Nå har Randi Elise Breda-Ruud vært frivillig ved Kirkens Bymisjons lavterskel kafé for rusavhengige i 25 år. For hennes del begynte det med stiftelsesmøtet 1. mars 1997. Eller nei. Hun tror det begynte før, nemlig den dagen hun overhørte to av Drammens kjente «fylliker» krangle om ei pølse i brød.

– Etter å ha hørt på dem ei stund – de var sånne som alle i Drammen visste hva het – tok jeg opp en pengeseddel, ba dem kjøpe mer, og dele likt. Det var vinter, og jeg hadde pels på. Da jeg gikk videre, overhørte jeg: «Hu fine dama snakka til oss!» Det gjorde veldig inntrykk, forteller 76-åringen, som da var 51.

Hun forteller at det begynte «å rulle» litt i hodet etter den episoden:

– Jeg begynte å tenke på at det sa mye om hva de var vant til. Hadde det ikke vært for den episoden, hadde jeg kanskje aldri gått på stiftelsesmøtet for Kirkens Bymisjons kafé Møtestedet i mars 1997. For fram til da hadde jeg vært redd rusmisbrukere.

Breda-Ruud tenker seg om.

– Det kom nok mest av uvitenhet. Jeg var nok redd for å bli overfalt… Siden har jeg jo lært. Mye. Folk er i hvert fall ikke farlige mens de er rusa!

«At du gidder!»

Hun forteller at mange har hatt vansker med å forstå at hun synes frivilligarbeidet blant byens mange vanskeligstilte er givende.

– Før møtte jeg ofte på utsagn som «At du gidder å jobbe med den søpla der! Nei, send dem til Svalbard!» Nå har samfunnet endret seg, noe som heldigvis har endret kommentarene også.

Hun sier at veldig mange tror at rus er noe folk velger. Selv tror hun det har med gener å gjøre. Hun forteller om et søskenpar der broren prøvde alt av rusmidler, og at ingenting var noe for ham. Søstera ble hektet straks. Hun tror Ninni og Thorvald Stoltenbergs åpenhet om rusavhengighet har gjort mye med folks fordommer, og endret forholdene for dem som har vært uheldige og blitt rusavhengige til det litt bedre.

Hun vet ikke om hun har noe å bidra med som kan få andre til å endre fordommene sine.

– Jeg tror nemlig ikke det jeg sier vil ha noen innvirkning. Det er vanskelig å endre andres fordommer. Det er sånt en må erfare sjøl, mener hun.

Tigget maling og sydde gardiner

Randi Elise Breda-Ruud ble født i Kvinesdal i august fredsåret 1945.

– Det er derfor jeg er så glad!

Hun smiler tindrende, og forteller at hun vokste opp i generasjonsbolig med besteforeldre på et småbruk med kyr, sauer, høns og katt. Familien tilhørte verken toppen eller bunnen av samfunnet.

En vakker dag traff hun på en kar som drev vedlikehold på maskinene til en skofabrikk i Flekkefjord. Et par år seinere pakket hun snippeskene og ble med ham til Drammen. Der ble hun bofast. Der fikk de barn, og sitt eget firma. Han ville etter hvert selge, barna var ute av redet, og Randi Elise kjente på at hun hadde mye ubrukt omsorg.

Da hun leste i Drammens Tidende at Sigmund Ruud i Kirkens Bymisjon søkte frivillige for å etablere kafeen Møtestedet, stilte hun på orienteringsmøtet.

Dermed var hun i gang. Hun tigget maling, gardinstoff og gulvbelegg fra byens forretninger, drasset med seg symaskinen hjemmefra og sydde gardinene. Hun var aktivt med på å bygge opp kafeen fra mars til åpning den 1. desember i 1997.

– Jeg møtte stor velvilje hos byens forretningsstand. Noen tilbød til og med å sponse metadon til brukerne, husker hun.

Alltid åpent

I dag er Møtestedet i Drammen en velfungerende kafé som har åpent hver dag fra 11 til 15, og i helgene, fra 12 til 16. Hver onsdag er det fisk, og hver torsdag er det suppe og messe med gateprest.

– Ja, vi holder åpent hver eneste dag, til og med 17. mai og julaften. Bare i skoleferiene er det stengt her en periode.

Kafeen ligger der den ble etablert for 25 år siden, i Engene 10, for alle som trenger den. Det være seg rusavhengige og folk som strir med psykiatri, til folk som ikke har all verdens råd, og som likevel gjerne vil ha et godt måltid mat og noen å prate med.

– For eksempel finnes det fremdeles menn av den gamle skolen, menn som tradisjonelt lagde lite mat og som er blitt aleine, minner Breda-Ruud om.

Holder brukerne i ørene

Møtestedet har gitt 76-åringen mange menneskemøter som har gjort inntrykk. Men hun viser til taushetsplikten og verken kan eller vil gå nærmere inn på noen av dem.

Hun er ferdig med å slite skoene på kjøkkenet nå. Nå vandrer hun i miljøet i kafeen to dager i uka, sitter ned og prater, sørger for at alle blir sett og får det de trenger, enten det nå er ei brødskive eller et lyttende øre. Alle kjenner henne. Hun er godt likt, men litt streng, blunker hun.

– Folk må betale for maten. De får krite fire ganger, men så er det stopp. Til gjengjeld kan de komme hit klokka 11 og spise så mye de vil mens det er åpent. De må ikke være nyktre, men de får ikke ruse seg her. Det hender likevel vi finner sprøytespisser på do. Og det hender vi ser at kaffen skummer. Da har de helt øl i den. Sånt kan føre til utvisning. Vi kan også stenge bakgården. Det er dumt for dem, sier hun, og avslutter:

– Og ja, jeg passer på alt dette. Vi vil jo holde kafeen gående, smiler fredsbarnet omsorgsfullt. Og litt strengt.

Publisert i Magasinet BY 02/2022.
Tekst: Ingvild Silvana Sunde. Foto: Torstein Ihle