Han var ung, ville ut og fram. Hjemstedet, Stjørdalen, ble for trangt. Jøran Holte dro til Oslo – det var der konsertene var, det var der det skjedde. Mens Gro og Kåre kjempet om makta, kjempet yngre krefter mot etablissementet. Kravene deres var bolig, arbeid og et sjølstyrt ungdomshus. Jøran tok del i opprøret som først resulterte i okkupasjonen av bygården i Skippergata 6. Senere samme år var han med på å starte Blitz i Pilestredet 30.
– Det var en god tid, før det sklei ut. Jeg begynte med heroin. Det var ikke noe sjakktrekk.
Rusmiljøet i Oslo var hardt, men det fantes fysiske lyspunkter. Han husker den hvite kiosken foran Østbanehallen. Bak luken sto en omsorgsfull dame; Gerd.
– Hun tok vare på oss, vi kunne levere klesposen vår til henne. Men kiosken ble til slutt stengt, vi ble jaga, og så var det over.
I 2007 flyttet Jøran tilbake til hjemtraktene, denne gangen til Trondheim by. Nå har han vært heroinfri i snart 17 år.
– Jeg fikk rett og slett nok. Kuttet ut rusbruken helt uten hjelp av medisin. Det er jeg fornøyd med.
For fem år siden fant han et nytt lyspunkt i hverdagen, bokstavelig talt: Hver onsdag tar han på seg øreklokkene, griper et kraftig bor, og forvandler gammel brostein fra Trondheims gater til salgbare telysholdere. Kirkens Bymisjons velkjente symbol.
Kirkens Bymisjons brosteinslys er et symbol på det gatenære, og på at vi mennesker står sterkere når vi står sammen. Her viser Jøran og kollega Anders Voldset hvordan lysholderne blir laget.
Det er her vi møter ham denne formiddagen, i verkstedhallen, som for øvrig ligger vegg i vegg med steinhuggeriet der profesjonelle håndverkere jobber med restaurering av Nidarosdomen. Det gir gode synergieffekter, blir vi fortalt.
– Det er greit å ha en plass å gå til, og noe å fylle dagene med. En liten, fast inntekt gir det jo også, påpeker Jøran.
Noen gåminutter unna finnes det en annen varmekilde, som trekker folk fra alle samfunnslag. I Vår Frue kirke, drevet av Kirkens Bymisjon, holdes dørene åpne og kaffen varm hver dag, året rundt. Takket være 200 frivillige verter.
– Det er her vi pleier å samles, vi som er litt «utafor», sier Jøran.
Da koronapandemien la restriksjoner på samlinger innendørs, fikk noen en idé: Bålpanne ute på kirkeplassen. Et populært tiltak; folk samlet seg rundt panna slik folk til alle tider har samlet seg rundt leirbålet, får vi høre. Da pandemien var over, ville ingen gi slipp på dette sentrumet for gode samtaler og historier. Bålpanna ble tent, og tennes fortsatt, hver dag.
Lukten av vafler lokker oss etter hvert inn i kirka. Under en støvet lysstrime fra et av vinduene, har flere samlet seg for å spille sjakk. Rundt andre bord er det latter og snakk, mens kjøkkenets flittige hender er i full sving.
– Etter at jeg flyttet tilbake til Trondheim, har jeg pleid å feire juleaften i denne kirka. Da er det faktisk 200 mennesker samlet her. Det er veldig koselig, forteller Jøran.
I Oslo mistet gatefolket sin gode Gerd. Heldigvis finnes det flere av hennes slag. De ti siste årene har Jøran bodd i egen leilighet i et borettslag på Ila. Der kommer naboen stadig på døra hans med hjemmebakt brød. En hyggelig gest som kan knytte mennesker til et sted, til et fellesskap, og dermed gi en følelse av at her hører man til.
Jøran smiler.
– Livet mitt er veldig bra nå.
Vi går ut av kirkedøra med mysende øyne. På plassen utenfor har lokale musikere dratt i gang dagens første låt:
«Here comes the sun, little darling, here comes the sun…»
Publisert i Magasinet BY 01/2024.
