Den skjulte bostedsløsheten

Noen har en adresse, men evner ikke å bo der. Andre søker et trygt og stabilt hjem, men får ikke innpass på boligmarkedet. Er dette et symptom på at samfunnet har sviktet?

Det mener Anette Kinn Sørum, tiltakskoordinator ved Kirkens Bymisjons tilbud for vanskeligstilte på boligmarkedet i Tønsberg, Bo-team. De jobber for at mennesker skal ha et trygt sted å bo, ved å gi bistand og praktisk oppfølging i sakene de behandler.

Ifølge deres erfaringer er bostedsløshet en konsekvens av at noe har gått galt på veien. Enten det skyldes omsorgssvikt, psykiatri, rus eller lavinntekt, handler det uansett om at noe ikke har blitt fanget opp av systemet, der den ytterste konsekvensen er å bli bostedsløs.

Betydningen av et hjem

Sørum forteller om arbeidet de gjør i Tønsberg, mens hun viser rundt i gatene. Et steinkast fra kontorlokalene, holder også Kirkens Bymisjons kafé og møtested til. Over en kaffekopp eller en suppetallerken der, har hun blitt kjent med mange av gjestene. Utenfor møter hun på Odd, som både er gjest og frivillig. Når hun spør han om betydningen av det å ha et hjem, svarer han:

– En bolig er viktig for å være trygg og føle at man hører til et sted. Det er som å ha en sykkel uten hjul når du står uten bolig. Du står stille.

Anette Kinn Sørum, tiltakskoordinator ved Kirkens Bymisjon, Bo-team, Tønsberg i samtale med en gjest utenfor Møtestedet i Tønsberg sentrum — **Viktig å ha et hjem:** – Hvis man har opplevd litt, så verdsetter man det kanskje litt mer også, forteller Odd (t.v.), gjest og frivillig ved Kirkens Bymisjons møtested i Tønsberg. Her sammen med Anette Kinn Sørum, tiltakskoordinator ved Kirkens Bymisjon, Bo-team. (Foto: Torstein Ihle)

Han har selv benyttet seg av Kirkens Bymisjons tilbud og setter stor pris på det mange tar for gitt, men som ikke er en selvfølge for alle. Han mener behovet er stort og at arbeidet for de bostedsløse er viktig.

Rammer flere unge voksne

Tilbake på kontoret, forteller Sørum videre om arbeidet og situasjonen blant bostedsløse:

– Mennesker i rus- og gatemiljøene har tradisjonelt vært høyt representert blant bostedsløse. Nå opplever vi derimot flere forespørsler fra barnefamilier og unge voksne, forteller Sørum.

Dette bekymrer. Både det at stadig flere barn er involverte i sakene de behandler, og det hun omtaler som den skjulte bostedsløsheten. Det er de unge voksne mellom 18–25 år som bor rundt på sofaer hos venner og på nåde her og der, slik hun beskriver det.

– Unge som har blitt kastet ut i voksenlivet, uten noen plan eller mål, er en økende gruppe vi har satt inn en ekstra innsats for å hjelpe. De kommer ofte fra familier hvor det har vært en eller annen form for omsorgssvikt i overgangen fra barn til voksen, noe som kan ha gått under radaren og ikke blitt fanget opp av systemet.

Sørum forteller at mange av de unge voksne de møter har utfordringer med psykisk helse, har droppet ut fra skolen eller at de er i en begynnende «ruskarriere».

– Flere av de vi møter har ikke ressurser til å forstå sine rettigheter. Noen har for eksempel rett til ettervern fra barnevernstjenesten, men velger å takke nei på grunn av lite tillit til systemet. Andre vet ikke at de har rettigheter, kanskje fordi de ikke har vært fanget opp av systemet tidligere, eller fordi de har lav systemforståelse. Da blir det en veldig bratt læringskurve når man blir sendt til Nav for å søke midlertidig bolig.

Økende andel boligsaker med barnefamilier

I 2023 hadde tilbudet i Tønsberg totalt 138 nye saker, hvorav 82 barn var involverte. I 2024 var det 202 nye saker og 127 involverte barn. En økning på opptil 50 prosent antall nye saker der barn var involvert, på bare ett år.

– Det er en kjempebelastning for de familiene som ikke kan tilby barna sine den stabiliteten de trenger, sier Anette Kinn Sørum.

Sørum forteller at ofte handler de sakene hvor barn er involvert om å forhindre utkastelse, eller om å få barnefamiliene over i egnede boliger. De får også saker fra barnevernstjenesten, rett og slett fordi barna bor så dårlig at det er vanskelig for foreldrene å gi god nok omsorg ut ifra boforholdene. Da handler det ikke om at foreldrene ikke har god omsorgsevne.

– Det er én ting å finne en bolig. Men vi er også opptatt av at det faktisk skal være et sted hvor familiene har lyst til å bo. Det skal ikke bare se pent ut på statistikken. Det skal jo faktisk dekke de behovene som familiene har, påpeker hun.

– Slik utleiemarkedet er nå, er det kjempedyrt! Og dessverre er det slik at mange av de vi prøver å hjelpe ut på det private leiemarkedet, ikke er de som står først i køen etter visning. Så de ender ofte opp med å ta til takke med.

Det betyr at mange er nødt til å bo i dårlige boforhold. Trangboddhet kan være én uheldig konsekvens. Samtidig ender mange barn opp med å bo i uegnede boliger i områder med utfordringer knyttet til rusmiljøet. Det kan for eksempel være boliger der det er mye politiutrykning, noe som gjør at barna opplever det utrygt. Sørum påpeker at bostedsløshet er jo én ting – men hva med barn som bor i uegnede boliger? Den statistikken tror hun er likeså dyster.

Kirkens Bymisjon, Tønsberg

Hør Anette fortelle om arbeidet de gjør for vanskeligstilte på boligmarkedet

Anette Kinn Sørum, tiltakskoordinator ved Kirkens Bymisjon, Bo-team, Tønsberg.

Et utleiemarked som utestenger

– Vi jobber mye ut mot det private utleiemarkedet, særlig når det gjelder barnefamilier og de unge voksne. Vi ønsker å få flest mulig ut på det private markedet. Men så er det noen som vi må søke kommunal bolig for, og det er da særlig de som har utfordringer med rus og psykiatri.

Sørum forteller at mange av barnefamiliene i utgangspunktet er i stand til å forvalte en privat utleiebolig, men at de likevel havner på listen over søkere til kommunal bolig. At de egentlig ikke har behov for oppfølgingstjenester og bistand knyttet til boforholdet, men at en del trenger bistand til å skaffe et sted å bo. Hun mener at dersom utleiemarkedet hadde vært litt mer åpent og villig, så kunne mye vært løst.

– Mange av de vi møter er veldig stresset i forhold til det med økonomi, husleie og depositum. Alt dette kan være veldig overveldende for et menneske som er i krise, forteller Sørum.

Hun opplever også at mange av barnefamiliene med innvandrerbakgrunn blir marginalisert på utleiemarkedet, selv om foreldrene har fast jobb og gode referanser.

– De velger gjerne andre først. Så disse stiller sist i køen, og får ikke innpass. Det er veldig belastende. Ikke bare for foreldrene, men jeg tenker også på hva det gjør med barna. Og kanskje særlig de litt større barna, som på en måte forstår hele situasjonen.

Forebyggende arbeid og mindre skam

Sørum mener at det må jobbes mer forebyggende slik at folk får nødvendig hjelp tidlig, for eksempel i forkant av en utkastelse. For personer med utfordringer innen rus og psykiatri, ønsker hun at kommunene hadde flere egnede boliger med en form for bemanning og helhetlig oppfølging.

For barnefamiliene skulle hun ønske at det ble jobbet mer med de store huseierne og forvalterne av det private leiemarkedet. Her oppleves det som at de marginaliserer og utestenger enkelte grupper. Da handler det om å øke kunnskap og forståelse.

**Hjelp til å søke bolig:** Kirkens Bymisjon bistår mange mennesker i kontakt med Nav ved å veilede dem og gi praktisk bistand til utfylling av søknader og innhenting av nødvendig dokumentasjon. (Foto: Elisabeth Rodrigues)

Når det gjelder de unge voksne, mener hun at kunnskap om det boligsosiale burde vært et fag i skolen. Utdanningsinstitusjonene burde bidra til å øke kjennskap om rettigheter, hva man har krav på og hvordan man skal bo. Slik sikres en bedre overgang fra barn til voksenlivet, mener hun.

– Kanskje man også kan bruke denne dyrtiden litt positivt. Nå som det er mange som sliter med økonomi, så kanskje man kan gjøre det litt mindre skambelagt å be om økonomisk bistand. Eller hjelp til å se på økonomien, hvis man sliter med å betale husleien.

Hun mener at det er et tungvint system mange må gjennom nå, og etterlyser flere lavterskeltilbud hvor folk bare kan komme på døra og få den bistanden de trenger. Slik som Kirkens Bymisjons tilbud i Tønsberg, hvor de blant annet har bistått Tønsberg kommune i det boligsosiale arbeidet i over 18 år. Samarbeidet har bidratt til at kommunen har kunnet gi et bredere tilbud.

– Det kan ta tid å få kontakt med systemet. Saksbehandlingen kan ta så lang tid at noen kan bli kastet ut av boligen, eller mister sjansen til å få en bolig på det private markedet, før de får svar. Med vår bistand kan vi bidra til å bedre prosessene, sier Sørum.

Fratas trygghet og rettigheter

Bolig er en grunnleggende faktor for god helse, trygghet og sosial inkludering. En stabil bosituasjon er ofte en forutsetning for å kunne løse andre velferdsutfordringer. Det å sikre at alle har et trygt og godt sted å bo, bør derfor være en prioritert oppgave for velferdsstaten.

Likevel er bostedsløshet et økende samfunnsproblem. Antall personer i midlertidige botilbud har økt med 50 prosent på to år. Til tross for at det er et prioritert politisk mål at ingen barnefamilier skal være bostedsløse, er det et faktum at også stadig flere familier mister boligen og havner i midlertidige botilbud.

Dette bekrefter også Kirkens Bymisjons erfaringer. Og én ting er tydelig: Å være uten en egnet bolig fratar mennesker grunnleggende stabilitet i livet, uansett årsak til bostedsløshet.

– Det stresset disse menneskene opplever er vanskelig å sette seg inn i. De har ofte sammensatte utfordringer og behov for mye hjelp og støtte, men vi må på en måte begynne et sted. Vi starter med bolig og så kobler vi på andre tjenester der brukeren ønsker det, forteller Sørum.