Spøk og alvor og lukten av smøreolje

Rune står ved mekkestativet og skrur på en sykkel. Thomas sitter ved radioen, der han pleier.

– Hva med tette kjedekasser? spør Rune.
– Ikke snakk om! svarer Thomas.

Fire karer ler. På sykkelverkstedet Pedalen i Fredrikstad kjenner de hverandre godt. Thomas er gjerne sjef for pølselunsjen hver fredag. Så kan Rune ta seg av kjedekassa.

Det er mye latter her på verkstedet, sier Rune.

Vi spoler noen år tilbake i tid. Rune kommer ut av fengselet. Han får seg et sted å bo, og penger til møbler. Men en hybel og sofa er ikke nok. Rune går ut for å ta seg en øl. Ser på de rundt seg. Alle har noen å prate med. Bortsett fra ham. Samme kveld som han er ferdig sonet, ruser han seg på nytt. Må en ny runde på avrusning. Så tenker han: Nå er det siste mulighet til å få meg en jobb.

Rune tilbyr seg å jobbe gratis for en lokal sportsbutikk. Han stiller til intervju med et svært hull i CV’en, og et brutalt arr på halsen. Sportsbutikken takker nei. De vil ikke ha arbeidskraften hans. Han er ikke én de tør å ansette.

Det vanskeligste er ikke å kutte ut rusen, men å begynne å leve. Finne et liv som er alt annet enn det du kjenner, sier Rune.

Det ringer i bjella på døra til sykkelverkstedet. Det er ei dame som skal hente sykkelen sin. Mona heter hun, og er overrasket over hvor kjappe de er. Det tok bare noen timer fra hun leverte sykkelen til hun fikk beskjed om at den kunne hentes. Mona jobber i barnevernet, og vet at verkstedet sysselsetter mennesker som har stått uten annet arbeid.

Det er et bra tiltak, sier Mona. Folk må få en sjanse ekstra.

Så forsvinner hun med nye, mjuke dekk som ruller stille på nyfeid asfalt. Det er mai. Det er nøyaktig tre år siden Rune ble ansatt. Nå er han verkstedsjef og veileder for andre. Rune har hatt flere rusavhengige på arbeidstrening. Mennesker som soner samfunnsstraff. Rune var en av dem de kunne prate med. Om utenforskap. Om å ikke ville gi seg.

Jeg er ikke redd for å fortelle hvor jeg har vært. Ingen hadde trua på meg heller, sier Rune.

Vinden har snudd. Hvitveisen blomstrer, og sola skinner i eikene på syklene utenfor. Rune og kollegene hans setter i stand brukte sykler og selger dem videre. De reparerer rundt 1500 sykler i året, og starter å telle reparasjon nummer én fra 1. januar. Nå har de kommet til nummer 421.

Vi står ikke tilbake for de profesjonelle. Vi har alt av spesialverktøy, og får deler fra samme leverandør, sier Geir.

Geir står rakrygget ved mekkestativet og gjør grunnservice på en offroadsykkel. Vasker ramma, bytter girvaier, sjekker bremser, hjul, skiver og bolter. Smører fett på setepinne og stikkaksler. Alt har han lært av Rasmus.

Lederen for sykkelverkstedet i Fredrikstad heter Rasmus Leiro. Han beveger seg rolig og oppmerksomt. Gir folk veiledning når de trenger det. En bosnisk mann som heter Senaid begynte på arbeidstrening i går. Rasmus hjelper ham med å fjerne et ødelagt sykkelhåndtak.

Vi har ti plasser. Det er venteliste for å få plass, sier Rasmus.

Arbeidsmiljøet består av tidligere straffedømte og rusavhengige. Ungdom med arbeidsliv som valgfag. Elever fra den internasjonale skolen på språkopplæring. Mennesker med psykiske utfordringer som trenger varig tilrettelagt arbeid. Pedalen samarbeider med kommunen, NAV og friomsorgen.

Rasmus har bygget opp verkstedet fra bunnen. Han er forfatter av «Mekkeboka», som er et oppslagsverk i skruing på sykkel. Rasmus er en sjeldent kompetent sykkelentusiast.

Rasmus lærte å sykle før han kunne gå. Rasmus sykla ritt til barnehagen, spøker Geir.

Fire karer ler. Det lukter smøreolje i mekkerommet. PF2. Ved delehylla ligger det dekk i stabler. Det henger felger oppunder taket. Arkivskapet har skuffer til eiker, trinsehjul og bremseklosser. Rune har hatt lang opplæring. Nå behersker han alt. Akselklemma. Kranklageravdrageren. Vaierkutteren. Umbrakonøklene. V-bremsstrammeren. Boltesaksa. El-sykkel-motorer og ny programvare.

Rune holder frem to møkkete arbeidsnever. Gleden over arbeidet synes i smilet. I øynene. Og i to sterke, svarte, dyktige hender.