Da Aasmund var rundt 10 år gammel, kom misjonsbladet Utsyn i posten. Dette var i og for seg ikke noe uvanlig, moren fikk ofte disse bladene. Men akkurat denne utgaven var et jubileumsnummer, og 78-åringen husker det fortsatt.

– På baksiden var det et bilde av avgangsklassen på misjonsskolen i Stavanger. På første rad satt det en ung, lys gutt. Og jeg synes han var så pen! Så jeg bestemte meg der og da for at jeg skulle bli misjonær i Afrika og møte han der.

Han ler. Aasmund ble aldri misjonær. Men dette var første gang han ble bevisst at følelsene hans ikke stemte med det som var forventet.

– Jeg hadde ikke noe ord for det, det var bare den følelsen. Jeg trodde jeg var helt alene i verden om å ha det slik.

Tilbake til bygda

Det er lenge siden Aasmund har bodd i Valle, en liten bygd i Setesdal med om lag 1200 innbyggere. Men for et par år siden ble han utfordret av det lokale sogelaget – eller historielaget – til å skrive en tekst om sin barndom.

– Hvordan var det?

– Det var jo litt nøling i starten, for det var ting der som har vært vanskelig å forholde seg til. Men da jeg først kom i gang, da gikk det bra.

Nå har han planer om å utvide teksten, fylle på med flere detaljer. For sin egen del.

– Det var jo en form for terapi å skrive det ned. Og det ble godt mottatt lokalt.

Jeg var som en trykkoker. Til slutt måtte dampen ut.

Aasmund (78)

Hadde ingen å snakke med

Han vokste opp som eldst av tre brødre, på en liten gård. Barneårene var ensomme, slik han husker dem. Alle rammer var faste og kunne ikke endres på.

– Som odelsgutt var det forventet at jeg skulle ta over gården, men jeg hadde lite interesse for det. Det skuffet nok far. Jeg hadde derimot et sterkt ønske om å lære å spille trompet, men det fikk jeg ikke lov til. Far mente jeg ville ødelegge lungene mine.

Aasmund kan ikke huske å ha fått noen bekreftelse på at han dugde til noe som barn. Da han reiste fra bygda som 15-åring, for å gå på skole i Bø i Telemark, var det som en helt ny verden åpna seg.

– Da kunne jeg utforske musikk og litteratur. Det var helt fraværende i barndommen.

Etter hvert, på det som da het landsgymnaset, hadde han medelever fra hele verden. Han tar opp telefonen og viser fram et bilde av en gjeng ungdommer som sitter rundt et bord. Aasmund er den eneste som har på russelue.

Han har fremdeles kontakt med to av dem.

– Der satt jeg med en veldig stor hemmelighet, sier han.

For ingen fikk vite om følelsene han bar på. Det var skummelt å snakke om det, forteller han.

– Det var ikke et tema i det hele tatt. Homofili var jo per definisjon kriminelt i Norge fram til 1972.

– Følte du deg veldig alene?

– Fullstendig. Jeg var som en trykkoker. Til slutt måtte dampen ut.

– Oslo var et asylmottak

Mot slutten av folkehøgskoleåret på Romerike var det en lærer som plukket opp at Aasmund ikke hadde det bra. De gikk en tur sammen til en kafe utenfor skoleområdet.

– Han var den først jeg åpna meg for. Det var en stor lettelse.

– Hvordan reagerte han?

– Er du sikker, spurte han. Er du sikker? Og ja, jeg var det.

Da Aasmund var 17 år, oppdaget han at Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) eksisterte. Forbundet jobbet for homofiles rettigheter, og er forløperen til det som i dag heter Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Aasmund måtte vente i fire år før han kunne bli medlem. 21 år var aldersgrensen den gangen.

– Jeg lengta veldig, forteller han.

Men en høstdag i 1968 fikk han endelig reise på sitt første treff. Han tok buss nummer 31 fra Nationaltheatret i Oslo til Snarøya. I lokalene til Snarøya idrettsklubb, der skulle det skje.

– Alt var veldig hemmelig. Det var jo nærmest sikkerhetsklarering for å bli medlem, forteller han.

– Men da jeg kom inn døra der, så jeg at jeg hadde kommet hjem. Dette var mine folk.

Mange hadde, som han, kommet fra distriktene.

– Oslo på den tida fungerte som et asylmottak. For i hovedstaden var det mulig å få et relativt bra liv, til tross for samfunnet rundt.

Holdningen var at Den norske kirke var fullstendig umulig å forholde seg til.

Aasmund (78) om Det norske forbundet av 1948 på 1970-tallet

Homofili og troen

Når Aasmund endelig hadde funnet «sine folk», kunne han ikke bare sitte der og ta imot, tenkte han. Han måtte yte litt selv også. I årene som fulgte var han en av fotsoldatene til aktivisten Kim Friele.

Gjennom sitt engasjement i DNF-48, bidro han blant annet til opphevelsen av forbudet mot homoseksuelle forbindelser mellom menn i 1972.

Et tema som var spesielt viktig for Aasmund, var foreningens forhold til kirken. Det fantes ikke noe forum der man kunne snakke om homofili og kristendom i samme setning på den tiden, ifølge han.

– Det var som ild og vann, ikke mulig å forene.

– Og kristendommen var viktig for deg?

– Ja, den var jo ikke helt borte, sier han og smiler.

Han tar avstand fra den kristendommen som ble formidlet på bedehuset i barndommen. Men troa har han fortsatt med seg. På et årsmøte i DNF-48 i 1976, var homofili og kirken nok en gang tema.

– Holdningen var at Den norske kirke var fullstendig umulig å forholde seg til. Meld dere ut, sa de.  

Men Aasmund leverte inn et alternativt forslag. De som var interessert i å jobbe med saken innenfra, burde oppfordres til det, mente han. Og han fikk flertall.

På et medlemsmøte ba han interesserte medlemmer om å bli igjen, så de kunne jobbe videre med saken. Fem stykker meldte seg.

Resultatet ble Åpen kirkegruppe, som neste år feirer 50 år med jubileumsgudstjeneste i Oslo domkirke.

– Det er veldig fjernt fra det vi hadde håp om da vi satt der på 70-tallet, sier Aasmund, med glimt i øyet.

Den sosiale profilen til Kirkens bymisjon har alltid vært mitt hjerte nær. Det er slik kristendom skal utøves.

Aasmund (78)

Åpne dører i Kirkens Bymisjon

I dag er 78-åringen fast frivillig hvert år under pridefeiringen i Oslo. I tillegg er han, blant annet, primus motor for regnbuetreffene for eldre skeive i hovedstaden.

– Det gjelder å akseptere hvor man er i livet. Jeg er ingen ungdom lenger, og det er heller ikke mange andre.

I 2006 ble han og andre eldre skeive invitert til et treff der de fikk dele gleder og engstelser rundt det å bli eldre. Mange fryktet hvordan personalet ville reagere om de kom på sykehjem, for eksempel.

Noen år senere, i 2015, ble Aasmund tildelt Frivillighetsprisen. Det medførte 50.000 kroner som skulle investeres i saken. Da tok han kontakt med Kirkens Bymisjon og Kampen omsorg+.

– Det var helt naturlig å kontakte Kirkens Bymisjon, for der hadde døren alltid vært åpen for alle.

De etablerte treff der annenhver uke. Når programmet var av generell interesse, delte de det med beboerne.

– Det var veldig populært, og vi hadde veldig god kontakt med de som var på huset.

Siden har regnbuetreffene fulgt Kirkens Bymisjon rundt på forskjellige steder i hovedstaden. I dag holder de til på Ensjø, i nabolagshuset som Kirkens Bymisjon driver der.

– Vi har blitt en naturlig del av organisasjonen. Så vi holder oss til den, uansett.

– Hadde du et forhold til Kirkens Bymisjon før regnbuetreffene?

– Ja, i flere tiår! Der var det åpne dører. Der var det folk vi kunne snakke med som forsto oss. Og den sosiale profilen til Kirkens bymisjon har alltid vært mitt hjerte nær. Det er slik kristendom skal utøves, mener han.

Kampen fortsetter

Etter at Aasmund besøkte hjembygda for et par år siden for å snakke om barndommen sin, bestemte kommunen seg for første gang å heise prideflagget i juni. Utenfor skolen og kommunehuset.

– Det oppstår debatt om prideflagget hvert år. Blir du oppgitt?

– Nja. Man kan ikke la seg henfalle til oppgitthet. Det er jo noen som ikke lar seg forandre.

Han føler ordskiftet er blitt mer polarisert med årene.

– Men hvis en person på den ene sida blir kjent med dem på den andre sida… Jeg vet det har skjedd, at folk har fått et helt annet syn.

– Bare man snakker litt sammen?

– Nettopp! Det skal egentlig ikke så veldig mye til. Spesielt om det gjelder noen man er i nær familie med.

Han forteller om et sitat han leste en gang for lenge siden: ‘Vær forsiktig med hvem du hater. Det kan være noen du er glad i.’

Neste mål er å få på plass flere regnbuetreff, i andre kommuner. Enn så lenge finnes det bare i Oslo, og mange kommer tilreisende fra byer på Sør- og Østlandet.

– Føles det fortsatt som en kamp?

– Jeg må vel si det. Kamp, men ikke krig, sier han og smiler.

Publisert i Magasinet BY 02/2025.
Foto: Torstein Ihle