Skinner på ny

Tekst: Ingvild Silvana Sunde  Foto: Torstein Ihle

Inn ei dør i en bakgård midt i Bodø ligger Englefabrikken. Den er et tilbud til mennesker innen rus og psykisk helse. Her får 12–15 kvinner, og én mann, dagsarbeid. De jobber etter evne en til tre dager i uka. De opplever respekt og verdighet. Alle bruker sin egen kreativitet.

Glasskår. Pappesker. Stearin- og stoffrester­. Eggekartonger. Bodø-folket kommer til Engle­fabrikken med slikt som ellers ville blitt kastet. Arbeiderne skaper skrotet om til etterspurte gaveartikler.

Da Magasinet BY er på besøk, er det Lisa, Vigdis Elisa, Ingunn og Astri som er på jobb. Alle skamroser de Englefabrikken.

– Det betyr alt. Jeg gleder meg til hver torsdag og fredag, stråler Ingunn. Hun syr hva det skal være, og er – etter tre års fartstid her – blitt en kløpper på å betjene butikken.

– Jeg hadde nok ikke hatt jobb, hadde det ikke vært for Englefabrikken, tror Lisa.

 

Historien bak Englefabrikken

Englefabrikken har navnet sitt etter de populære glassenglene, som i dag produseres på sju av Kirkens Bymisjons verksteder rundt om i landet. Glassengelen er laget av knust glass, og er et symbol på at det som tilsynelatende er knust og ødelagt kan settes sammen og bli noe nytt og vakkert.

Det var her, i Bodø, det hele startet, i 1998. Da ble et knust melkeglass fra kaféen til den aller første glassengelen.

«Jeg tror det var dobbeltheten mellom det brutale og det veldig vakre som ga idéen – det gjenspeiler de menneskene vi jobber for og de livene de har levd». Slik beskriver tidligere bymisjonsprest Ingeborg Overvoll det i en hilsen som stikkes i posene til den som handler.

En dag ringte kirketjeneren i domkirken til bymisjonspresten. Han visste at de laget engler, og han hadde noe ødelagt katedralglass hun kunne få. Siden det var en av «hennes gutter» som hadde sparket inn vinduet, mente han at det passet ekstra godt.

Jeg tror det var dobbeltheten mellom det brutale og det veldig vakre som ga idéen.Ingeborg Overvoll, tidligere bymisjonsprest

Det nydelige sotfargete glasset og år med kirkehistorie ble til helt spesielle engler.

«Dessverre – og heldigvis – ble det ikke så mange slike. Vinduene trengs der de er», sier bymisjonspresten i skrivet, men legger til at de fremdeles gjerne tar imot, om det skulle gå ei rute her og der.

For å greie å gi englene et standardisert uttrykk, lages brorparten i dag av innkjøpt kunstglass. Det må til, for å dekke etterspørselen fra kunder og nettbutikken til Kirkens Bymisjon.

Den enslige hanen i kurven på arbeidsplassen skjærer til glasset.

– Han er flink, og det er bare koselig å ha ham her, skryter Lisa av kollegaen.

 

Rullerer på jobbene

Hun har tidligere laget mye engler. Nå har hun begynt å sy. Punger og mapper, poser til forskjellig bruk og av ymse størrelser. Lisa er fullt ufør og har jobbet ved Englefabrikken et par måneder. Hun var også innom for halvannet år siden.

Jo mer reelt gjenbruk vi får til, jo mer blir brukt til lønn til arbeiderneLaila Jensen, arbeidsleder

– Det er godt miljø her, ikke noe press på prestasjoner. Er man ikke i form, er det bare å gi beskjed. Selv er jeg her fast hver torsdag. Og så får jeg lønn i handa når jeg går. Jeg har en sønn på 16 år. Det er godt med litt ekstra penger, forteller hun.

Kvinnene har også ansvar for renhold av kjøkken, garderobe og toalett. De rullerer på jobbene, slik at ingen skal oppleve ensformige dager, og slik at alle skal få prøvd seg.

Arbeidsleder Laila utfordrer alle, men tvinger ingen.

– Både mennesker og materialer er viktige ressurser. Jo mer reelt gjenbruk vi får til, jo mer blir brukt til lønn til arbeiderne, forteller hun.