Denne desserten må Ola ha under ramadan

Matkulturen er i stor endring i Midtøsten, ifølge Ola Wilkinson. Men desserten qatayef består.

– Når du har fastet hele dagen og vært i moskeen for å be i en time, da trenger du det sukkersjokket etterpå!

Ola Wilkinson ler høyt. Bordet framfor oss er kledd med en rosa duk med detaljrike broderier. Ola har laget en dessert som får henne til å tenke på familiesamlinger i Damaskus for lenge siden.

Tre kopper arabisk kaffe, kruttsterk med kardemomme i, står på bordet. En skål med dadler. Og et fat dandert med qatayef – en slags søt melbolle fylt med krem eller nøtter.

– Man kan spise det ellers i året også, men under ramadan må du ha det, sier Ola.

Små «pannekaker»

Søndag 10. mars starter ramadan, den islamske fastemåneden. Under fasten skal man gi avkall på mat og drikke fra daggry til solnedgang. Iftar, måltidet som inntas om kvelden når fasten brytes, er ofte en viktig sosial familiesamling.

Ola står på kjøkkenet på Tveten gård i Oslo, der hun jobber som kjøkkenleder for Kirkens Bymisjons tiltak Bærekraftige fellesskap. Det er jazz på radioen, og sola skinner inn gjennom de gamle vinduene.

Qatayef er en populær dessert i Midøsten, forklarer Ola. Hun har allerede rørt sammen mel, bakepulver, sukker, maisenna og salt. Tilsatt vann og latt røren stå i en halvtime. Akkurat som pannekakerøre, bare litt tynnere.

Nå er det klart for steking, og Ola øser to små «pannekaker» ned på stekeplaten.

– Det er dette som tar tid. Det er vanlig å lage mange om gangen, men jeg har ikke en kjempestor stekepanne, sier hun og trekker på skuldrene.

Bærekraftige fellesskap, ramadan — **Tidkrevende**: Ola steker «pannekakene» mens Gunn Camilla Stang, prosjektleder for Bærekraftige fellesskap, følger nøye med.

Mat, mat, mat

Det fins flere varianter av qatayef, og Ola lager to av dem. Qatayef asafiri fylles med mascarponekrem og hakkede pistasjnøtter. Og qatayef gaouz fylles med valnøtter og kokos og friteres i glovarm olje. Deretter vendes de i en kald sukkersirup.

– Da blir det crunchy. Ser du, den blir sånn hard, sier Ola og banker på den ene med hånda.

Vi sitter ved bordet og smaker på den nylagde desserten.

– Når lærte du å lage dette?

– Hm… I Midtøsten begynner du ganske tidlig, som jente. Jeg husker den første risen jeg lagde, da var jeg ti. Min mor var lærer, men vi kom hjem før henne. Jeg var den eldste datteren, så jeg måtte lage ris til lunsj.

– Og qatayef spiser dere hver dag under ramadan?

– Ja, nesten hver dag, etter middag. Men det kommer litt an på når ramadan er. Om det er på sommeren, faster du i ganske mange timer. Da trenger du noe søtt, du merker at kroppen har behov for det etter en lang dag.

Når man blir invitert på middag i Syria, er det også vanlig å ta med seg noe søtt, forteller Ola.

– Blomster tar vi bare med om noen er syke. Og vi har ingen alkoholkultur, så da må det bli mat. Masse mat, sier hun og ler.

Dyre ingredienser

Men ramadan har endret seg, ifølge Ola. Kollegene på Tveten gård, Hamila og Maymun, nikker. Det samme gjelder i deres hjemland, Etiopia og Somalia.

– På grunn av alle krigene og all fattigdommen, er det mange oppskrifter som kommer til å forsvinne. Fordi ingen har råd til å lage maten lenger, forteller Ola.

– Den nye generasjonen kommer ikke til å kjenne halvparten av det vi brukte, spesielt alt med kjøtt.

På et vanlig middagsbord under ramadan har du suppe, samosa, småretter og en hovedrett med kylling, kjøtt eller fisk. I dag har de fleste i Midtøsten kun råd til å lage én rett, ifølge Ola.

– Egentlig er ramadan blitt en tung tid, spesielt for de med barn. Da vi var barn, fikk vi nye klær, nye leker. Vi fikk lommepenger så vi kunne gå og kjøpe oss litt godteri, være med venner. Mye av dette har forsvunnet.

Det er viktig at nordmenn blir kjent med muslimske og andre tradisjoner
Ola Wilkinson, kjøkkenleder

Langvarige konflikter

Både Ola og Maymun opplever at folk i hjemlandene hjelper hverandre mindre enn før. Fellesskap og samhold preger ikke lenger ramadan-måneden i like stor grad.

– Det er mange som er fattige. De som har litt penger, de låser dørene. Alle er opptatt av sin familie, de har ikke tid til andre, forteller Maymun.

De som bidrar mest, sender penger fra utlandet.

– Det er det som driver økonomien i våre land. Og da blir forskjellene store, for det er ikke alle som har noen i utlandet, sier Ola.

Hun tenker ofte på hva kriger gjør med et samfunn. De endrer relasjoner, det er mange familier som ikke er på samme sted lenger. Selv har hun ikke vært tilbake i Damaskus siden hun kom til Norge i 2012.

– Det er veldig trist, men slik er det når du har konflikter som går over lang tid.

Går begge veier

Da Ola kom til Norge i 2012, var det lite snakk om id-feiring. Det har endret seg mye.

I fjor møttes 3500 mennesker på Rådhusplassen i Oslo for den største id-feiringen i landet. Også i andre deler av landet samlet folk seg for å feire sammen.

– Jeg vet at Norge fortsatt har en ung historie når det gjelder å ha innvandrere fra ulike land, og det er viktig at nordmenn blir kjent med muslimske og andre tradisjoner, mener Ola.

Hun har alltid trodd at integrering går to veier, ikke bare én.

– Det er også veldig viktig for at de unge, som er født i Norge, skal kunne feire sin andre kulturelle side, på samme måte som de vil feire 17. mai og andre anledninger.