– Vi vokste opp i samme hus, min bror og jeg. Hvorfor klarte jeg meg, men ikke han, spør forfatter Tore Renberg.

Sommeren 1985 farer en grå Mitsubishi gjennom Tyskland, med tretten år gamle Tore Renberg i baksetet. Mor er sjåfør, far passasjer. Det er en av disse somrene mange i en viss alder minnes med glede: «Live is Life» på hit-toppen, sommerfugler i magen, en verden innhyllet i solkremduft og varmedis.

Familien Renberg er på vei til Rhindalen. Et sted langs motorveien stopper de for å fylle bensin. Mor tanker, far strekker på beina, unge Tore blir sittende. Han kaster et blikk i midtspeilet. Synet som møter ham svir seg inn i sinnet, som et bråbremsspor i asfalten: Ved det åpne bagasjelokket står faren med en flaske sprit i hånda, heller den i seg i grådige glugg. Midt på glohete dagen, for gud og hvermanns øyne.

– Pappa drakk jo vanligvis i smug, bak husets fire vegger og ute av mitt syn. Jeg var bare vant til å se de ekstreme atferdsendringene hans mellom ukedagene og helgedagene. Det var det som var så radikalt med dette – at han sto der og helte innpå, midt på dagen, for åpen scene i Tyskland. Blank sprit. Det var så sjokkerende. Helt vilt.

– Hvordan artet resten av ferien seg?

– Pappa var stort sett full resten av ferien. Sløv, irritabel, full. Det ble ingen kjekk tur, det ble ikke det.

– Pappa kunne være farlig

Han kunne trukket fram atskillig verre scener, sier han her han sitter med en kopp Earl Grey foran seg på Kulturhuset i Stavanger. Tore Renberg. Men dette bildet fra Tysklandsturen på 80-tallet er blant bildene som står lengst framme i ham.

– Noen av disse minnene sitter sterkere i meg enn fødselen til ungene mine, for å si det som det er. Og det får jeg ikke gjort noe med.

De som kjenner Renbergs forfatterskap, har en viss innsikt i hvordan oppveksten hans artet seg. I hvert fall om man har lest «Kompani Orheim», eller «Dette er mine gamle dager», den mest selvbiografiske av bøkene hans. Han vokste opp med en far som kunne være fantastisk når han var edru. En far som kunne bygge folk opp eller rive dem ned, avhengig av humør og promillenivå.

– Pappa kunne være en farlig mann. Han kunne ty til vold når desperasjonen ble for sterk, når sinnet tok overhånd. Han hadde noe psykopati i seg også, skjønner du. Det kunne bli riktig farlig, og det skadet meg.

Fant ro i poesien

Barnet Tore Renberg lever i konstant redsel for hva som venter rundt neste sving. Stadig i alarmberedskap, stadig på vakt for farens stemningsskifter. I likhet med romankarakteren Jarle Klepp prøver han å holde orden på tilværelsen, holde den samlet hver gang den revner. Blyanter må ligge stramt og rettlinjet, lakener må være uten krøll, vinduer må være lukket.

Han lever i spennet mellom kjærligheten han tross alt det gale har for faren, formørkelsen som ligger over hjemmet, og omsorgen fra og for en mor han ikke kunne klart seg uten. En utmattende oppvekst, en oppvekst man kan gå til grunne av. Tore Renberg ble i stedet, med sine skader, et livsbegjærlig menneske. Han sprengte seg ut av det, for å bruke forfatterens egne ord. Dynamitten fant han i litteraturen.

– Som fjortenåring skrev jeg mitt første dikt, i en linjert dagbok jeg fikk av bestekompisen min til jul. Det var andre juledag, vi hadde vært i et familieselskap, og det ble som vanlig et sjøslag for pappa, dessverre. Diktet jeg skrev den natta handlet om ham, et utrolig dårlig og moralistisk dikt fra en ung mann som snakker i du-form til pappaen sin. Hva skjer nå, pappa, hvor skal du nå, og til slutt konklusjonen som var at jeg aldri skal gjøre det du gjør. Et ungt og naivt skrevet dikt, men det gjorde meg så rolig og konsentrert å skrive det, husker jeg.

Unge Tore avgjør der og da at han skal bli forfatter, ferdig med den saken. Drevet av et kolossalt behov for å forstå menneskene rundt seg, vil han skrive seg ut av oppvekstens trange rom. Skape sitt eget rom. Som Jarle Klepp finner han etter hvert ut at måten å overleve på, måten å finne livet sitt på, er å stenge foreldrenes verden ute. I stedet strekker han seg mot musikken, mot litteraturen, kompisene, politikken, jentene.

I litteraturen fant han håndsrekningen han i dag gir til andre med sine egne fortellinger. «Det finnes en vei med ditt navn på, og den fører inn i den frigjørende vinden». Renbergs ord.

– Jeg er jo et menneske som synes verden er et grufullt sted, et sted der så mye ekstrem fornedrelse og vold kan foregå. Jeg har ingen illusjoner. Selv er jeg likevel optimist av vilje, en som mener at det alltid finnes en løsning, alltid en mulighet til å få det bedre. Derfor finnes det en vei med ditt navn på.

– Hvorfor klarte jeg meg, men ikke han?

Et klassisk løvetannbarn, med andre ord. Delvis ligger det i konstitusjonen hans, tror Renberg, måten han er skrudd sammen på.

– Vi vokste opp i samme hus, min ti år eldre bror og jeg. Hvorfor klarte jeg meg, men ikke han? Den urettferdigheten har jeg tenkt mye på. Svingninger i psyken har både jeg og flere andre i familien. Noen lever helt fint med det, som meg, andre ikke så godt. Det kan leves veldig godt med hvis du bare får styr på det, hvis svingningene ikke er for dramatiske. Hvis du vet hva det er, kan du utnytte det.

Periodevis har han vært voldsomt energisk, som da han i 2006 skrev en hundre siders roman på fire dager. Det var helt vilt å ha ham i hus da, har kona senere sagt. «Du var helt vill».

– Men det var jo bare sånn jeg var, sa han, og hun var jo glad i meg. Moren min sa bare «flott». Selv så jeg ingen grunn til å lage noen jækla stor sak ut av det, mange forfattere har gjort lignende opp gjennom historien. Når jeg forteller om dette i dag, får det plutselig en masse merkelapper på seg.

Den siste betraktningen utløser en rekke spørsmål. Har vi kommet dit nå at vi sykeliggjør mye av det som bare ligger innenfor det menneskelige spekteret? Garantert, mener Renberg. De neste spørsmålene er vanskeligere å stille: Har vi et samfunn i dag som setter oss i stand til å bli løvetannbarn når det trengs? I en tid der stadig flere unge rapporterer om psykiske plager: Er unge mennesker generelt mindre motstandsdyktige nå enn før, eller har verden rett og slett blitt et mer krevende sted å være?

Forfatteren holder inne et par sekunder. Begynner på en setning, stopper, begynner på en ny. Han tester isen nå, vokter seg for sprekker. Er man belemret med evnen til å ha to og gjerne tre tanker i hodet samtidig, er det av en eller annen grunn lett å bli misforstått.

– Man skal aldri snakke ned de som har det vondt, og det er åpenbart mange ulike årsaker til psykiske lidelser. Setter dagens samfunn deg i stand til å bli et løvetannbarn? Jeg synes dette er veldig vanskelig å snakke om for tiden, for jeg går med en følelse jeg nesten ikke tør å si høyt fordi det kan virke så utrolig arrogant. Dessuten er det bare spekulasjon, men følelsen er at det er en del skapte lidelser nå.

Jeg kan jo ikke si dette til en femten år gammel jente som sier hun ikke vil leve.

Da var det sagt. Vi må spørre oss hvilket psykisk press menneskeheten har levd under til enhver tid, og hvilken kultur det har vært for å gi det et navn, mener Renberg. På 1600-tallet fikk du hånden hugget av hvis du stjal et gresskar. Ble du gravid utenfor ekteskap, risikerte du dødsstraff. Charles Dickens fattige London vrimlet av løvetannbarn, minner han om.

– På 80-tallet, da jeg vokste opp, var psykologer en pariakaste mange var temmelig skeptiske til. De ble oppfattet som en gjeng sosialister som tusket til seg en årslønn for å sitte og klø i hodet ditt. Faren min var lenge skeptisk til psykologer, helt til han endte opp hos en selv. I dag teller Norsk psykologforening elleve tusen medlemmer, de utgjør en maktfaktor nå. Det speiler fokuset i samfunnet vårt. Samtidig har vi den utrolig triste situasjonen at unge jenter og gutter går rundt og selvskader seg, utvikler anoreksi og depresjon og jeg vet ikke hva. Men igjen må vi stille spørsmålet: Hva er reelt og hva er skapt – av samfunnet, av dagens klima? Her må vi ha tunga beint i munnen, snakke sakte, og så må vi være litt rigide og se på hva som er hva.

Renberg konstaterer på nytt at temaet er vanskelig å snakke om.

– For jeg kan jo ikke si dette til en femten år gammel jente som står foran moren sin og sier at hun ikke vil leve. «Du har satt meg til verden, og jeg tåler det ikke». Jeg kan ikke si til henne at dette har VG, Dagbladet og TikTok skapt. Jeg kan jo ikke det.

Tollak overalt

På den annen side må nåtidens utfordringer heller ikke undervurderes, påpeker forfatteren. Det som er reelt nytt, det som aldri før har skjedd i verdenshistorien, er mengden forandring på så kort tid. Det har Thomas Hylland Eriksen sagt, og det mener Renberg han har rett i.

– Har vi tålt det? spør Hylland Eriksen. Tåler vi så stor og rask forandring innenfor et menneskeliv? Vi har gått utfra at den yngre generasjonen tåler det. Gjør den det? Du og jeg har tålt det mye dårligere, vi bare klager. Men altså, denne forandringsfaktoren er helt reell når vi snakker om motstandsdyktighet eller mangelen på det.

I «Tollak til Ingeborg», Renbergs braksuksess av en roman, spiller tematikken seg ut til ytterste konsekvens. Tidsånden er Tollaks fiende, han tåler den ikke, han går til angrep på den. «Eg er Tollak til Ingeborg. Eg høyrer fortida til». Slik presenterer han seg i romanen. Hadde forfatteren klart å male fram kompleksiteten i en mislikt mann som Tollak uten å ha en viss sympati med ham, eller i hvert fall forstå hvor han kommer fra? Neppe.

Spør Tore Renberg hva han tenker om tidsånden vi lever i nå, og du vil få følgende svar: Den er selvforherligende, narsissistisk, nesegrus ungdomsdyrkende, ikke kunnskapsorientert, ikke historieorientert, og den mangler metasynet som er helt nødvendig for en sivilisasjon. Den er i tillegg forandringsforelsket, hodestups forandringsforelsket. Problemet er at fryktelig mye av forandringene ikke er basert på behov, de kommer fra noen som sier at dette har du lyst på. DAB-radio, det har du lyst på. Men for helvete da, det har jeg vel for faen ikke lyst på. NSB må vi se å få lagt ned, for du vil like alternativet bedre. Herregud så mye dumt vi gjør i forandringsrus, fordi noen har vært på seminar der noen har solgt dem en idé. Og så overrasker det oss at det er en hissig og skuffa tidsånd? Ærlig talt. Hilsen Tore Renberg.

– Parallelt med disse forandringene har det vært et voldsomt trykk på at alt var bedre før. Det var der «Tollak til Ingeborg» tok så fart i dette landet, tror jeg. Historien ble skrevet på den aggresjonen. Døra sto på gløtt, veldig mange tenkte «Ja, fader og». Alle vet at når avstanden mellom styresmakter og samfunnsmedlemmer øker og øker, når folk opplever at det styresmaktene holder på med er irrelevant for livene deres, da skaper man Tollak. Da dukker han opp over alt. Noen ganger får han makt, og da får vi Donald Trump. Andre ganger blir han bare en person som forakter samfunnet fra mobilen sin eller hvor han nå holder til. Det er en krise for samfunnet, men det er dette som alltid skjer hvis du ser historisk på det.

Fanesak: Kriminalomsorg

Tollak vil ikke ha samfunnet, samfunnet vil ikke ha Tollak, men i litteraturen er det rom for ham.

– Det er mange måter å betrakte litteraturens funksjon på: Det er en kunnskapsbank, det er innsikt i historisk kunnskap, det er innsikt i menneskepsyken, det er et rikt område. De senere årene har jeg tenkt en del på dette med raushet. Kan det finnes et sted i samfunnet hvor alle blir sett, et sted i vårt menneskeliv hvor alle får lov å eksistere for seg selv, så er det faktisk i litteraturen. Det er vanskeligere å ha den samme romsligheten i sitt eget liv. Den har slik sett sin egen verdi, litteraturen.

Renbergs insistering på litteraturen som et moraliseringsfritt rom, har fremavlet en hel hær av underdogs i romanene hans. Overført til virkeligheten ville flere av dem havnet bak lås og slå. Det får ham til å drømme om politikken igjen, som han ikke lenger har tid til å befatte seg med. Hadde han hatt det, skulle kriminalomsorg vært fanesaken hans.

– Jeg har reist mye i norske fengsler, som forfatter og researcher. Der sitter det mange mennesker som er ordentlig psykisk syke, mennesker som har opplevd omsorgssvikt med ekstremt alvorlige konsekvenser. Når du ser hvor mange som har det jævlig med seg selv der inne, hvor mange som tar selvmord i fengsel, burde det gå opp et lys for oss som sier at dette får vi ikke til. Det til tross for at Norge er langt framme i fengselsutvikling.

Selvfølelsen til broren min ble så til de grader knekt.

Hvordan hjelper man så et menneske som mangler dynamitt til å sprenge seg ut av smerten, et menneske som har mistet det glødende livsbegjæret? Omsorg, sier Renberg. Omsorg i bøtter og spann. Tilstedeværelse, tid og tålmodighet. Ingen formaninger. Stemmen hans er myk nå, trøstende i tonen, som om han bærer et gråtende barn på armen.

– Selvfølelsen til broren min ble så til de grader knekt. Den var helt nede i null til slutt, han følte seg som ingenting i verden, uansett hvor mange ganger jeg fortalte hvor glad jeg var i ham. Men han tok det ikke imot lenger. Hadde vi klart å nå inn til ham, fått mulighet til å bygge ham sakte opp igjen, da hadde han vært i live i dag. Men vi fikk det ikke til.

«Jeg elsker deg likevel»

Ute i den gråvåte Stavanger-vinteren veksler vi noen ord om frykt. Tore Renberg er redd for å miste moren sin, som han er sterkt livsforbundet med. Han er redd for å dø, fryktelig redd for å dø. Eller rettere sagt redd for å forlate livet, som han er så glad i. Det er fortsatt så mye å strekke seg mot i denne vanskelige verdenen, så mye lys, så mange historier som venter på å bli fortalt.

Han husker ikke stort av hva han tenkte den dagen på bensinstasjonen i Tyskland, bare sjokket og spørsmålet: Hva er det som skjer? Etter hvert som han ble eldre, stilte han andre spørsmål: Hvordan kan et menneske komme dit? Fine pappa, hvordan kom du dit? Som utenforstående kan man spørre hvordan det kan skje at en pappa ikke engang skjermer barna sine for fallet. Når kan det skje?

Jeg trenger ikke forsvare ham, heller ikke tilgi ham, for det kan jeg ikke.

– Når du har passert grensene for samvittighet, selvforakt og skam, når disse grensene ikke eksisterer lenger. Jeg tror pappa gjorde mye av dette da han var på sitt aller verste sted i livet, og at mye av det ble gjort i aggresjon og i hat. Han hadde begynt å hate en god del av det han elsket, sitt eget liv, mamma antageligvis, jeg tror også det lå en slags hevnlyst i ham. Og selvfølgelig var han deprimert og fortvilet. Hva kan ikke manglende søvn og fortvilelse gjøre med et menneske? Du sprekker, han sprakk. Det betyr ikke at han var mindre glad i meg, det var bare det at han sprakk, og da klarer du ikke lenger å tenke «Tåler ungene mine dette?»

– Du søkte forsoning med faren din før han døde. Har det lindret noe av skadene du ble påført?

– Nei, det har det ikke, men det har gjort noe med raushetsevnen min. Jeg brukte mange år av livet på å hate pappa, knallhardt. Jeg har ingen far, sa jeg. Etter hvert begynte jeg å reflektere annerledes rundt livet. Skal dette menneskelivet leves, er det raushet og romslighet for andres meninger og måter å leve på som må til. Da jeg skjønte det, skjønte jeg også at i dette livet må pappa inkluderes. Jeg trenger ikke forsvare ham, heller ikke tilgi ham, for det kan jeg ikke. Derimot kan jeg si «Hei, pappa, det er meg, som du skadet. Jeg elsker deg likevel».

Publisert i Magasinet BY 01/2023.