«Stille natt»
Et rop lyder under en av broene ved Akerselva i Oslo. – Det er ingen engler i skjul under brua! Det er slampoeten Pål Arnold Halum, som her fremfører sitt dikt "Stille natt".
Tekst: Per Frogner Foto: Torstein Ihle
Slampoeten Pål Arnold Halum framfører sitt dikt «Stille natt» på stedet der han selv har plassert teksten. Ved elva, under broene, i de delene av byen der han ser spor av levd liv og tap av fellesskap. Hit fulgte han for noen år siden en god venn som på kort tid gikk fra oppegående til knestående.
Det er det livet han skildrer i det blodferske diktet «Stille natt». Rusen, ensomheten, mangel på fellesskap, den vonde jula med «de sju slagene», og det som tross alt gir håp.
Slampoeten Pål Arnold Halum framfører sitt dikt «Stille natt» på stedet der han selv har plassert teksten. Halum er også gjest og frivillig ved Kirkens Bymisjon i Drammen.
«Stille natt»
av Pål Arnold Halum
Det er ingen engler i skjul under brua
bare en som har grua seg til den lengste av alle netter,
han setter skudd
det er sludd i lufta,
han tenker på dufta av ribbe, kongerøkelse, mandariner
mens han griner uten tårer
og kjenner friskmeldingsvelsignelsen gjennom frosne årer.
Den lengste av alle netter
fortetter ensomheten, fortetter de såre minnene,
julene aleine med fattern, de ihjælkokte pinnekjøttpinnene,
de eldre tradisjonsrike julene stelt i stand av de hardtarbeidende kvinnene
til og fra et veldekt bord – det huskes som det var i fjor –
sprø svor og syv slag, alt som skulle til for en vellykka juledag,
et ettermåltidsmett ubehag og et lett drag av alkoholsausa nag
– syv slag etter at siste gjest var gått hjem.
Den lengste av alle netter setter livet i relieff,
seff den gang det var fred i stua og han grua seg ikke til jul
og trodde engler faktisk dalte ned i skjul,
den gang han følte seg kul og røyka hasj i stua
og ungdommelig kvitta seg med barndomstrua
både på nisse, på gud og på familiebånda,
og blei en som ble stående med lua i hånda mens han bonda med
resten av byens løse fugler –
alt sånt som den lengste av alle netter skjuler
under ei bru, under lyslenker og han tenker:
Det største tapet er tapet av fellesskapet,
gapet mellom det som var og det som har blitt,
alle de som travler forbi med seg og sitt,
noen godhjerta sjeler som ser sitt snitt til å gi litt,
en liten slant –
under brua er du sjelden godt vant,
på kant med loven og engler fra oven
gråtes jula tåreløst inn av tankespinn om de som svant,
speedhue, heroinist eller ranglefant,
også det er et fellesskap man fant
når tanken på familieidyll forsvant.
Sola snur i natt
snur i den lengste av alle netter og beretter
om den største glede for den som er altfor langt nede,
at noen bare er tilstede
at noen er rede til å rekke en et knippe vakre ord, en varmende gest,
noen som byr en fremmed til gjest,
at man som folk flest får kjenne på fellesskapet
og får gape over sprø ribbesvor og noen julekveldsvelmente ord –
noe som ligner et dalende englekor for han som har grua seg til jul
og under brua har rusa seg smul sjø
og så sinnssykt mange ganger ønska å dø;
stille natt, stille vann, dyp grunn,
han er minner, vann i munn og en stund av ettertanke,
også et nedbrutt hjerte kan banke
og minnes tapet av gode venner.
Ett lys han tenner, han tenner det for glede,
ett håp kun, for de som fortsatt er til stede og kan se det
det er noen som kan med det,
trøstende ord, sprø svor og vår i vente,
noen som tente en håpets stjerne –
den glimrer i det fjerne.
Diktet «Stille natt» ble laget av Pål Arnold Halum høsten 2019.