Siste reise

For beboeren på rom 65, Bjørn Nyrud, passer roen godt. Vanligvis foretrekker han mer action. Men 51-åringen er sliten nå.

Han har kreft, som har spredd seg. Nå er det ikke lenger et spørsmål om han kommer til å dø. Men når. Som betydningen av å være innlagt på lindrende avdeling viser til: Han er over i fasen der kreften ikke lenger kan helbredes. Bare lindres.

Dårlig tidspunkt

Nyrud skulle gjerne ha levd lenger. Etter mange turbulente år har livet omsider snudd. Mer enn ti års rusavhengighet er byttet ut med jobb, samboer, egen leilighet og ferieturer med familien til Tyrkia.

Livet er stabilt og bra. Så hvorfor skjer dette nå?

Tanken plager de rundt ham. Moren hans, Martha Hovden Nyrud, sier det rett ut:

– Jeg er bitter, sier hun.

Hun snakker ikke om at sønnen har fått kreft. Men at kreftsykdommen kunne gå så langt uten at den ble oppdaget.

Mercedes Aarvik, som har kjent Nyrud gjennom jobben i Kirkens Bymisjon gjennom mange år, uttrykker det samme.

– At de til slutt sendte deg hjem den dagen, før jul, i den tilstanden du var i der… Jeg trodde du hadde fått slag, sier Aarvik.

Hun rister på hodet.

– Nei, jeg blir så… jeg blir så provosert! sier hun.

– Vi kan ikke ha det sånn. Vi kan ikke ha mer sånn… tull!

Et større problem

Aarvik er sint fordi hun tror Nyrud kunne levd lenger. Men óg fordi hun ser historien som symptom på et større problem: Rusavhengige eller tidligere rusavhengige tas ofte ikke på alvor med sine plager i det norske helsesystemet, hevder Aarvik.

Som leder av Kirkens Bymisjons arbeidstiltak I jobb i Haugesund gjennom fem år, har jobben hennes gått ut på å bistå rusavhengige og tidligere rusavhengige inn i en vanlig hverdag.

Historiene hun får høre, og har vært vitne til med egne øyne, gjør varig inntrykk.

Flere av de rusavhengige og tidligere rusavhengige som Aarvik jobber med opplever å bli mistrodd i forskjellige helseinstanser, med mistanke om at de kun er ute etter smertestillende. Noen av dem slutter å oppsøke lege igjen – selv om de er syke. Eller ender opp med å selvmedisinere seg, kanskje med mer rus.

Sykdomsrelaterte dødsfall er en potensiell underkjent del av overdosestatistikken, tror Aarvik.

– Vi har et fantastisk system, det er ikke det jeg kritiserer. Dette handler om holdninger. Én person er nok til å ødelegge det flotte helsesystemet vårt, sier hun.

«En rusa mann»

Bitte lille julaften i fjor opplever hun det igjen – med en av sine arbeidsdeltakere i I jobb i Haugesund: Nyrud.

I fem år har Bjørn Nyrud og Mercedes Aarvik jobbet sammen i Kirkens Bymisjon. Aarvik kjenner Nyrud som en dedikert, arbeidsom – og svært engasjert arbeidstaker. Men denne høsten har han vært en skygge av seg selv.

I et halvt år har han klaget over smerter i armer og høyre skulder og albue. Utallige legebesøk har konkludert med senebetennelse og nerveskader. Resultatet er kortison og betennelsesdempende, og råd om å jobbe mindre.

Likevel blir smertene bare verre. Denne fredagen, to dager før julaften, kollapser han på jobb. Aarvik kjører ham rett til legevakta.

– Der henviser de oss til fastlegen, forteller hun.

Siden Nyrud selv nesten er i svime av intense smerter, er det Aarvik som tar telefonen til fastlegens kontor.

– Men på fastlegens kontor er beskjeden jeg får i resepsjonen: «Du kommer ikke hit med en rusa mann. Og snart er det jul. Vi har ikke tid til sånn», sier Aarvik.

Stemmeleiet stiger flere hakk mens hun gjenforteller.

– Hvordan kunne de få inntrykk gjennom telefon at du skulle komme med en rusa mann?

– De har journalen hans, de kjenner ham fra før. De vet at han har vært rusavhengig, svarer Aarvik.

Hun fortsetter:

– Men likevel. Han er i LAR. Han er rusfri. LAR er en forkortelse for legemiddelassistert rehabilitering. De som er i LAR får legemidler som erstatter suget etter rus, men ikke gir en ruseffekt.

Suksessrik gründer

Observante lesere av Magasinet BY kjenner kanskje også Nyruds navn allerede. Han er en av gründerne bak nyvinningen Dråpe – et designprodukt laget av resirkulerte glassflasker som selges i Kirkens Bymisjons nettbutikk, omtalt i BY i fjor. Produktet har blitt så populært at det har blitt utsolgt flere ganger. Bare fra august til desember i fjor solgte de 2500 stykker.

Da BY var på besøk i Haugesund i fjor høst, hadde Nyrud sannsynligvis hatt kreft lenge allerede. Han visste det bare ikke selv. I stedet led han under smertene.

Denne dagen på legevakta i desember er han på randen av utmattelse. Aarvik, som er utdannet psykiatrisk sykepleier, føler seg sikker på at dette er mer alvorlig enn senebetennelse.

Til sjefen sin gir hun beskjed om at hun drar til legekontoret med Nyrud. «Bjørn er syk, han har rett til å se lege. Jeg kommer til å bruke Kirkens Bymisjons navn for å få ham inn. Og det kan hende jeg må være ufin», sier hun. Til legen sier hun at hun ikke rikker seg før Nyrud får time og sendes på sykehus.

– Egentlig er det galskap at man skal måtte begynne å krangle seg til helsehjelp, sier hun selv.

– Men av og til opplever jeg at du faktisk må ty til det for å bli tatt på alvor.

Sendt hjem med kreft

Standhaftigheten virker. Legen tar Nyrud inn, og henviser ham til sykehus.

I kveldinga drar Aarvik fra sykehuset og hjem til barna som venter på bitte lille jul­aftenen. Hun tenker: Nå får han hjelp.

I realiteten blir Nyrud sendt hjem kort tid etter.

– De gav meg en sprøyte med noe bedøvelse i, og så beskjed om å dra hjem. Jeg fikk henvisning til fysioterapi. Og fastlegen min fikk en reprimande for at han i det hele tatt hadde sendt meg til sykehuset, forteller Nyrud.

Pasienten forlater avdelingen i god allmenntilstand, står det i epikrisen fra sykehuset.

Nyrud er knapt i stand til å røre seg.

I løpet av juledagene blir det verre. Hoften har også begynt å verke. På nattestid forsvinner all følelse i armen. Til slutt klarer han ikke stå oppreist i mer enn 30 sekunder om gangen. I senga makter han knapt å løfte eget hode.

Første nyttårsdag skjærer moren gjennom: De drar til en privat klinikk og tar MR-scanning.

Der ser de det med en gang:

– Han som tok MR-bildet var rett og slett ordentlig sinna. Han sa: «Du skal rett hjem og pakke tingene dine, og så skal du på sykehus», forteller Nyrud.

Kreft med spredning, var konklusjonen. Fra baksiden av lungene, og deretter ut mot en svær svulst i skulderen, og en i lysken.

Nyrud blir sendt rett til Haukeland sykehus i Bergen for strålebehandling. Men først blir hans nærmeste tilkalt. Samboeren kommer ned på sykehuset.

– De visste ikke om jeg kom til å overleve på veien, sier 51-åringen.

Kan gå igjen

I ettertid har han fått høre at en vanlig måte å dø på med akkurat denne type kreft, er å gå rett i koma midt i en hverdagsaktivitet. Som når man tar oppvasken. Nyrud tenker mye på at det kunne skjedd.

Fire måneder etter hasteinnleggelsen er formen mye bedre. Han vet han ikke er frisk, og at han skal dø. Men han er glad for tiden han har vunnet med sine nærmeste.

51-åringen smiler og ler og viser modellflyene han pusler med på sykehusrommet.

– Det er bra for leddene mine dette, litt finarbeid, forklarer han.

Etter at legene på Haukeland klarte å stråle bort svulsten i lysken, kan han endelig gå opp­reist igjen. Ikke minst: Han får smertelindrende – morfin – for smertene som tidligere fratok ham nattesøvnen.

– Fortalte jeg at smertepumpa røyk? Åh, steike. Da fikk jeg en påminnelse om hvor mye smerte morfinen egentlig holder borte. Det er litt skremmende, sier han.

Tok seg «en stripe»

Det er ikke første gang Nyrud har blitt avvist av helsevesenet. I dag er han ikke bitter lenger. Men å kvitte seg med bitterheten tok mange, mange år.

Han har flyttet seg over til produksjonslokalene til Dråpe for å fortelle, med moren sittende ved sin side. Hun kjenner sønnens historie godt, og bistår i å supplere underveis.

Nyrud ble rusavhengig i midten av 30-åra, gjennom det kollegiale miljøet han vanket i: Kunst- og utelivsscenen i Oslo. Det var tiden på kunstskole og i lære hos en russisk kunstner som hadde ført ham hit.

For mens 20-åra hadde blitt brukt til å turnere som musiker, der han hang med band som Jokke & Valentinerne og Motor-psycho, var det dette han trivdes best med: Kunsten – som hadde vært en interesse siden han var liten.

I læretida hos den russiske kunstneren hadde han blitt drillet på å male naturalistisk og å jobbe raskt. Nå tjente han gode penger på å bruke disse evnene til å dekorere boards og veggmalerier, på utesteder som ville skifte profil over natta. Det passet Nyrud godt.

Det som ikke passet ham like godt var rusen.

– På de stedene jeg jobba, var det veldig mye rus. I utgangspunktet var det noe av det jeg ville bort fra, forteller han.

I Nyruds miljø var det normalt å «ta seg en stripe». Det kunne være kokain, speed, eller ecstasy. Gjerne med mål om å komme seg gjennom arbeidsnatta. Oppdragsgiverne ønsket alltid å bli ferdig raskt.

Som aktiv del av Blitz-miljøet hadde Nyrud imidlertid vært innbitt motstander av rus. På Blitz-huset var han med på å hive ut «folk som brukte pulver». Han hadde sett utallige kunstnerkolleger forsvinne i dragsuget, og var fast bestemt: Dit skulle ikke han.

Trygt, godt og stabilt var planen

Selv bodde han nå i et hus på Furuset i Oslo, med samboer og stedatter. De planla å flytte til hjemtraktene i Haugesund for å gi samboerens datter et godt sted å vokse opp. Trygt, godt og stabilt var planen.

Men miljøet og arbeidspresset gjorde noe med ham. Rusen ble på et vis normalisert. Ikke bare drev «alle» han kjente med det. Han ville holde tritt med arbeidstempoet.

– Jeg trodde det skulle gå bra, at jeg ikke kunne bli avhengig selv, sier han.

– Det er rart. Jeg har alltid trodd at de som ble rusavhengige egentlig ville det litt selv. At de ikke hadde noe liv, eller noe. Jeg trodde jeg bare kunne riste det av meg…

Kjente presset

For ham skulle det bli i Haugesund-traktene, like ved der vi nå sitter, at det bikket over. Her hadde en av de største fabrikkene på Karmøy gitt ham et stort jobbtilbud, med å dekorere fabrikken med veggmalerier – et prestisjefullt oppdrag som kjentes umulig å takke nei til.

Problemet var at tidsrammen var kraftig underbudsjettert. Det var flere svære produksjonshaller som skulle fylles med veggmalerier og stå ferdig allerede 1. mai. Da skulle en splitter ny legeringsmaskin til 16 millioner avdukes, og fabrikkeierne ventet gjester fra hele Skandinavia.

I utgangspunktet malte Nyrud raskt og effektivt nok til å få det til. Nå var det allerede april, og Nyrud oppdaget at veggene i de rå produksjonshallene ikke kunne males rett på. Først måtte de sparkles, og siden grunnes i flere lag. Det tok tid. Mye tid. Nyrud bestemte seg: Han fikk ta noe som «kvikket ham opp». Slik kunne han klare å jobbe også gjennom nettene.

Utfordringen var at han ikke kjente noen i rusmiljøet i Haugesund. Det eneste han fikk tak i ble heroin – et sterkt avhengighetsdannende rusmiddel som Nyrud alltid hadde fryktet som pesten. Men han tok et valg: Han ville ferdigstille oppdraget.

Og ferdig ble han – akkurat i tide. Klokka ni på morgenen på åpningsdagen sto verket klart til avdukingen. Sjefene pustet lettet ut, strålende fornøyde.

Nyrud derimot, var avhengig.

– Jeg kjente det i kroppen. Det var som om noen hogga med en kniv etter deg. Jeg ble sjuk, på en måte som ikke kan forklares. Jeg satt helt fast. Jeg forsto at dette klarer jeg ikke å komme ut av alene, forteller han.

«Nok narkomane på lista»

Han tar en pause i beretningen. Kollegene har satt fram kaffe og skoleboller på lunsjrommet i Haugesund der han sitter. Nyrud hugger innpå, matlysten er overraskende stor etter at han startet på cellegift.

Den dagen for 18 år siden, da Nyrud forsto at han hadde blitt avhengig, forsøkte han også å oppsøke lege. Han var livredd, og forsto at han trengte hjelp. På et legekontor i nærheten får han time etter tre dager. Nervøsiteten river i ham mens han sitter og venter på å bli ropt opp. Han tenker på hvordan han skal legge fram ærendet sitt.

– Men så går jeg opp til skranken, og der sier sekretæren: «Doktoren vil ikke ha deg som pasient. Han har nok narkomane på sin liste allerede. Så jeg får bare beklage».

Han tar et innpust, venter litt med å fortsette.

– Og den veggen som jeg møtte der, sier han.

– Det har stort sett vært den veggen som har holdt meg vekk fra å være normal.

«Bare en overdose»

Det øyeblikket han gikk ut av døren fra lege­kontoret, så han hele livet rase sammen.

– Det var helt rart. Det er akkurat som de sier man kan se hele livet passere i revy når man dør. Bare at jeg så alt jeg kom til å miste framover: Samboeren min, stedatteren. Alt raste, sier han.

I ettertid har han vært mye bitter for den hendelsen. Forvarselet stemte. Det ble mange år med rusavhengighet. Rusen tok overhånd. Alt annet havnet i skyggen.

Riktignok fikk Nyruds familie legen anmeldt til fylkeslegen, og legen gjorde, ifølge dem selv, også kraftig opp for seg i ettertid. Blant annet ved å få den da noen-og-30-årige Nyrud henvist til utredning for ADD – konsentrasjonssvikt. («Og da var det mye som falt på plass, som vi har sett siden barndommen», sier moren. «Nå kunne han plutselig fungere og planlegge. Man får jo medisiner for det der i dag. Speed er jo også en slags medisin»).

Men bitterheten over å ha blitt avvist på sitt mest sårbare satt likevel langt i. Mange år har gått tapt.

Underveis har han forsøkt å søke hjelp så godt han kan, men det har vært krevende. Blant annet opplevde han å stange i systemet da han ville starte med legemiddelet Subutex som ruserstatning under legemiddelassistert rehabilitering (LAR) på starten av 2000-tallet, en tid da Norge hadde en langt mer restriktiv praksis enn andre europeiske land. Krav som at man ikke kunne være for ung, eller ha en for kort lengde på rus-«karrieren» sin, hindret innpass for flere.

Nyrud var en av flere rusavhengige som på den tida reiste jevnlig til Danmark for å smugle inn Subutex til eget bruk.

Moren Martha jobber selv innenfor helsevesenet, og har stått side om side med sønnen hele tiden. Hun mener det hviler for mye ansvar på den enkelte rusavhengige. Selv føler hun at hun har fungert litt som en støttekontakt.

Til tross for at hun har gjort det med glede, synes hun likevel ikke noe om at det skal være slik. For det er slett ikke alle rusavhengige som har støttespillere som kan bistå dem på veien, påpeker hun.

Farlige holdninger

Aarvik i Kirkens Bymisjon er bekymret for konsekvensene som avvisninger i helsevesenet kan gi.

– Hva skjer når folk blir avvist en eller to og flere ganger? spør hun og svarer selv:

– Da medisinerer de seg selv. Og det fører til mer rusbruk, og overdoser. Og er det da noen som bryr seg om hva som ligger bak, om det er en overdose? Da tenker man at det bare er en overdose, sier hun.

Norge ligger også høyt på overdosestatistikken. 282 narkotikautløste dødsfall ble registrert i Norge i 2016.

Aarvik understreker at dette ikke er generell systemkritikk: Vi har et fantastisk helsesystem, bedyrer hun.

– Dette handler om holdninger, og hvordan enkeltpersoner kan være avgjørende. Det gjelder både den ene og den andre veien. Én enkeltperson er nok til å ødelegge det flotte systemet vårt, sier hun.

Innen sykepleiefaget, som hun kommer fra, har de vært bevisst på slike holdninger lenge. «Forestillingen at narkomane kun er ute etter å få mest mulig medikamenter, kan hindre oss i å se pasientens smerter, abstinenser og behov for psykisk støtte og medikamentell behandling. Skrekkeksempler viser at leger ikke gir smertelindring til rusavhengige fødende kvinner, eller bedøvelse når de skal utføre biopsier på narkomane», skrev høgskolelektor Ranveig Klingsheim i magasinet Sykepleien i 2009.

Aarvik mener slike forestillinger er et vedvarende problem, nesten ti år etter.

Hun mener det er avgjørende at helsepersonell i alle ledd har kunnskap om hva det kan bety for et menneske den dagen de står og hører seg selv si «du får ikke komme hit fordi du er rusa». Eller avviser en annen i den tro at de kun er på jakt etter smertestillende. Det er helsepersonells oppgave å alltid ta pasienten på alvor, understreker hun.

Aarvik vet også at slike holdninger potensielt berører mange. Over 50.000 personer i Norge drikker alkohol tilsvarende en halvflaske brennevin hver dag, og kan karakteriseres som alkoholikere. Antallet rusavhengige er vanskelig å beregne, men antallet som injiserer rusmidler med sprøyter ble anslått til mellom 8.000 og 11.500 i 2013. I tillegg kommer et stort antall tørrlagte og rusfrie med rushistorikk i journalen. Samt et ukjent antall pårørende i kretsen rundt dem.

Takknemlig

For Nyrud er all bitterhet over forhistorien hans nå borte. Han har valgt å legge det bak seg.

Hvordan får han det til?

– Jeg tenker mer på at jeg fortsatt lever. Og at det er så mange muligheter for at jeg ikke skulle ha overlevd fram til nå, forklarer han.

I dag har han gått på LAR-behandling i flere år. Sammen med kjæresten, som han møtte i rusmiljøet i Haugesund for 16 år siden, har han blitt rusfri. De har fått seg leilighet og er begge i jobb gjennom Kirkens Bymisjon.

Takknemligheten over at han har hatt mennesker som har kjempet for ham rundt seg har hatt alt å si for at han har kunnet legge bitterheten bort.

– Historien min hadde vært veldig annerledes om jeg ikke hadde hatt de rundt meg. Mercedes Aarvik i Kirkens Bymisjon, moren min. Hadde jeg tatt den MR-scannen en uke eller noen dager senere, hadde jeg vært ferdig. Det tenker jeg mye på, sier han.

Og legger til:

– Også har vi et fantastisk helsesystem når man kommer på innsiden. Det er helt utrolig­. Og har man opplevd det å stå på utsida av det, så blir man helt sånn…. sier Nyrud, og famler med fortsettelsen.

Ressursene de har lagt ned for helsa og livet hans på Haukeland og ved Sentrum behandlingssenter i Haugesund har gjort ham helt målløs. Med tidligere erfaringer i bakhånd har behandlingen han nå har fått styrket ham, og gitt ham en følelse av verdi.

En «diamant»

For selv om han vet han skal dø, er han takknemlig for tiden han har vunnet. Til tross for smertene og en stadig snikende utslitthet, har han mulighet til å være med familie og samboer den siste tida han lever. Og ikke minst: se hjertebarnet sitt, prosjektet Dråpe, leve videre.

Også på jobben er de takknemlige for å ha Nyrud litt lenger. Han har vært en avgjørende brikke i å utvikle Dråpe, forteller Aarvik.

Prosjektet, som er jobbet fram av rusavhengige og tidligere rusavhengige, har vært en tung og tidvis frustrerende prosess. Sammen har de jobbet det fram fra idé til ferdig produkt helt fra scratch, og med mye prøving og feiling underveis.

Det vanskeligste var å finne den rette metoden for å kutte de resirkulerte flaskene i flaskehalsen. Målet var å få kuttet i glasset til å framstå helt blankt. Hele prosjektet sto og falt på det. Nyruds idéer og pågangsmot sto helt sentralt for å få det til, forteller Aarvik.

– Og det var en fantastisk følelse da vi klarte det. Det var som å finne en diamant. Vi skjønte at nå har vi noe som ingen andre kan kopiere, forteller Nyrud.

Den følelsen bærer han stadig med seg. Dråpe-vasen er med overalt. På sykehuset har han plassert tre ulike utgaver av Dråpe som lyser opp. Vasene var med til sykehuset i Bergen – og nå, på snarvisitt her på jobb.

– Det har vært fantastisk for meg å vite at jeg alltid har hatt mulighet til å komme tilbake hit på jobb selv om jeg ble syk, forteller Nyrud.

– Det er en del av de positive tingene som betyr noe, som jeg tenker på med en gang jeg våkner om morgenen og legger meg på kvelden. Det er en viktig del av min verden.

Kjenner seg trygg

Selv om han er lei seg for at han ikke får fulgt utviklingen av Dråpe videre, kjenner han seg trygg på at det er i gode hender. Tanken på at han skal dø kjennes bedre når han har med seg det – og at han vet at Dråpe vil gi arbeid til enda flere.

Det som opptar mesteparten av tankene hans nå, er bekymringen for samboeren. I likhet med ham har hun kommet seg ut av rusen, men sliter nå når Nyrud er syk. Han er den eneste hun har.

51-åringens håp er at samboeren vil kunne ha andre rundt seg til å støtte henne når han dør, slik han selv har hatt.

– Jeg vet hvert fall for min egen del at hadde det ikke hadde vært for Kirkens Bymisjons arbeidstiltak og moren min, hadde jeg ikke kommet meg gjennom den veggen det var å komme hit. Å komme inn og få behandling. Jeg hadde ikke hatt den tyngden alene til å få det til å skje.

Han fortsetter:

– Og når jeg ser det, og bærer det med meg. Da går det ikke an å være negativ. Gjør det?

Natt til onsdag 18. juli sovnet Bjørn Nyrud inn på lindrende avdeling ved Sentrum behandlingssenter i Haugesund. Han etterlater seg mor, to søsken og samboer. Både Bjørn og familien har samtykket til at denne teksten publiseres.

 

Kilder: Folkehelseinstituttet, Rustelefonen­, Store Norske­ Leksikon, Kirkens Bymisjon, NTB, Magasinet Sykepleien­, Statens institutt for rusmiddel­forskning.