I rene gaters tjeneste

Jeg har ikke psyke til å sitte stille. Jeg må opp om morra’n. Må ha noe å gå til, sier Arild.

Han henter seg kaffe. Omlag femti menn og kvinner venter på å få utdelt arbeidsrute. Fire dager i uka kan mennesker som står uten annen jobb møte opp hos Kirkens Bymisjon. Gaterydding er et populært tilbud. Og for å få jobb må man møte presis. Kvart på ni om morgenen fordeler vi ruter. Tolv arbeidslag skal ut å rydde gatene i byen.

Arild drar opp genserermet. Han har en buet, mørk blomst tatovert på håndleddet.

I dag er vi heldige. Den ruta er fin, sier Arild.

Han skal rydde Majorstuen. Han skal plukke søppel og sneiper langs Bogstadveien ned til Parkveien. Henrik skal være gruppeleder. Brit skal være med på laget. Arbeidsruter fordeles etter oppmøte og loddtrekning. Det er ikke jobb til alle hver dag. Noen ganger må folk snu i døra.

Du er garantert jobb den tredje dagen du møter opp, sier Espen.

Espen er leder for gateryddingen i Oslo. Han har 788 registrerte arbeidere. Oslo Kommune, Oslo Sporveier, og private selskap i handelsstanden er blant kundene. I dag har Espen gode nyheter.

Vi har fått et nytt oppdrag! Det betyr at alle har jobb, sier Espen.

Arbeiderne reiser seg etter hvert som de får utdelt rute. Finner arbeidsvesten. Går ut bakdøra. Henrik ruller tralla ut på gata og fester søppelsekken. Den gule kanna på siden er til sprøytespisser. Han har feiebrett til skår og glass.

Arild ser et annet arbeidslag i oransje vester og løfter armen. En høy, vinkende arm hilser tilbake.

På Vinkelplassen ruller Arild ned kanten på posen så den lett kan bæres med én hånd. Han fjerner gloen på røyken og kaster sneipen oppi sekken. Han er nøye på det. Kaster ingenting på gata lenger. Det er mye smått å plukke opp. Brukt snus. Små plastbiter. Parkeringslapper. Pappbiter. Merketag’er fra klær. Blikket søker langs bakken. En aktivitet som blir altoppslukende.

Det er ikke det verste du kan bli hekta på, sier Arild.

Han jobber med lave skuldre og mjuke steg. Plukker raskt og nøye. Tidligere i livet har Arild jobbet som kjøreleder med ansvar for 26 sjåfører. Han har vært gjennom så mye at det er et under at han har overlevd. Nå tenker han at vi alle har fått en viss tid her på jorda. At tiden vår er forhåndsbestemt.

10:31, sier Henrik.

Han har klokka innebygd i kroppen. På minuttet. Han har ikke armbåndsur. Ser ikke på noen mobil. Henrik kjenner ruta så godt at han går den i et like presist tempo hver gang. Ved krysset i Neuberggatat er det røykepause. Han beundrer en rød Ducati parkert på fortauet. Henrik liker motorsykler

Han er mørk og høyreist. Som gruppeleder har han ansvar for at arbeidsbestemmelsene overholdes. Det er ikke er lov å ruse seg i arbeidstida. Eller handle ting i butikker. Han vet at det er opphørssalg i et parfymeri litt lenger nedi Bogstadveien, men et eventuelt kupp må altså gjøres seinere.

Brit begynner på ny økt. Hun er slank og lett. Arbeider flittig og stille. Hun liker jobben. Synes arbeidet gir henne frisk luft og trim.

Uten jobben hadde jeg sittet inne. Sett på TV. Og tenkt. DET hadde ikke vært bra, sier Brit.

Arild har en plan for pengene han tjener. Han sparer til alternativ behandling. Han har vært på kurs og samlinger for å lære seg å bli mer tilstede i livet. Det koster en del penger. Men den måten å være i verden på som kalles mindfulness, er noe har han vil bruke lønna si på.

Jeg har en film av det her, bare vent til du får se. Det er sprøtt, sier Arild.

Han drar frem mobilen. Han blar forbi et bilde av en løvetann som har kjempet seg opp gjennom asfalten. Finner frem en film fra en samling han har vært på. Menneskene han var sammen med der, opplevde en tilhørighet til noe større.

Jeg kjente ikke noe, så jeg ba om fysisk bevis, sier Arild.

Så trykker han på play. Videoen på mobilen viser en liten, rød dompapp som flyr inn i rommet, og lander på kroppen hans. Fuglen hopper fjærlett rundt på Arilds mage. To sorte, blanke øyne kikker inn i kamera. Nå drømmer ikke Arild om så mye lenger. Han prøver heller å være tilstede i øyeblikket. Leve her og nå, og ta ting som de kommer.

Klokka ett er det tid for lønn.

En elv av oransje vester renner ned Tollbugata. Traller parkeres. Navn ropes opp. Lønna deles ut kontant.

Henrik skal ha mat til katten. Brit sparer til bryllupsgave. Ei av jentene hennes skal gifte seg til sommeren, og hun vil gjerne gi bort noe fint. Arild skal tilbake til Bogstadveien for å benytte seg av et utrolig godt tilbud. En butikk har annonsert at man kan fylle en pose med lys for 100 kroner. Det skal Arild. Han skal stable lys så sirlig oppi den posen at de aldri har sett maken.

Jeg er avhengig av telys, sier Arild.

Vi ser på ham og smiler. Det er jo som han selv sa i starten av ruta:

Det er ikke det verste du kan bli avhengig av det.

PS! Henrik og Brit heter egentlig noe annet, men har lyst til å være anonyme. Arild heter Arild.