Rusreform-forkjemperen

For Eva-Brit Langva er kampen for rusreform personlig. Nå jobber hun for at Ålesund skal bli en bedre by å bo i for dem som opplever utenforskap.

Tekst: Tove Bø   Foto: Torstein Ihle / privat

Det er fredag 16. april og kun timer til Arbeiderpartiets (Aps) landsmøte skal stemme over regjeringens forslag til rusreform. Eva-Brit Langva (49) tripper rundt hjemme i Ålesund, småkvalm og spent. Skal en årelang kamp for menneskeverdet endelig gå riktig vei? Mobiltelefonen hennes dirrer. Meldinger fra journalister, støttespillere, bekjente og ukjente.

Fra straff til behandling

Regjeringen Solberg foreslår at bruk og besittelse av mindre mengder narkotika ikke lenger skal være straffbart. Ikke legalisering, men avkriminalisering av bruk og besittelse, innenfor gitte grenser. Narkotika skal fortsatt være forbudt, og salg av narkotika skal fortsatt være straffbart.

Brukere skal i stedet for straff bli pålagt et møte med hjelpetjenesten i kommunen med tilbud om frivillig hjelp og behandling.

Politiet kan fortsatt beslaglegge og destruere små doser.

Venstre, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti stemte for. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet stemte imot. Forslaget gikk dermed ikke gjennom.

Kirkens Bymisjon er for rusreformen, fordi vi har troen på å møte mennesker med støtte, ikke straff mot narkotikabruk.

Handler om liv

Noen dager i forveien skrev hun et Facebook-innlegg adressert Aps landsmøtedelegater i Ålesund som fikk enorm respons. Der forteller hun om sin historie med rus, og hvorfor det er riktig å gå fra straff til støtte.

– Jeg ville få fram at reformen handler om menneskers liv og menneskeverd. Vi avkriminaliserer ikke et produkt, sier Langva.

Hun har kort, lyst hår og store, firkantete briller med blå innfatning. Langva er typen som snakker fortere og høyere jo mer engasjert hun blir. For det meste snakker hun fort og høyt. Hun er uredd, omsorgsfull og sint. Sint på systemet. På folk som tror de er bedre enn andre. Og sint på hvordan mennesker med rusavhengighet blir møtt av storsamfunnet. Det kommer godt med i jobben som erfaringskonsulent i Kirkens Bymisjon, Møre.

Mistet håpet

Langva har selv erfart at livet kan snu fort. Hun gikk fra å være gift trebarnsmor med eget firma, til å miste alt i forbindelse med samlivsbrudd.

– Jeg fant ikke fotfeste i tilværelsen som nyskilt. Fra beskyttet menighetsliv til å stå utenfor. Når man mister håpet, mister man evnen til å ta vare på seg selv.

Det skulle bli 10 år i mørket. Hver gang hun trodde bunnen var nådd, kom en ny bunn. Det gikk fra selvmedisinering til tyngre stoffer.

– Tilfeldigheter gjorde at jeg ikke kom noen vei. Jeg hadde ikke noe sted å bo – og sov en periode på offentlige toaletter eller venners sofaer. Hadde jeg fått hjelp av psykolog til å håndtere indre utfordringer, kunne det kanskje gått bra. Men i det øyeblikket jeg selvmedisinerte meg, mistet jeg psykologhjelp.

I dag har man rett på behandling, selv om man ikke er rusfri. Slik var det ikke før. Samtidig som mange påførte henne skam og skyld, hadde Langva en indre opplevelse av å gjøre sitt aller ytterste for å klare seg.

Hva tror folk jeg gjorde alle disse årene – at jeg drømte om å gå til grunne? Eva-Brit Langva

– Mange sier i etterkant at det var bra jeg tok til fornuft. Men hva tror folk jeg gjorde alle disse årene – at jeg drømte om å gå til grunne? Nei, hver bidige dag jobbet jeg hardt for å holde ut. For familie og venner.

– I mediene vinkles det som en sensasjon at du «gikk fra å være trebarnsmor og søndagsskolelærer til rusavhengige som bodde på gata». Hva tenker du om det?

– Mange tror at mennesker som ruser seg i utgangspunktet er svake, retningsløse mennesker som trenger å bli oppdratt. Slik er det ikke. Det kan skje hvem som helst. En stor fellesnevner for de som ruser seg er at de står i en overgang. I brytningsfaser er vi sårbare. Da trenger vi tilhørighet og hverandre.

Langva får snart en NRK-journalist på besøk i sin egen stue. De vil ha hennes umiddelbare reaksjon på Aps votering. Magefølelsen hennes er dårlig. Det ender med nei-flertall fra Ap, og rusreformen er foreløpig lagt på is.

10 ÅR I MØRKET: Eva-Brit Langva fra den tiden hun var rusavhengig. – Når man mister håpet, mister man evnen til å ta vare på seg selv, sier hun i dag. (Foto: Privat)

«Det var nå kanskje ikke uventet, men likevel svært, svært skuffende», sier hun til NRK om partileder Jonas Gahr Støre sitt nei til den omstridte rusreformen.

Flere mener det fortsatt er håp. Omveier er vanlig kost i den seige kampen for rusavhengiges menneskeverd.

– For meg handler rusreformen om å gjøre noe med de grunnleggende fordommene vi har mot dem som ruser seg. Jeg har opplevd det selv. Stygge blikk og kollektiv fordømmelse. I stedet for å skjønne at «dem» er «vi». I hvilken grad hjelper vi dem som trenger oss mest ved å straffe dem?

Morsinstinktet våknet

For Eva-Brit Langva kom vendepunktet da hennes eldste sønn tok kontakt. En dag hun hadde ventet på i nesten 10 år.

– Men det var også et sjokk å oppdage hvilken forfatning jeg var i. I møtet med han fikk jeg kontakt med siden av meg som mor. Der var det kraft nok til at jeg fikk gjort noe.

Det er kaldt ute en vinternatt i Trondheim. Og kjipt å vase rundt i byen med sin egen sønn på slep.

Det viste seg at sønnen hennes også hadde begynt å ruse seg. Som mor var det helt uaktuelt å ikke kjempe for han. Hun ba om hjelp dagen etter, og det var begynnelsen på en reise i hjelpelandskapet som varte i 15 måneder.

– Det er den verste tiden i mitt liv. Det er kaldt ute en vinternatt i Trondheim. Og kjipt å vase rundt i byen med sin egen sønn på slep. Det er så vanvittig, og det gjorde så mye med meg, sier Langva.

Samtidig rykket hun stadig bakover i køen fordi hun ikke var behandlingsvillig nok.

– Da jeg endelig fikk muligheten, pakket jeg bagen, dro på behandling og så meg aldri tilbake.

I et behandlingsløp er det mange faser hvor samfunnets hjelpeapparat ikke er rigget godt nok, mener hun. Ildsjeler som gjorde det lille ekstra for henne var avgjørende. For eksempel da hun måtte flytte fra leiligheten for å dra på behandling, men ikke var i stand til det selv.

– Da ble psykologen min med etter arbeidstid for å tømme leiligheten. Det var sterkt. I den prosessen måtte jeg godta å kaste alt jeg hadde på dynga, jeg hadde ikke noe sted å ha det.

I dag bor sønnen i egen leilighet, og de er fortsatt nære hverandre.

I DIALOG: Eva-Brit Langva fikk for noen år siden mulighet til å snakke med statsminister Erna Solberg om hvordan man skal komme i jobb når man har levd lenge på siden av samfunnet. (Foto: Fridgeir Walderhau)

Mange hatter

Livskamp ble til kamp for rettferdighet. Først ble hun engasjert i Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse, der hun nå er lokallagsleder. Så ballet det på seg. Hun er i dag også nestleder i helse- og omsorgskomiteen i kommunen og erfaringskonsulent i Kirkens Bymisjon, Møre. Å ha opplevd å falle mellom ulike stoler i hjelpeapparatet er nyttig kompetanse.

Som erfaringskonsulent bruker Langva mye tid på å navigere i hjelpelandskapet. Hun hjelper folk å skrive søknader, klage på avslag, hun ringer rundt på vegne av og gjør det lille ekstra som ofte skal til.

For henne bunner engasjementet i «å gi betingelsesløs kjærlighet videre».

– Det høres litt flåsete ut, men det ligger mye i det. Jeg vil normalisere og synliggjøre det å være på utsiden av samfunnet. Jeg vil bidra til at Ålesund blir en bedre by å bo i for dem som opplever utenforskap, spesielt knyttet til rus og alvorlige psykiske lidelser.

– 37 år gamle Eva-Brit fra den tiden roper stadig på meg: «Husk på hva hun trengte, hva som hindra henne, hva hjalp, hva ødela. Dette vet du, nå har du språket, overskuddet og er forpliktet til å hjelpe.»