Hvem er problemet?

Problemer har lett for å ’klistre’ seg til oss. Når et problem har fått klebet seg fast tilstrekkelig lenge, er det som om det blir en del av oss, og det kan bli vanskelig å skille person og problem fra hverandre. Fra å være plaget av et problem, kan en begynne å tenke at det er en selv, eller et familiemedlem som er problemet. Denne tanken kan i seg selv være en belastning. Men personen er ikke problemet – det er snarere problemet som er problemet. Vi har alle drømmer om hvordan livet uten problemet kan se ut, og hvem vi ønsker å være.

Hva er problemet?

Vi kan bli bedre kjent med et problem selv om det kan ha fulgt oss lenge. Det kan være sider ved problemet vi ikke har vært klar over. Når kom problemet inn i vårt liv? Hvordan så livet vårt ut da det skjedde? Hva får det oss til å gjøre og tenke? Hvordan? Klarer vi å få problemet litt på avstand kan vi bli bedre kjent med det og komme i en offensiv posisjon.

Hvorfor har jeg/ vi fått dette problemet?

I jakten på et svar på dette spørsmålet finner vi ikke sjeldent en syndebukk. Det er min skyld. Det er din skyld. Det er pappa som er streng, som forskjellsbehandler, som aldri er hjemme. Det er sønnen som er syk, respektløs, eller umulig. Det er mamma som er lite grensesettende, invaderende eller selvopptatt. Det er datteren som er voldelig, lat, eller hjelpeløs. Å påta seg eller å bli pålagt ansvaret for et problem, kan skape skyldfølelse, sinne og andre negative følelser. Dette kan stå i veien for nye tanker og troen på at ting kan ordne seg. Sjansen for å lykkes er oftest større når man samler kreftene om en ønsket endring.

Hvordan komme videre?

Vårt bidrag vil være å snakke med familiemedlemmer – sammen og/ eller hver for seg – om problemet og hvordan den enkelte skulle ønske å ha det. Vi er opptatt av å utvikle et samarbeid med personen/ familien, om hvordan problemet kan nedkjempes eller bli mindre plagsomt. Vårt fokus er ikke ’behandling’ og ’reparasjon’ – snarere en felles utforskning av problemet sammen med den eller de som fastholdes av problemet. Like viktig er det å spørre etter ressurser og gode erfaringer. Hvordan bygge videre på disse?

Hva tror vi på?

  • Alle kan bidra til problemets eksistens, men også til problemets oppløsning.
  • Et problem har aldri total kontroll.
  • Det finnes ikke bare èn ’sannhet’ om våre liv. Noen historier får mer plass enn andre.
  • Mennesket vokser ikke opp i et vakuum, men i en kultur som påvirker våre handle- og tenkemåter.
  • Hva som til enhver tid blir sett på som ’normalt’ og ’sant’ kan ha en undertrykkende effekt på mennesker.
  • Et hvert menneske kjenner seg selv best. Dette må danne utgangspunktet for samtaler som skal skape forandring.
  • Samtaler skaper ’virkeligheten’ og kan derfor forandre ’virkeligheten’.