Alenemor på arbeidsavklaringspenger. To tusen kroner i minus hver måned når alle utgifter er betalt. «Hva gjør det med deg?» spurte Fredrik Solvang. «Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare på det uten å knekke sammen», begynte Renate. «Jeg klarer meg». Så brast stemmen. «Mandager er datteren min på et etter-skoletidsprogram med Kirkens Bymisjon. Det er den dagen jeg lader batteriene. Da sitter jeg under et pledd i sofaen uten å ha varmen på, og så spiser jeg kanskje et par brødskiver i løpet av dagen. For da sparer jeg faktisk ganske mye på strøm og mat». 

Debatten ble innledet med Solvangs oppsummering av virkeligheten: «Det sitter noen nederst ved det norske bordet som aldri har levd fett av minstepensjonen, uføretrygden, arbeidsavklaringspengene eller sosialhjelpen sin. De vet hvor langt det er opp til den andre enden av bordet. Men for mange har det inntil nylig gått på et vis. Nå går det ikke lenger, og snart er det jul.  Mange hjerter i Norges land gleder seg ikke». 

Siden den gang har renta hoppet flere hakk oppover, og prisene har fortsatt å øke. Hvordan har det påvirket Renates hverdag det siste året? 

Status quo

– For meg er situasjonen egentlig den samme som før, konstaterer hun, like fast i blikket som under Debatten. 

Det nærmer seg jul igjen da vi treffer henne i hjembyen Drammen. Forskjellen fra i fjor er at trygdeoppgjøret har økt inntekten hennes med to tusen kroner i måneden. Uten den samtidige prisstigningen ville hun antakelig merket mer til det. 

– To tusen kroner høres kanskje ikke så mye ut, men for meg er det mye. Likevel: Jeg har fortsatt behov for hjelp fra foreldrene mine, som betaler telefon og internett for meg. Uten familiens hjelp, også fra min voksne datter og svigersønn, hadde jeg ikke klart det. Da måtte jeg stilt meg i matkø som mange andre. 

Ikke alle er så heldige at de har en familie som kan og vil stille opp, slår Renate fast. 

– Samtidig er det jo fryktelig å være 47 år og avhengig av økonomisk støtte fra de gamle foreldrene dine. Helt horribelt.

Minimumslivet 

«Luksus» som en tur på kino eller en fancy kaffe på kafe, kan hun glemme. Det samme med tv-kanaler som krever abonnement av noe slag. Ferieturer til varmere strøk eller lignende, er utopi. Det sier seg selv: Lever du under fattiggrensa, lever du med fravær av ting mange andre tar for gitt når vi snakker om livskvalitet. For Renate leves livet på 40 leide kvadratmeter, der hun og datteren på elleve år deler soverom. 

– Det er femten år siden jeg betalte for å gå til frisør. Sist gang jeg gjorde noe med håret, lånte jeg skjeggtrimmeren til faren min og raket av meg alt sammen. Jeg er egentlig ganske fornøyd med måten det har vokst ut på igjen. 

Ordene ledsages av galgenhumoristisk latter.

– Tannlegen går jeg til først når det gjør så vondt at smertestillende ikke hjelper. Og jeg har billig tannlege. I det norske systemet skulle man ikke tro at tennene tilhører kroppen, selv om helsa begynner i munnen. Klarer du ikke å spise ordentlig, blir jo kroppen skadelidende på alle nivåer. 

Man lærer seg ellers mange små triks i en hverdag med lite penger, forteller Renate. 

– Vindu-shopping, for eksempel, fysisk eller på nettet. Finne klær på salg uten å legge noe i handlekurven. Det er terapi. 

– Er det faktisk terapi? 

– Nei, ikke egentlig, men man kan jo late som om det er det. Det hender jeg har råd til å kjøpe noen klær også, men da er det til datteren min, aldri til meg selv. Meg er det heller ikke så farlig med, bare jeg ser vettug ut i tøyet. Jeg arver fine klær, blant annet fra moren min. Det er ikke alltid vi har samme smak, hun er jo i 70-årene, men likevel.

Måtte søke sosialhjelp

Renates situasjon har sin opprinnelse i en stygg bilulykke hun havnet i for 21 år siden. Smertene har vedvart. I fjor fikk hun operert inn den første kneprotesen, snart står den neste for tur. Hun har gjennom årenes løp forsøkt seg på både arbeid og utdanning uten å få det til. Under sykepleierutdanningen, i 2016, måtte hun kaste inn håndkledet da praksisperioden kom. Kroppen streiket. Dermed hadde hun kun opparbeidet seg minstesats da hun måtte søke om arbeidsavklaringspenger. 

I 2021 hadde hun under 100 000 kroner i skattet inntekt, i 2022 rett under 200 000. Inntekten omfatter arbeidsavklaringspenger, bostøtte og barnebidrag. EU’s fattigdomsgrense for enslige i 2023 er beregnet til 282.000 kroner.

– Noe av det mest frustrerende har vært alle avbruddene jeg har hatt i AAP fordi Nav ikke fungerer, rett og slett. To ganger, med to års mellomrom, har jeg derfor måttet søke om sosialhjelp. 

Bakgrunnen var i begge tilfeller at hun først fikk avslag på forlengelse av AAP, til tross for at både saksbehandleren hennes i Nav og rådende overlege anbefalte forlengelse.

– Jeg klaget ettersom jeg var i aktiv behandling, som jo er kriteriet for at du skal få forlengelse. Da fikk jeg beskjed om at det ville ta 32 uker å behandle klagen. Den perioden gikk jeg altså fra å ha noe inntekt til null inntekt, dermed måtte jeg søke sosialhjelp. 

Forlengelse av AAP ble til slutt innvilget. Da makstiden gikk ut i juni i år, måtte hun søke nytt AAP-løp. Hun søkte 14 uker i forveien for å være på den sikre siden med hensyn til behandlingstid. Søknaden ble likevel ikke innvilget før seks måneder senere. Dermed måtte hun nok en gang søke om sosialhjelp. 

«Stå opp om morran»

Hvorfor øker ikke ytelsene til de som har minst i takt med prisene? ville Fredrik Solvang vite da Renate stilte i debattstudioet i fjor. Nøyaktig ett år senere, fire dager før vi møter henne i Drammen, har Solvang rullet i gang en annen debatt, under tematittelen «Regjeringen ber folk stå opp om morran». Det skal lønne seg å jobbe, og mange mennesker kan og bør jobbe mer enn de gjør, var makthavernes budskap. Mer utilslørt: Mennesker på trygd skal ikke ha det romslig, for da vil folk heller velge trygd enn jobb. Kanskje mer utilslørt: Vi vil helst stramme inn på trygdebudsjettet. 

I kjølvannet fulgte flere innlegg i media, der budskapet ble applaudert. «Å slite for en sur sjef er faktisk ikke like attraktivt som å drikke kaffe i sofaen», lød det fra ett hold. «Det er ikke krenkende å mistenke at folk vil la være å jobbe, hvis trygdeytelsene blir for store. For det er ganske innlysende hva vi foretrekker, hvis valget står mellom å stå opp grytidlig i svarte vinternatta og komme seg på jobb, og å sove litt lenger og stå opp når det passer, og likevel tjene akkurat det samme», skrev et annet mediamenneske. 

For Renate er den politiske linja både åpenbar og følbar: Mennesker i hennes situasjon skal ikke kunne senke skuldrene og ha det bra. Mennesker i hennes situasjon må bære byrden av politikernes antakelse om at folk ville utnyttet systemet dersom de som er for syke til å jobbe fikk bedre økonomi. Mennesker i hennes situasjon må godta å bli møtt med grunnleggende mistillit og politikerskapte fordommer om at de nærmest lever i sus og dus. 

Oppfatningen om at det er mulig og ønskelig å jukse seg til trygd, forundrer henne. 

– Hele identiteten din i dagens samfunn er knyttet til yrket ditt. Er du utenfor arbeidsflokken, er du utenfor samfunnet. Mange forstår heller ikke hva slags nåløye du må gjennom for å få økonomisk hjelp av det offentlige. Det er et tungrodd system med alskens krummelurer. Prosessen er en berg- og dalbane, en karusell og en papirmølle uten like, der det ikke er noe igjen av privatlivet ditt når du er ferdig. Du står i en situasjon der du ikke har noe valg. Og uansett hvordan du vrir og vrenger på det: Du føler deg så liten, så innmari liten, når du er nødt til å be om hjelp. Samfunnet anser deg som «ikke brukbar». For det er den følelsen du sitter med, at du er ubrukelig rett og slett, at du er helt unødvendig. Hvem drømmer om å ha det sånn? 

Renate bemerker at hun tross alt er heldig. Hun har et nettverk, hun har barn, hun vet at noen trenger henne, at hun for datteren er den beste mammaen i verden.  

– Tenk på de som ikke har mulighet til å komme seg inn i et nettverk. Når du opplever å nærmest være et uønsket individ, når du tvinges inn i den rollen, siver det etter hvert inn i tankene du har om deg selv også. Det går utrolig raskt å bli dratt ned i den spiralen.

Høy selvmordsrisiko 

Med mistilliten har skammen vendt tilbake i hjelpesystemet, poengterte arbeidsmedisiner Ebba Wergeland da Renate i fjor stilte i Solvangs studio for andre gang. «Jeg har sluttet å skamme meg», sa Renate til media i etterkant. En håndsrekning til andre i samme situasjon, og samtidig en sannhet med modifikasjoner. 

– Selv om jeg gjentatte ganger har sagt at jeg er ferdig med å skamme meg, betyr det ikke at jeg ikke skammer meg, at jeg ikke føler meg liten. Det betyr at jeg ikke lar skammen påvirke meg og barnet mitt negativt. Det er det det handler om. Hvis jeg bærer skammen høyere enn respekten jeg har for meg selv og ungen min, hvis jeg lar denne påtvungne skammen styre mitt egenverd, tror jeg det er en veldig skummel vei å gå. 

En norsk studie publisert i BMC Public Health i sommer, viste følgende: Personer på arbeidsledighetstrygd har mer enn dobbelt så stor risiko for å dø i selvmord enn folk som er i jobb. Og selvmordsfaren var langt høyere blant dem som får arbeidsavklaringspenger, spesielt hos kvinner. Selv forskerne ble overrasket over tallene, skrev legeforeningen.no. Renate er ikke like overrasket. 

– Jeg har vært der selv, i tankene.

Pause. 

– I realiteten ville jeg aldri ville overveid det engang, det vet jeg med sikkerhet, for det er ingen utvei. Ikke på noen slags måte. Jeg har en datter som fortsatt trenger meg, det er henne jeg lever for, det er henne jeg kjemper alle kampene mine for. 

Likevel var det en periode da tanken på en slik utvei levde sitt eget liv, uavhengig av hennes egen vilje, forteller Renate. 

– Jeg kan snakke om det nå, men på det verste var tanken så påtrengende og forstyrrende at jeg kontaktet DPS. Jeg fikk innvilget seks 45-minutters timer. Hva får du gjort på 45 minutter annenhver uke, der terapeuten stadig kikker på klokka i frykt for å overskride tiden? Jeg vil ikke påstå at det har en helsebringende effekt. Enten lærer du deg å stå i situasjonen din, lærer deg å være liten, lærer deg å svelge kameler, eller du går under. 

Utsiktene

Framtiden. Hvordan ser hun for seg den? Blikket hennes flytter seg mot vinduet. 

– Som en grå vegg. Jeg klarer ikke å se for meg hva som skal skje; når jeg kan slutte å ha det som nå. Jeg vet at jeg har arbeidsavklaringspenger ut neste juni, da er jeg ferdig operert, men også det kan bli et langvarig løp. Da de siste stålrestene ble fjernet i det første kneet, fikk jeg gule stafylokokker og måtte gjennom en masse nye undersøkelser, og så videre. Neste gang utføres operasjonen i to steg, der de først fjerner det gamle kneleddet og setter inn et plastrør, mens jeg får antibiotikabehandling. Da blir jeg liggende på sykehuset en stund, og rekonvalesensen blir sikkert der etter. Om jeg er helt tilbake på beina før AAP-forløpet mitt går ut, vet jeg derfor ikke. Antakelig må jeg søke om forlengelse. 

– På lengre sikt, da? 

– Jeg vet hva jeg ønsker, men om det er oppnåelig, vet jeg ikke. Jeg har vært på arbeidsavklaringspenger i sju år nå, fordi jeg ikke har vært ferdigbehandlet. Det er derfor jeg har blitt sittende fast i den mølla. Håpet mitt er at Nav kan hjelpe meg med å få en utdannelse, for det er ikke hodet mitt det er noe i veien med. Det eneste jeg vil er jo å delta i samfunnet, jobbe og bidra med det jeg kan.

Renate har vært opptatt av å sørge for at datteren ikke merker stort til fattigdommen. 

– At hun har kunnet benytte seg av Kirkens Bymisjons fritidstilbud, Friminuttet, har vært en del av det. Jeg snakket med henne før jeg sa ja til å stille på Debatten. Spurte hva hun tenkte om det, om hun syntes det var greit. Om hun forsto hele tematikken, er usikkert. «Jeg visste ikke at vi er fattige, jeg», sa hun i hvert fall etter å ha sett programmet. «Yes», tenkte jeg, «da har jeg gjort noe riktig».

Tekst: Ylve Gudheim
Foto: Torstein Ihle / skjermdumper fra NRK Debatten, 15. november 2022