Det går opp og ned her i livet, også for serveringsfjøler. Lenge har de briljert som et av Kirkens Bymisjons mest populære salgsprodukter. Lange, smekre og trendy – perfekt for tapas, sushi eller andre lekre anretninger. Skapt av dyktige hender ved Byverkstedet i Sarpsborg, et av Kirkens Bymisjons arbeidsinkluderingstilbud i Østfold.  

Men alt og alle bikker før eller senere middagshøyden, og må avfinne seg med å gi plass til ferskere trender og impulser. Hvert år starter en ny idéjakt ved Byverkstedet, så også i 2022. Hva slags spenstig nyhet kunne de tilby kundene denne gangen? 

Ideen kom nærmest rekende på en fjøl, via Kristian Sveholm, innleid netthandelkonsulent fra ePilot i Oslo. Trommevirvlene kan vente, la oss først følge ideens mottakelse i Sarpsborg: Arbeidsveileder Geir Thorvaldsen ble kort fortalt heftig begeistret. Konsulenten og følget hans fra Kirkens Bymisjon, var knapt ute av døra før han føk inn på verkstedet for å lage en prototyp. Få strakser senere sto den klar.  

For verkstedets flittige folk var det åpenbart at det nå hadde løsnet en skrue eller to i topplokket på den godeste Geir. Nyvinningen de sto der og betraktet, lignet mest en fysisk utgave av «Hangman», tavleordleken mange av oss husker fra barneskolen.  

«Et bananstativ», forklarte Geir fornøyd. 

«Et hva?» 

Selv serveringsfjølene må ha sluppet fra seg et sarkastisk fnys der de bivånet det hele fra hylleplassen sin. Her hadde de lagt sin ære i å være en «gave med mening», som det står på emballasjen. Dette var altså den nye geniale ideen: En gave helt uten mening. Hvem ved sine fulle fem ville se nytten i et bananstativ?

Fast forward til 2023: Pål Bjørnstad og Arnfinn Larsen er i full sving ved maskinene.  

Det går opp og ned her i livet, og for mange har det i stor grad gått opp etter at de begynte ved Byverkstedet. I den skarpe støyen fra sag og drill, trer biter av livshistoriene fram. Arnfinn jobbet som industrimekaniker før han ble ufør.  

– Etter at ungene ble voksne og flyttet ut, ble det litt for mye tid til tankene. Å ha et sted som dette å gå til, er bra for helsa.  

For Påls del ble livet tidlig tøft. Han var ikke mer enn tolv år da han havnet i rusmiljøet, og siden ble det vanskelig å komme seg ut av det. Før han kom til Byverkstedet, var han i rusbehandling ved Origosenteret, som drives av Kirkens Bymisjon. Etter at foreldrene hans døde, sto han alene. Det var ingen nære igjen. På verkstedet fant han folk som venter på ham hver morgen. De er som en liten familie, sier han.  

I dag som andre dager, produserer Pål og Arnfinn bananstativ så flisene fyker. Den forhåndsdømte ideen viste seg nemlig å bli en braksuksess. Allerede da prototypen sto til spott og spe på spiserommet, ble det klart hvilken vei det bar. «Det der blir aldri i verden solgt», konstaterte en av de ansatte. For moroskyld sendte hun likevel et bilde av stativet, med påhengte bananer, til slekt og venner. I løpet av det neste kvarteret tikket det inn fem bestillinger. En uke senere, etter at også Geir spredte bilder, hadde antallet bestillinger steget til 75. Og det før et eneste bananstativ var produsert.  

Konsulent Kristian Sveholm tok dermed sjansen på 50 stykker til Kirkens Bymisjons nettbutikk, «i tilfelle det skulle gå». Bananstativene ble lagt ut klokka 09 om morgenen. Klokka 09.45 var samtlige solgt. I tiden som fulgte leverte verkstedet 200 stykk bananstativ hver tirsdag. Hver påfølgende torsdag var alt utsolgt. Og slik har det fortsatt. Nylig mottok verkstedet en bestilling på hele 3000 stativ fra nettbutikken. Ingunn Samuelsen, som ofte jobber på verkstedet, ser hvordan etterspørselen og tilbakemeldingene påvirker de som jobber der. 

– Opplevelsen av å gjøre et ordentlig arbeid, lage produkter som har verdi for kundene der ute, betyr mye for dem, sier de selv.  

Det hender at folk ringer direkte til verkstedet, lettere desperate i stemmen, når bananstativene er utsolgt på nett. En dame fra Stavanger ringte en tirsdag. Hun var i gang med å innrede et nytt kjøkken, skulle ha innvielsesfest lørdagen etter, og mente at bananstativet ville passe bra inn i interiøret. Var det mulig å få tilsendt et innen den tid? Jo, det burde gå, sa Geir.  

– Men jeg måtte gjøre henne oppmerksom på at oljen ikke hadde tørket ferdig, at hun måtte pakke stativet ut av silkepapiret med det samme og la det stå til tørk. «Spiller ingen rolle», sa hun. 

Klart det ble ekstra gøy å komme på jobb, bekrefter Pål og Arnfinn. For mange gikk det i en periode sport i å følge med på salgstallene dag for dag. Det hendte at Geir fikk en telefon midt på svarteste natta: «Vi nærmer oss utsolgt. Kanskje vi bør stille på jobb klokka sju i morgen for å produsere mer?».  

Det var utfordrende i starten, da de jobbet for frihånd, forteller Geir. For å sikre like produkter og forenkle prosessen, trengte de maler. Her kom Arnfinns bakgrunn som industrimekaniker godt med.  

– Han har jobbet mer med finmekanikk enn vi gjør her. Bra for oss, for da vet vi at det blir på millimeteren. 

Arnfinn tar oss med fra stasjon til stasjon i det beskjedne verkstedlokalet. Forklarer hvert ledd i prosessen. Ti operasjoner må til for å lage et bananstativ, fra kapping til ferdig oljet og pakket produkt. Dette er ikke industriproduksjon, dette er håndverk. Underveis hender det at en og annen maskin havarerer.  

– Litt moro skal det være, humrer Arnfinn. Han reparerer maskinene også.  

I Norge kaster vi mer enn 140.000 bananer hver eneste dag. En million i uka. Å produsere mat for så å kaste det, er miljøbelastende.

Mellom de tekniske innføringene, trenger andre ord seg på: Samhold, fellesskap. Humor. Mestring. Her er det rom for å være frustrert, sliten og lei seg.  

– Vi tar det der og da, og så er vi ferdige med det, sier Geir. På dager som er litt for svarte, går det an å være hjemme.  

Pål lar drillen hvile et par minutter, snakker lavt, men innstendig:  

– Uten Origosenteret og Byverkstedet, hadde det ikke vært håp, tror jeg.  

Han har satt seg motiverende mål nå. Det første er å få tilbake sertifikatet.  

Ingunn husker dama som fikk mot til å gå ut i vanlig arbeidsliv igjen etter å ha jobbet ved verkstedet.  

– Hun tok en jobb i Spania, av alle ting. Kastet seg rett ut i det ukjente. Vi ble stående som et stort «Hæ?!» her alle sammen.  

Geir forteller på sin side om mannen som før gikk syv kilometer hver morgen til verkstedet, fordi han ikke turte å ta buss.  

– Han gikk bare og så ned i gulvet da han begynte her. Nå tar han bussen.  

I Norge kaster vi mer enn 140.000 bananer hver eneste dag. En million i uka. Å produsere mat for så å kaste det, er miljøbelastende. I andre deler av verden, der bananstativ finnes i alle fasonger, har de skjønt det for lengst: Bananer er litt følsomme av seg. Det skjer noe med dem når de må ligge sammen med annen frukt. Epler, som avgir mye etylengass, har de et spesielt anstrengt forhold til. Gassen fremskynder bananenes modningsprosess, de blir kjapt brune, bløte og kvalmende søte. Dermed går de gjerne i søpla.  

Alt dette visste Kristian Sveholms svigermor fra før, derfor har bananene fått ligge for seg selv der i gården. Slik ble ideen unnfanget. Konsulenten lette etter et produkt han ønsket seg selv. Et lite eventyr ble det, men det hadde aldri skjedd uten innsatsen, velviljen og det glødende engasjementet til Pål, Arnfinn og resten av gjengen, slår Geir fast.  

Det føltes litt nedverdigende å bli ufør, medgir Arnfinn.  

– «Hva driver du med?», liksom. Det var ikke så moro å svare på det spørsmålet, men jeg har kommet over det nå. Dette verkstedet er veldig verdifullt for folk. Noen er her fordi de er redde for å sprekke. Det gjør inntrykk. Man blir glad i denne plassen, jeg savner den når jeg har vært borte noen dager.