktlag.

– Døgnet har 24 timer, delt inn i søvn, arbeid og fritid. Vi tror på at fritiden er avgjørende for å endre vaner, prøve nye aktiviteter og skape nye relasjoner. Uten det er det lettere å gjøre det samme som man gjorde før behandlingen. Også deler vi gleden over å gå på jakt, sier Ivar Kirkhus.

Jegerne slukker bålet, pakker sekkene og går videre inn i skogen, i retning bilen. De har vært ute halve dagen, sett flere fugl og et par rådyr. Men i jegerens regnskap kommer vi tilbake uten fangst.

– Det ble i hvert fall løsnet to skutt, sier Ove Herstøl med et skjevt smil mot skytteren.

– Og de ble løsnet i en veldig, veldig vanskelig situasjon, ler mannen som skjøt og bommet.

Det som skjer i skogen, skal kanskje forbli i skogen, men to bom glemmes ikke. De skrives ned i jegernes krøniker, og vil garantert tas frem neste gang rundt leirbålet. Til tross for at det ble bom, traff de målet for turen. For når de går ut av skogen, tar på seg maskene og pakker ned våpnene uten fugl i sekken, har de allikevel nye og gode historier med seg hjem.

Til skogs: Skogene i Iveland er et jaktområdene som Kirkens Bymisjon og Enter Fritid har tilgang på.

 

Enter fritid

Kirkens Bymisjon, Enter fritid er et etterverntilbud hvor aktivitetene initieres, planlegges og gjennomføres av deltakerne selv.

Enter fritid har over 20 ulike grupper for ulike typer aktiviteter. Ideen er at et meningsfullt fritidstilbud reduserer faren for tilbakefall etter behandling. Det er ingen tidsbegrensning på hvor lenge man kan være med. Jaktgruppa har et samarbeid med Kristiansand jeger og fiskeforening om jegerkurs. 50 deltagere har tatt jegerprøve. De er kvinner og menn i alle aldre.

Historien om Enter fritid startet ved Kirkens Bymisjon, Pedalen sykkelverksted i 2005, hvor deltagerne som begynte med å reparere sykler på dagtid også ønsket å sykle på fritiden. Stadig flere kom til, og Enter fritid ble etter hvert utvidet til kultur, trening og friluft.