Hvem trenger fosterhjem?

Nesten 12000 barn i Norge bor i dag i fosterhjem, halvparten av dem i forsterkede tiltak som Heggeli familiehjem. Hvem er egentlig barna og ungdommene som trenger fosterhjem?

Det er mange ulike årsaker til at barn blir flyttet fra sitt biologiske hjem og plassert i et fosterhjem, men det de har felles er at omsorgssituasjonen ikke er tilstrekkelig ivaretatt til at barnet kan fortsette å bo med foreldrene sine.

Ifølge forskning NOVA har gjort på fosterbarn og fosterhjem er hovedårsaken til at barn blir plassert i fosterhjem foreldrenes manglende omsorgsevne. Det kan dreie seg om rusmiddelbruk, psykisk sykdom, vold og/eller fysiske og psykiske overgrep.

Trenger rause og tålmodige fosterhjem

Hvem er barna og ungdommene på Heggeli?

Siden Heggelis familiehjem er et forsterket tiltak, innebærer det at en av fosterforeldrene er hjemme i omsorgsoppgaven på heltid. Det vitner om at barna har spesielt krevende opplevelser og erfaringer bak seg, som fordrer tålmodig og raus omsorg fra fosterforeldrene.

Disse barna har liten tillit til voksne. Tross alt har de opplevd gang på gang å bli sviktet av sine omsorgspersoner. Det krever tid å bygge opp tilliten på nytt.

Vil unngå flytting av barna

I dag viser forskning fra NOVA at 25 % av alle fosterbarn har blitt flyttet minst 5 ganger fra sitt biologiske hjem og ulike fosterhjem. Vår erfaring på Heggeli er at mange barn gjerne har flyttet 7-8 ganger før 8 års alder. Også det er en svikt fra samfunnet.

På Heggeli er vi veldig opptatt av at barn og ungdom i våre familiehjem skal slippe å oppleve å bli flyttet igjen.

Barna som kommer til oss bor gjerne på Heggeli Barnehjem i ett til to år før de blir plassert i et familiehjem. Vi bruker den tiden til å bli kjent med det enkelte barnet og til å vurdere om vi har et familiehjem som kan mestre oppgaven med å ta det i mot. Det er viktig for oss å finne det riktige hjemmet, og vi stiller en del krav til hvem som kan være fosterforeldre i våre familiehjem.

Om oppgaven vurderes som for krevende for et familiehjem, kan det i stedet være aktuelt at barnet eller ungdommen bor på et av våre barnehjemstilbud eller på enetiltak fram til det eventuelt vurderes en annen løsning.

Redde barn trenger kloke voksne

På Heggeli Barnehjem forteller leder Lena Lind om barna som kommer hit og hva slags erfaringer de kan bære på:

– Aldersmessig er de ofte fra 6-10 år og oppover. Vi får sjelden små barn eller babyer.

De fleste av de som kommer har bodd i fosterhjem før, forklarer hun, og gir eksempler på erfaringer barna kan ha med seg:

  • Vold hjemme
  • Psykisk sykdom
  • Foreldre som ruser seg
  • Systemsvikt, ved at de har blitt plassert hos noen som ikke var i stand til å ta vare på dem.
  • Foreldre som sitter i fengsel med besøksforbud. Noen må bo på skjermet adresse.
  • De fleste har imidlertid kontakt med biologiske foreldre.
  • De kan ha fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser, men primært ligger utfordringen i omsorgssvikt.
  • De kan være utagerende, seksualiserte, og med krevende eller uforståelig atferd. De kan ha opplevd mange belastninger i sine korte liv,  og har ofte lite eller ingen  tillit til voksne. De er livredde, og også veldig vare for avvisning.

– Dette gjør at voksne rundt dem ikke kan være med dem som med andre barn. Som voksen må du være sensitiv og klok, og kanskje må du noen ganger være innstilt på å kunne gjøre ting helt annerledes som omsorgsperson for et fosterbarn enn hvordan du selv oppdro egne barn, påpeker Lind.

Vellykkede plasseringer

Fakta om barn som trenger fosterhjem i Norge:

  • Nærmere halvparten er 12 år eller yngre. Resten er eldre enn 13 år.
  • Det er omtrent like mange jenter som gutter.
  • 25 % av fosterbarna i Norge har minoritetsbakgrunn.
  • Hovedårsaken til plassering i fosterhjem oppgis å være foreldres manglende omsorgsevne. Dernest er det kjennetegn ved foreldrenes atferd som psykisk lidelse eller rusmisbruk som er oppgitt som årsak til plassering i fosterhjem.
  • Fosterbarn er dårligere stilt helsemessig enn andre barn, har dårligere skoletrivsel og mottar færre helsetjenester enn barn og unge i barnebefolkningen for øvrig.
  • De har også langt høyere forekomster av psykiske problemer enn barn flest.
  • 25 % av alle fosterbarn har blitt flyttet mer enn 5 ganger.
  • Både saksbehandlere og fosterforeldre vurderer at emosjonelle vansker hos fosterbarna er den klart mest fremtredende problematikken.
    Kilde: Fosterhjem for barns behov, Backe-Hansen, Havik og Grønningsæter (NOVA 2013)

På Heggeli bruker vi tid på å bygge opp et tillitsforhold, og jobber med å bearbeide traumer barnet har med seg i bagasjen.

For fosterforeldre er denne tette oppfølgingen en støtte i det videre arbeidet med barnet.

Gunni og Frode Banggren har hatt fosterbarn både gjennom kommunalt og statlig barnevern, samt Heggeli som er en privat, ideell stiftelse.

De har opplevd at mangelen på fosterhjem kan gjøre at utvelgelsesprosessen blir kortere enn den burde, og at ingen egentlig kjenner barnet før det kommer til deg. Selv har de for eksempel opplevd at forrige fosterforelder satte av fosterbarnet og fire søppelsekker hjemme hos dem og kjørte videre. Derfor setter de pris på den omfattende prosessen Heggeli bruker for å finne et nytt hjem til fosterbarn og -ungdommer.

– Da har de blitt kjent med barna og vet litt om hvordan de er. Det er jo derfor de fleste plasseringene derfra er vellykka, fordi de kjenner barna, og vet hvor de kan passe.

Omsorg over tid gir belønning

I sin bok En ekstra. En bok om å være fosterhjem, skriver Gunni ærlig om arbeidet med å bygge tillit mellom dem og fosterbarna de har hatt:

–Som fosterhjem må du jobbe kontinuerlig med dette engasjementet selv om du ofte møter motstand og et fosterbarn som sier «hit, men ikke lenger.» Faren er at vi opplever å bli avvist gang på gang, men orker fosterforeldre å stå i dette over tid, vil det bære frukter. En av guttene våre bodde hos oss i seks år før han helt frivillig ga meg en klem. I løpet av disse årene hadde jeg gått fra å prøve å gi ham en klem, som alltid endte med at han trakk seg unna, til jeg fikk klemme i lufta bak nakken hans, til å få lov til å møte kinnet hans mot mitt. En spontan frivillig klem etter seks år var den beste betalingen jeg kunne fått etter disse årene. Den gjorde godt!