Petter uten filter

– Jeg trodde folk på gata var farlige, kriminelle og uforutsigbare, sier Petter «Uteligger» Nyquist. Nylig fikk han Brosteinprisen for å ha knust slike fordommer i beste sendetid.

Etter tv-serien "Petter Uteligger" har det strømmet på med henvendelser fra mennesker som vil dele sine historier med Petter Nyquist. Etter tv-serien «Petter Uteligger» har det strømmet på med henvendelser fra mennesker som vil dele sine historier med Petter Nyquist.

– Jeg er blitt så emosjonell det siste året.

Petter Nyquist virker litt overrasket over sin egen, grøtete stemme. Mannen som med et lite kamera og et stort hjerte skapte tv-historie med serien «Petter Uteligger», står i regnet utenfor Kirkens Bymisjons kafé i Oslo sentrum sammen de andre hovedpersonene fra serien.

Med vafler og sigaretter har de feiret på sitt eget, jordnære vis at Petter har mottatt Kirkens Bymisjons Brosteinpris. Men æren og oppmerksomheten deler de, slik venner gjør.

– Jeg vet ikke hva det er. Plutselig ble det så nært. Hele dette prosjektet har gjort noe med meg, sier han.

Petter Lindén Nyquist

Alder: 37

Yrke: Fjellklatrer, polfarer, film- og stillfotograf og grafisk designer.

Bor: Bærum

Aktuell: Fikk i vinter Brosteinprisen av Kirkens Bymisjon for tv-serien «Petter Uteligger» på TV2/TV2 Sumo, der han bor og dokumenterer livet på gata i Oslo.

Hobbypsykolog

Til å være en person som har som levebrød å gå til poler og klatre til topps på verdens høyeste fjell, røyker han overraskende mye. De som kjenner han, sier at han heller ikke spiser særlig sunt.

Men det er kanskje denne joviale og uhøytidelige stilen, evnen til å skape bånd til alle slags mennesker, som gjorde Petter Uteligger til en av de mest sette seriene i moderne norsk tv-historie.

«Det er vanskelig å føle at jeg ikke strekker til»

Svein tok Petter under sine vinger og ble en venn allerede den første dagen Nyquist bodde på gata. Derfor var det naturlig for Petter å dele æren for Brosteinprisen med ham og alle de andre hovedpersonene fra serien.Svein tok Petter under sine vinger og ble en venn allerede den første dagen Nyquist bodde på gata. Derfor var det naturlig for Petter å dele æren for Brosteinprisen med ham og alle de andre hovedpersonene fra serien.

I alle fall er det sikkert at serien gjorde noe med hverdagen til filmfotografen. For selv om han i disse dager pakker for å dra til Nordpolen for åttende gang (!), har de siste ukene handlet om helt andre og mye nærere ting enn dunjakker, satellitt-telefoner eller hva det nå er polfarere tenker på før en tur.

Petter er nemlig ikke typen til å gi folk en kald skulder. Derfor har alle som har spurt om det, fått telefonnummeret hans. Og nettopp derfor har det strømmet på med henvendelser fra mennesker som vil dele sine historier med ham.

– Jeg blitt en slags hobbypsykolog, selv om jeg absolutt ikke er noe fagperson på det feltet. Kanskje er det fordi jeg er nykter og står litt på utsiden. Det er blitt mange fine samtaler, sier han.

Likevel, en titt på facebook-siden hans er nok til å fastslå at henvendelsene er altfor mange til at én person rekker å svare på alle.

– Det er vanskelig å føle at jeg ikke strekker til, sier han, før han trøster seg selv med følgende utsagn:

– Men jeg er mye heller «Petter Uteligger» enn «Paradise-Petter».

 Jeg er mye heller «Petter Uteligger»
enn «Paradise-Petter»

 

Gjennom tv-serien Petter Uteligger viste han livet på gata, sett fra gata. Foto: TV2Gjennom tv-serien Petter Uteligger viste han livet på gata, sett fra gata. Foto: TV2

Går «all in»Petter Nyquist gjør ikke ting halvveis, i alle fall ikke når oppgaven betyr noe for ham. Riktignok la han lite engasjement i skolearbeidet under oppveksten i Bærum, men det var helt til han fant noe han virkelig tente på. Da gikk han «all in».

Å kombinere fotografering og friluftsliv ble en lidenskap, og da han som blakk 21-åring fikk muligheten til å følge Børge Ousland til Nordpolen, tok han opp lån i banken for å få det til.

– Jeg tenkte at denne muligheten får jeg ikke igjen, sier han.

Evnen til å satse, kombinert med en nesten utømmelig energi og tilsvarende lite behov for søvn, gjør det ham til den perfekte ekspedisjonsfotograf. Han filmer når alle andre for lengst har lagt seg i soveposene, og når glidelåsen på teltduken går opp morgenen etter, står han der og fotograferer, da også.

Den første smaken på friluftsliv fikk han som 10-åring gjennom Ungdommens Røde Kors. Siden har han vært med på en lang rekke kalde, bratte – og for vanlige folk, skumle turer. Sammen med lege Lars Oma Erichsrud fikk han mye av æren for å ha reddet livet til fjellklatrer Jarle Traa da han lå forfrosset og fortapt på Mount Everest i 2009.

Likevel har Petter gjentatte ganger sagt at å leve 52 dager på gata i Oslo, en 30 minutters t-banetur unna familien på Kolsås, føltes mye mer skummelt enn hvilken som helst ekspedisjon.

– Jo mer kompetanse man har, jo mindre farlig føles det. Derfor føltes det så skummelt å leve på gata: jeg var ikke forberedt og hadde ikke kunnskapen. Og nettopp derfor ble jeg så avhengig av Svein og de andre. Læringskurven de første dagene var sånn, sier han og peker mot taket.

«Derfor føltes det så skummelt å leve på gata: jeg var ikke forberedt og hadde ikke kunnskapen.» 

Bindeledd til gata

Grunnen til at akkurat denne serien fikk sånn oppmerksomhet tror Petter handler om at personene som viste frem sin hverdag i serien, utfordret våre fordommer.

– Det er ganske langt mellom mannen i gata og mannen på gata – og jeg har vært bindeleddet. Kanskje var det lettere for TV-seerne å forholde seg til meg. Svein er et klassisk eksempel på en person man ofte ser på gata. Gjennom serien får man vite at han står for alle de gode verdiene som du og jeg også står for. Det er kanskje det har som overrasket og som gjør at jeg må dele denne prisen med dem. Det er jo de som har åpnet livene sine, sier han.

– Hvilke holdninger hadde selv før du gikk ut med kameraet den kvelden i november 2014?

– Jeg hadde masse fordommer: jeg trodde folk på gata var farlige, kriminelle og uforutsigbare. Jeg slengte kanskje en slant i koppen av og til, men stoppet aldri opp for å prate med noen. I dag ser jeg mennesket bak koppen eller bladet, sier han.

Ideen til tv-serien fikk han og turkamerat Alexander Gamme i flomvernstunellene under Las Vegas. Der bodde de sammen byens mange uteliggere da de lagde serien «Las Vegas på langs» til Dagbladets nettsider. Rett over tunellen spilte milliardærene golf om dagen mens de ventet på å spille bort pengene sine om kvelden i verdens største lekeland for voksne.

– Det kan ikke bli mer uekte, og kontrastene mellom folk kan ikke bli større, tenkte vi. Men så skjønte vi at vi ikke trenger å dra til den andre siden av jordkloden for å oppleve slike kontraster. Det er en stor del av bybildet her i Oslo. Alle får det med seg, og de fleste er redde, sier han.

«Innholdet og tematikken i Petter Uteligger, er mye, mye viktigere enn det andre jeg har gjort.»

Stor rettferdighetssans

Som barn var Petter en gutt med veldig liten tålmodighet. Alt skulle skje umiddelbart. Rettferdighetssansen var tilsvarende stor. Da han og kameratene urettmessig ble anklaget av læreren for å ha gjort noe galt, maste Petter seg til å få holde en forsvarstale på konferansetimen som egentlig bare var forbeholdt foreldrene.

Som samboer til Mari og far til lille Ingrid har han lært seg å styre noe av utålmodigheten, men rettferdighetssansen sitter fortsatt dypt.

– Når jeg ser hvor mye motstand folk på gata møter, våkner rettferdighetssansen. Vi må snart lære at disse folkene sitter på ressurser. Det er på tide å la dem bli en del av samfunnet, sier han.

– Føles det annerledes å skulle dra på ekspedisjon til Nordpolen nå, enn før «Petter Uteligger»?

– Nå skal det jo sies at de fleste av ekspedisjonene har jeg jobbet på, men de turene som har vært mine egne har handlet om selvrealisering og å være på toppen Maslows behovspyramide. Og det er noe vi alle gjør, enten vi drar på turer eller kjøper en veske. Men det er klart at innholdet og tematikken i Petter Uteligger, er mye, mye viktigere enn det andre jeg har gjort. Kanskje har det gitt folket mer kunnskap. Og det er jeg i stolt over ha bidratt til.

Lyst til å få flere historier fra Kirkens Bymisjons arbeid? Følg oss på Facebook!

Les også

Norsk Råkk spilte på fest i børsparken

Nabolagsfest for tiende året

- I år fyller festen her i Børsparken 10 år. Så det blir bursdagskake! forteller leder for Møtestedet Kari Gran til jubel fra langbordene.

Sporet trenger frivillige til viktig innsats på Oslo S – søk innen 29. januar