Med hvilen som livbøye

Ett døgn i uka, hver uke, tar pastor Tomas Sjödin fri fra mobil, pc og penger.

Tomas Sjödin
"HVILER I STEGET": Pastor og forfatter Tomas Sjödin mener selv at han er dårlig på å hvile. Nettopp derfor setter han aktivt av tid til det.

Tekst: Vilde Blix Huseby   Foto: Torstein Ihle

Han holder foredrag med titler som «Å la sjelen gå i tøfler og slåbrok», og har skrevet en bok som hyller hvile, sosing og ukentlige pauser. Etter at «Mens du hviler» kom ut i 2013, har den rukket å bli oversatt til flere språk, trykket­ i flere opplag – og brukt som skyts i den norske debatten om søndagsstengte butikker.

Pastor og forfatter Tomas Sjödin (60) har blitt en slags guru for hvile.

Jeg er et sånt menneske som synes alt er gøy

Selv mener han at han er dårlig på det.

– Jeg tror at man gjerne skriver om det man selv kjemper eller strever med, forklarer han.

– Og jeg tilhører den sorten mennesker, som jeg tror er ganske vanlige i vår tid, som trives med å ha mange baller i lufta og at det skjer mye.

Hvile for Tomas Sjödin

Resultatet er at han stadig må øve seg på å hvile, den 60-årige pastoren som Magasinet BY møter på hans arbeidsplass i Smyrnakyrkan i Gøteborg sentrum.

Det er ikke vanskelig å se at han har et travelt liv å hvile fra.

13 bøker har han rukket å føre i pennen. Mannen som kalles Sveriges svar på Egil Svartdahl og Per Arne Dahl, har over mange år vært fast spaltist i Gøteborgsposten og deltatt i ymse radio- og TV-programmer. I tillegg er han ektemann og pappa. Og pastor.

Tomas Sjödin snakker med en av de frivillige som deler ut brød i Smyrnakyrkan i Göteborg.
DELER UT MAT: Som pastor i Smyrnakyrkan har Tomas Sjödin ansvaret for et omfattende sosialt arbeid, som blant annet innebærer matutdeling.

Som pastor i Smyrnakyrkan, er han del av Sveriges nest største pinseforsamling. De har 3500 medlemmer i Gøteborg og omegn, og om lag 1200 besøkende på gudstjenester hver helg. I tillegg til å være pastor, leder Sjödin menighetens omfattende sosiale arbeid, hvis hovedvirksomhet er matutdeling, og der de blant annet samarbeider med Stadsmissionen, Kirkens Bymisjons svenske søsterorganisasjon.

Med andre ord: Han har nok å gjøre. En av de frivillige vi møter i Smyrnakyrkan sier det slik: «Han hviler i steget» («Han hviler i farta», red.anm).

Jeg tror det har reddet livet mitt. Så stort tror jeg at det er

– Jeg er et sånt menneske som synes alt er gøy. Det er gøy å være her i kirken, det er gøy å skrive, jeg elsker sosialt arbeid, jeg elsker å reise. Og jeg har dårlig selvdisiplin, forklarer 60-åringen selv.

Nettopp derfor er det han og kona setter av én dedikert hviledag hver uke. De trenger regler. På spørsmål om hva det har gjort med livet hans, svarer Sjödin:

– Jeg tror det har reddet livet mitt. Så stort tror jeg at det er. Uten tror jeg at jeg ville vært et helt utslitt menneske. Jeg tror jeg hadde gått sönder.

Hvile med dårlig samvittighet

Tidligere var det mange av dem, menneskene som holdt hviledagen hellig. I protestantiske land har det gjerne vært søndagen som har vært «annerledesdagen». Dagen man går i kirken, i skogen, eller samles rundt et måltid. Og avstår fra klesvask, arbeid og andre hverdagslige gjøremål.

I takt med det tyvende århundret, har antallet som holder hviledagen hellig blitt færre. Arbeidslivet har blitt annerledes. Og også samfunnet og kulturen har endret seg.

Så hvorfor har Tomas Sjödin i Säve i Gøte­borg gått motsatt vei?

For å forstå, må vi først innom tiden da familien ikke hadde plass til hvile.

Tomas Sjödin - portrett
ÅPEN OM UTFORDRINGENE: Tomas Sjödin har hatt noen utfordrende år i livet sitt. Han har valgt å være åpen om mye.

Tomas Sjödin og hans kone Lotta er foreldre til tre sønner, hvorav to ble født med framskridende hjernesykdom. Gradvis mistet de sine fysiske og psykiske ferdigheter. Språk og bevegelser ble borte.

I mange år var det å være foreldre til Karl-Petter og Ludvig en fulltidsjobb – og mer til. Familien fikk hjelp fra det offentlige, så de kunne få hvilt ut innimellom. Men, som Sjödin sier:

– Det var dessverre en hvile med veldig dårlig samvittighet.

– Vi er frie!

Da han var 15 år, døde Karl-Petter, og noen år etter døde også lillebror Ludvig. Mellomstemann John flyttet ikke lenge etter hjemmefra.

Tilbake satt Sjödin og kona – plutselig i en helt uvant livssituasjon.

Sannheten er at vi ikke klarte å håndtere den friheten på en bra måte

– Det kom en periode der vi innså at «Vi kan gjøre hva vi vil». Vi er frie! Det var ingen som trengte oss lenger. Plutselig hadde vi all tid i verden, forteller han.

Og fortsetter:

– Sannheten er at vi ikke klarte å håndtere den friheten på en bra måte.

Er dette et liv?

Sjödin og kona Lotta sa ja til alt. Alt var gøy. En dag satt de sammen med hver sine kalendere hjemme ved kjøkkenbordet. De innså at de hadde fullstendig fullbooket seg.

– Vi hadde blitt bedt på en helt vanlig hverdagsmiddag med våre venner, og prøvde å finne en dag som passet for oss begge, forteller han.

Det er den eldste av alle livstidskoder

– «Tirsdag kan passe», sa jeg. «Det kan ikke jeg», sa Lotta, «men hva med torsdag?». «Nei, det passer ikke», sa jeg, «men hva med neste mandag?». Og slik fortsatte det uke for uke. Vi bladde og bladde. Jeg tror det tok oss en måned å finne en dag det kunne passe å spise en helt vanlig hverdagsmiddag med våre venner!

Ekteparet pakket bort kalenderne sine, og så hverandre dypt inn i øynene. De stilte spørsmålet: Er dette den friheten vi nå har fått? Er dette et bra liv?

Nei, var svaret. Og slik startet praksisen med en egen hviledag i uka.

 

Den sjuende dagen

– Det er den eldste av alle livstidskoder: Seks dager skal du arbeide, og den syvende dagen skal du hvile. Hvert syvende døgn bryter man rytmen, helt enkelt. Det er det vi har satt i system, forklarer Sjödin.

De er inspirert av den jødiske sabbaten, en levende tradisjon som fortsatt er praktisert i mange jødiske miljøer. Sabbaten betyr «å avbryte» eller «å hvile», og minnes skapelsesberetningen samt befrielsen fra Egypt, der israelittene måttet jobbe fra morgen til kveld, hele uka igjennom. Sabbaten er et døgn i uka fylt av venner, minner, mat, samtale, ettertanke, impulser, humor, lek og det sanselige, der ingenting skal skapes eller tilføres.

Forbruk og stress henger mer sammen enn man tror. Særlig om man bor i en storby

Tomas Sjödin og kona har langt i fra adoptert sabbaten­ og dens 613 regler. Men de har tatt med seg noen elementer: De 24 timene med hvile; bråstoppen – at man ikke kan skyve på når hviledagen starter; og innholdet i hvilen – som skal være det man nyter eller vokser på.

Når kirkeklokkene i Säve ringer helgen inn lørdag klokka 18.00, går familien Sjödin inn  i et annerledes døgn – der de hverken bruker mobil, pc eller penger. Det neste døgnet er det aller viktigste: Hvilen.

– Mange vil forstå behovet for å legge bort digitale forstyrrelser. Hvorfor penger?

– Det er fordi forbruk og stress henger mer sammen enn man tror. Særlig om man bor i en storby. Der alt er tilgjengelig hele tiden, svarer Sjödin.

 

Tomas Sjödin sin metode

Han er nøye på å understreke at hva som inngår i hvile, vil være ulikt fra person til person. Da han og kona bestemte seg for å ha en slik dag, satte de seg ned og skrev en ja-liste og en nei-liste. Hva nyter de av og vokser på? Hva er det som forstyrrer roen mest?

– Da kom vi fram til disse tre: Nei til penger­, datamaskin og mobil. Men det kunne kanskje ha vært noe helt annet om man var i en annen fase av livet, sier han.

Tomas Sjödin og frivillige i Smyrnakyrkan samles før dagens økt med matutdeling
GOD STEMNING: Fellesskapet står sterkt i Smyrnakyrkan, og det er mange frivillige som er med og organiserer arbeidet med matutdeling. Her samles Tomas Sjödin og de frivillige før dagens økt med matutdeling.

For Sjödin selv handler hvile om å kunne være i naturen. Pusle med noen greier hjemme. Lage mat. Og å gjerne være atskilt fra mange mennesker – fordi dagene hans ellers er så fulle av folk.

Han presiserer også at han og kona av og til har unntak fra dette hviledøgnet. Men de er nøye på at unntakene ikke skal bli for mange.

Rom for kjærlighet

En av hans viktigste grunner til å snakke opp hvilen, er at han mener den har fått en ufortjent lav status i vår tid. Det er status å være travel, og å ha en full kalender. Hvilen er altfor lett å unnskylde, mener Sjödin.

Det er dem man elsker mest som betaler prisen for at man aldri hviler 

Det advarer han oss mot. For å hvile handler ikke om å slippe ansvaret, mener han. Tvert imot: Ved å hvile tar man ansvar.

– Det er dem man elsker mest som betaler prisen for at man aldri hviler. Ens egen familie. som man ser mindre av. Og som begynner å merke at man er mindre nærværende når man først er hjemme. Fordi man er så trøtt at man bare synker sammen, eller er et helt annet sted i tanken, sier han.

For ham er en av de viktigste betydningene av hvile derfor å kunne gi kjærligheten livsrom. Gjennom hvilen skapes rom for at medfølelsen, kreativiteten og empatien kan vokse, sier Sjödin.

Det tror han er nyttig også på samfunnsnivå, i en kultur der alt stadig skal utvikles og forbedres.

– Det er en frihet i å slippe noe selv om det sikkert kan forbedres. Alt behøver ikke være ferdig. Vi kan tenke: Nå lever vi i det halvferdige. Vi slipper det ikke for resten av våre liv. Men vi slipper det nå.

Hvile i fellesskapet

Selv prøver han å også slippe taket av og til mens han er på jobb. Han har et lite hvilerom i Smyrnakyrkan der han jobber. Der går han av og til opp og hviler en halvtime, eller låner bort nøklene til en kollega.

Det er også mange andre som bruker kirken som et sted for å ta en pause. Med et romslig og åpent inngangsparti, midt i sentrum av Gøteborg­, ligger de godt til rette for å si «Velkomme­n inn!» fra uroen mange kan kjenne på gata. De er åpent fra tidlig morgen til seint på kveld. Her kommer mange for å lade mobilen­ sin, varme seg eller sove en liten stund.

Tomas Sjödin klemmer en han kjenner.
KJENNER MANGE: På vei rundt i Smyrnakyrkan i Göteborg, blir det fort tydelig at Tomas Sjödin kjenner mange av menneskene som kommer hit. Han stopper stadig opp for å si hei eller gi en klem.

Spesielt de siste årene har de merket at det har kommet flere. Menigheten har vokst og fått en stadig større andel av migranter. Der de tidligere rettet sitt diakonale arbeid kun mot sine gamle og syke, har de nå utvidet til å se på hvilke behov som finnes i samfunnet.

Sjödin er klar på at flere av dem som kommer hit, bærer liv som er helt annerledes enn hans eget. De bærer med seg et stress som er ganske ukjent for ham og kollegene.

Her, i denne sammenhengen, for disse menneskene, kan hvile handle om å tilby en plass der man får følelsen av fellesskap

– Mange av dem som kommer til oss i kirken, bærer et stress som ikke handler om at de har for mye å gjøre. Men for lite. Det kan være at de går og venter på en domstols­avgjørelse, eller at de om to måneder skal inn på et forhør, sier han.

Hvile som fellesskap

De minner han på det han selv sier om hvilen: At det å hvile vil være forskjellig fra person til person. Det avhenger av livsfase, og av livssituasjon.

– Her, i denne sammenhengen, for disse menneskene, kan hvile handle om å tilby en plass der man får følelsen av fellesskap. At vi står i dette sammen, og at vi er flere her som har det på denne måten, sier Sjödin.

Så titter han på klokka. Han begynner å få dårlig tid. Tomas Sjödin må videre.