Jeg skulle bare prøve én gang. En annerledes julaften – uten familie, uten forventninger, uten glitter og gaver. Det er 15 år siden nå. Jeg meldte meg som frivillig på Kirkens Bymisjons julefeiring, uten å ane hva som ventet meg.
Da jeg kom inn døra, møtte jeg et kaos av lukter, lyder og mennesker. Lukten av pinnekjøtt blandet seg med parfyme og alkohol, latter og roping fylte rommet, og jeg ante ikke hvem som var frivillig og hvem som var gjest. Noen i flanellskjorter, noen i kjoler med paljetter, andre i klær som bar preg av et hardt liv. Jeg følte meg litt malplassert – og satte meg forsiktig ned ved et bord.
«Du ser ensom ut,» sa damen ved siden av meg. «Du kan sitte her med meg.»
Hun fortalte om barndommens jul i Stavanger, om ringene på fingrene sine – hver med sin historie – og om den gangen presten kom på hjemmebesøk til dem som hadde lite. Rundt oss ble det tomt for poteter, og fire personer reiste seg samtidig for å fylle på. Da ble rollene plutselig tydelige – og helt utydelige. Den eldre mannen i litt for liten dress var ikke gjest, men frivillig. Faktisk direktør i et oljeserviceselskap som ønsket å «gli inn» i mengden. Jeg tok meg selv i å smile – og i å møte egne fordommer.
Senere på kvelden fikk jeg ansvaret for julegavene til barna. En liten gutt på kanskje sju år ble raskt min hjelper. Han bar pakker, ropte opp navn, lo og løp. Da alt var delt ut, ga jeg ham en gave. Han åpnet den ikke. «Jeg vil vente til jeg er med mamma,» sa han stille. Hun lå på sykehuset.
Faren takket forsiktig på engelsk. De feiret ikke jul på samme måte i sin religion, men han ønsket at sønnen skulle få oppleve en norsk julaften – føle seg inkludert der de nå hørte til. Gaven han fikk var den første som bare var hans, ikke arvet, ikke brukt.
Da de skulle gå, løp gutten plutselig tilbake, kastet seg rundt halsen min – og ga meg et armbånd han hadde hatt på hånden. «Du må også få en gave,» sa han. Jeg ble stående med tårer i øynene og et armbånd i hånden, og tenkte på hvor annerledes denne julen var – og hvor riktig den føltes.
For mens mange teller ned til jul med glede, viser tall at én av ti i Norge gruer seg til jul. Det kan handle om ensomhet, sorg, økonomi eller helse. Og bak statistikken finnes det ansikter – mennesker som bare ønsker å bli sett.
Siden den gangen har jeg feiret julaften med Kirkens Bymisjon hvert år. For 15 år siden dekket vi bord til 80 personer, i år blir det 750 gjester.
Gjennom årene har jeg vært vitne til øyeblikk jeg aldri glemmer. Barn som åpner sin første, og kanskje eneste, julegave. Eldre som gjenopplever barndommens minner. Gjester fra rus- og gatemiljøet som lyser opp når de får forsyne seg om igjen, og latter som bryter ned språkbarrierer. Dette fellesskapet samler mennesker på tvers av kulturer, samfunnslag og livssituasjoner – og det er et privilegium å få være en del av det.
Armbåndet fra den lille gutten henger fortsatt på kontoret mitt. En enkel tråd med små perler – men for meg et symbol på alt julen egentlig handler om.
Han er blitt voksen nå. Vi har delt både stemmeskifte og kjærlighetssorg, små glimt av livets reise.
Hvert år, den ene dagen i året, møtes vi igjen. Han hilser med et smil og en klem, og jeg kjenner et lite stikk av takknemlighet – for alt et møte mellom to mennesker kan romme.
Julen minner meg om at fellesskap ikke alltid ser ut slik vi tror. En ekstra stol, et blikk, et vennlig ord – små handlinger som kan bety mer enn vi aner. Ofte er det ujevnt, litt kaotisk, men alltid ekte.
Kanskje er det nettopp der, midt i alt det uperfekte, at julefreden bor. I blikket som møter ditt. I latteren som bryter stillheten. I gleden over å bli sett – akkurat som man er.
Så la det være plass til én stol til rundt bordet. Et ekstra sete for en som trenger det. For julen vokser ikke i gavene, men i alt vi deler – i møtet mellom mennesker.
Skrevet av Karen Gjersdal Wolden, ansatt i Kirkens Bymisjon i Stavanger.
