Mandag 30. august 2010, en dag blant andre dager: Uka har begynt på vanlig vis for firebarnsfar og fastlege Morten Finckenhagen. Fulle timelister, ventende pasienter. To av dem er foreldre til kreftrammede barn. Gjennom sine 30 år i yrket har han behandlet mennesker i krise utallige ganger. Mennesker med brutale livshistorier, mennesker som har opplevd det verste: Å miste et barn. Han har gjort det en lege skal gjøre: Lyttet, støttet. Forsøkt å finne de riktige ordene, hvis slike ord i det hele tatt finnes. Samtidig har han tenkt: «Dette hadde jeg ikke taklet. Dette hadde jeg ikke overlevd.»

For familien Finckenhagen har livet så langt vært fint og stabilt. Barna, to sønner og to døtre, har alle klart seg bra. Det har vært et hjem med mye liv og røre, ungdommer ut og inn. God stemning. «Vi er blant verdenshistoriens heldigste», har Morten pleid å si når familien samles rundt middagsbordet. Født i Norge med velferdsstaten som trygg ramme, for et hell. Han er så takknemlig for livet de har fått tildelt, uvitende om at det en varm sensommermorgen skal endre seg totalt.

Det er under en av pasientsamtalene at meldingen tikker inn: Presten må snakke med ham med det samme. Inn på legekontoret kommer en alvorstynget mann. «Jeg må dessverre fortelle deg at din sønn Magnus er drept i en bilulykke», sier han.

All kraft forlater kroppen, verden suges inn i et sort hull. Han, legen som har vært den støttende i krisesituasjoner, blir liggende på gulvet og hyle. Smerten er verre enn han noen gang har klart å forestille seg.

Fem begravelser

Magnus ble 29 år. Han var på vei fra Oslo til Kongsvinger, der han jobbet som dommerfullmektig, da ulykken inntraff. Tilbake sitter samboeren hans og sønnen deres på seksten måneder. Det utenkelige, det far og farfar Morten aldri så for seg at kunne skje, har skjedd. Men det skal bli verre, smerten vil snart fordobles. I året som følger blir yngstesønnen Henrik rammet av alvorlig depresjon. Savnet etter storebroren som han var sterkt knyttet til, er enormt.

– Han var i behandling hos psykiater, fikk etter mitt skjønn ganske mye legemidler, og rapporterte om ubehagelige bivirkninger, forteller Morten.

Et drøyt år etter brorens død, idet resten av familien er i ferd med å finne et slags fotfeste igjen, klarer ikke Henrik mer. Han tar livet sitt, 27 år gammel. Henrik, Henrik. Han som før hadde vært en svært sosial og velfungerende gutt.

Livets plutselige og voldsomme brutalitet får Morten til å undres på om Gud og Satan har et veddemål gående, som i «Jobs bok».

Vi hadde fem begravelser på under to år.

– Ti dager etter at Magnus døde, mistet vi svigerfar. Han fikk hjerteinfarkt, antakelig av sjokk og fortvilelse, for han var knyttet til barna våre. Moren min døde fem dager etter Henrik. Et halvt år senere døde min kones bror. Vi hadde med andre ord fem begravelser på under to år. I samme periode fikk jeg påvist kreft og gjennomgikk primærbehandling.

Har han vært et så dårlig menneske at han skal straffes? Er han satt på en eller annen prøve? Hvordan kan et menneske og en familie prøves så hardt? Han forkaster ideen. Det er uansett ingen svar å få fra noe sted.

Livbøyen

Det ligger en subtil sårhet i stemmen når Morten forteller om tragediene. Samtidig utstråler han en særegen form for ro og styrke. En myk styrke, av det slaget man finner blant trestammer som bøyer seg med vinden uten å knekke. Han overlevde, han sitter her og lever. Ikke som et tomt skall som kun eksisterer, men som et helt menneske med alle sanser og følelser intakt, livsglede inkludert. Hvordan fant han veien dit?

Først det grunnleggende: – Det ble viktig for meg å være et voksent eksempel, slik at vi ikke forsvant inn i det sorte hullet alle sammen. Vi hadde tross alt to døtre, en svigerdatter og barnebarn som trengte støtte både praktisk og menneskelig. Hjelpen og støtten vi fikk fra nære venner var uvurderlig, likeledes samtalene hos en varm og dyktig psykiater. Fysisk aktivitet spilte en betydelig rolle, og det å holde på hverdagsrutinene. Sette en fot foran den andre.

«Tiden er din venn», sa den nasjonale sorgeksperten Atle Dyregrov, som familien også hadde kontakt med. «Det finnes ingen quick fix. Jo, det finnes en quick fix, men det er hvitt pulver du får kjøpt gata i Oslo, eller noe som kan skaffes på Vinmonopolet». Kloke ord, ord som hjalp familien, sier Morten.

Det var likevel ett bestemt spor som skulle vise seg å bli gjennomgripende viktig for helingsprosessen: – Da Henrik slet med depresjon oppdaget han mindfulness, det som på norsk kalles oppmerksomt nærvær. Han leste bøker om det, men rakk dessverre ikke å få nytte av metoden selv. Etter at han døde, kom jeg fram til at jeg skyldte sønnen min å sette meg inn i det han hadde vært opptatt av.

Med legeblikk pløyde Morten seg gjennom dokumentasjonen, og fant at det er god forskningsmessig støtte for bruken av mindfulness-baserte metoder, særlig ved depresjon, angst, stress og smerteplager. Han meldte seg på kurs for å bli mindfulness-instruktør, og tok teknikken i bruk i hverdagen. Etter hvert gikk det opp for ham: Henrik hadde rakt ham en livbøye.

Ingen kamp

Hva er mindfulness, oppmerksomt nærvær? Helt konkret er det en form for meditasjon med røtter i buddhistisk tenkning og praksis, og en måte å møte livets lidelser på. Metoden bygger på ideen om at tilstander som depresjon, angst og stress innebærer dysfunksjonelle og til dels automatiske forsøk på å kontrollere eller unngå ubehagelige tanker, følelser og fornemmelser. Med nærværsøvelser trener man på å romme ubehagelige og vonde indre tilstander uten å reagere på dem.

– Hvis du tenker at du må bli kvitt disse tankene eller denne tristheten, da er du i en desperat kamp mot det vonde. Får du derimot veiledning i å venne deg til at alle tanker og følelser kommer og går, at de er en del av menneskenaturen, da mister de mye av kraften sin, forklarer Morten.

– Det er et mye mer hensiktsmessig perspektiv enn å tenke at dette er noe negativt som må fikses: «Jeg kan ikke få det bra før dette er borte».

Gjennom nærværsøvelser fant Morten med andre ord en måte for sinnet å romme sorgen på uten å gå til grunne. En måte å tillate og akseptere smerten på, for slik å erfare at den ikke trenger å bli altoverskyggende og lammende. Han må verken kjempe for å døyve sorgen eller for å holde minnene gående.

– Det er ingen risiko for at jeg skal glemme sønnene mine, jeg behøver derfor ikke strebe for å holde på minnene. De kommer av seg selv, men jeg kan gi slipp på dem i hverdagen og heller konsentrere meg om jobben min, resten av familien min og andre mennesker jeg møter. Ikke-streben, aksept og det å gi slipp er noen av grunnholdningene i oppmerksomt nærvær. Å strebe for å oppnå noe vil paradoksalt nok stå i veien for å få det til. Nærværstrening handler om det motsatte: Du skal ikke ta deg sammen, ikke endre på noe, bare stoppe opp og legge merke til det du erfarer. Være til stede og forstå mer av hvordan sinnet vårt opererer.

Mindfulness er ikke øvelsene i seg selv, presiserer Morten.

– Man øver seg opp til en mental ferdighet, mindfulness leves ute i livet. Det er ikke en flukt inn i en boble der man sitter med øynene lukket fordi man ikke orker verden, tvert imot. Det er å øve seg i smult farvann til å tåle å stå i stormen der ute.

Radikal aksept

Oppmerksomt nærvær er en grunnleggende erfaringsbasert metode, teorien er underordnet. For den som ikke selv har praktisk erfaring med nærværsøvelser, er Mortens ord kanskje vanskelige å forstå. Intellektuelt henger man med, emosjonelt henger man gjerne et godt stykke etter. Aksept som filosofisk grunnholdning – å akseptere virkeligheten nøyaktig slik den er – synes å være et vanskelig konsept. Det er nærmest umulig å forestille seg at man kan lære å akseptere tapet av egne barn, akseptere en sorg av det slaget i livet.

– Hvor i prosessen inntreffer en slik radikal aksept?

– Min personlige erfaring er at dette er litt som å komme i fysisk form. Du øver over tid for å oppdage hva det er, og kjenner at du kommer i form mentalt på en ny måte. Det er med andre ord ingen snarvei, metoden krever motivasjon, utholdenhet og selvdisiplin ved at man setter av tid i hverdagen til å øve.

De ytre rammene våre er mye bedre i dag, likevel er vi ikke tilfredse.

Å godta virkeligheten slik den er her og nå, er fullt forenelig med ønsket om å få det bedre, understreker Morten.

– Men veien til å få det bedre er enklere med aksept som utgangspunkt. Det er min erfaring. Å hate virkeligheten, flykte fra den, det bringer deg ingenting. Ikke har du det bra, og ikke er det et hensiktsmessig utgangspunkt for veien videre.

Forskning har påvist en økt risiko for somatisk og psykisk sykdom hos foreldre som mister barn. Alvorlig sykdom er ikke uvanlig etter et slikt enormt traume.

– Samtidig er det noe som heter resiliens. Begrepet er kjent i psykiatri og psykologi, men brukes også i fysisk materiallære, der resiliens beskriver et stoff som har evnen til å bli deformert, for så å gjenvinne sin opprinnelige fasong. Evolusjonært sett tenker jeg at dette har vært en nødvendig psykologisk evne hos oss mennesker, fordi barnedød har vært vanlig opp gjennom tiden. Unge menn og gutter har gått bort på sjøen, i krig og på jakt, og man har blitt tvunget til å mobilisere for å holde liv i de som er igjen. Jeg tror derfor det bor krefter i oss som jeg ikke kunne forestille meg at jeg hadde. Tidligere så jeg på meg selv som en ganske skjør plante. Likevel har jeg åpenbart hatt noe i meg som har gjort det mulig å overleve, og også endre perspektiv på hva som betyr noe. Nå kan jeg ikke få gjort noe for mine døde sønner, men jeg har stor glede av å prøve å gjøre noe for mine gjenlevende barn, barnebarn og andre ungdommer.

Hyllest til et helt vanlig liv

I dag er Morten Finckenhagen ansatt som overlege ved Statens legemiddelverk, enhet for riktig legemiddelbruk. Der kurser han regelmessig kollegaer i mindfulness. Bedre stressmestring, bedre søvn og bedre relasjoner både hjemme og på jobb, er typiske tilbakemeldinger.

Det er et stort press på barn og unge i dagens samfunn, påpeker han. Suksess måles i prestasjoner og ytre velstand, og speiling og sammenligning på sosiale medier bidrar til at mange føler seg mislykkede. Voksne ønsker å inspirere med budskap som: «Bare viljen er sterk nok, bare du jobber hardt nok, er det ikke grenser for hva du kan bli eller få til.» Vi må slutte å si det, det er fake news, poengterer Morten. Hva om vi også lærte dem å kultivere aksept for livets begrensninger, spør han. Hva om vi lærte dem å forstå at det ofte gjør vondt å være menneske, uansett hvor du befinner deg på samfunnsstigen?

Om dagens samfunn avler mye mental uhelse, altså det motsatte av målet man gjennom all streben forsøker å nå, byr tiden også på et og annet paradoks: – Behandlingsapparatet er større enn noensinne. Norge har et enormt bra helsevesen, det blir likevel beskrevet som at det er i konstant krise. Men behovet er jo umettelig. Her er et tankekors: Det er vist at i fattige land som nesten ikke har leger, der blir folkehelsa bedre og bedre når de får et visst antall leger. Samtidig finnes det et knekkpunkt der flere leger ikke gjør folkehelsa bedre, tvert imot kan den bli verre.

– Hvordan henger det sammen?

– Da har man medikalisert samfunnet på mange måter, og skapt en veldig lav terskel for å søke hjelp. Man stoler på det profesjonelle apparatet, samtidig mister man tilliten til naturens iboende legende egenskaper, og tilliten til sunt folkevett. Enkelte romantiserer gamledager, men livet var jo mer brutalt før. De ytre rammene våre er mye bedre i dag, likevel er vi ikke tilfredse. Det er tankevekkende. Kanskje må vi satse på andre tiltak da, som å gi folk tilbake mer tillit til seg selv og livet, og toleranse for at livet kommer uten garanti og ofte gjør vondt.

«Det er den draumen», skrev Olav H. Hauge. Et folkekjært dikt. Morten er ikke så begeistret for det.

– Det er også et smertefullt dikt, for det handler om å lengte seg bort fra det livet man har. Vi venter på at noe vidunderlig skal skje, og går dermed glipp av at livet vi har er ganske alright. Men Hauge har et annet vakkert dikt som har et mye viktigere budskap, mener jeg. «Kvardag», heter det og begynner slik: «Dei store stormane har du attum deg. Då spurde du ikkje kvi du var til, kvar du kom frå eller kvar du gjekk. Du berre var i stormen, var i elden, men det gjeng an å leve i kvardagen og, den grå stille dagen, setja poteter, raka lauv og bera ris.»

Vi må rehabilitere statusen til det vanlige livet, sier Morten. Og så må vi fortelle barna våre at det er fint å leve et slikt liv.

Zorbas budskap

Gjennom årene har Morten og kona Hanne stilt seg til rådighet for foreldre som har mistet barn i selvmord. Tatt imot dem i akuttfasen for å gi dem et levende eksempel på det mulige.

– Livet blir helt annerledes, du mister det livet du hadde. Men du dør ikke, du får et annet liv som faktisk kan være ganske bra. Å vise fram det, er kanskje det viktigste ved et slikt møte. Jeg ble tvunget til å redde meg selv gjennom en forferdelig smertefull erfaring, og fant en metode som har hjulpet meg. Dermed er det ikke sagt at den samme metoden hjelper alle. For min egen del har jeg oppdaget at livskvaliteten jeg har nå på mange måter er bedre enn da jeg var ung, for jeg kavet og stresset så mye. En god del av det jeg har kavet med, og ikke minst all selvkritikken jeg har holdt på med, den uvennlige indre samtalen jeg har hatt gående, det kunne jeg trolig håndtert på en atskillig bedre måte hvis jeg hadde fått lære mindfulness som ungdom.

Et produkt av det å jobbe med holdninger er selvmedfølelse, som er noe helt annet enn selvmedlidenhet, forklarer Morten. Selvmedlidenheten gjør deg til et offer. Selvmedfølelsen sørger for at du steller pent med deg selv når livet er vanskelig og brutalt, når du må leve med det du ikke kan kontrollere.

– Døden er en eksistensiell rammebetingelse vi må forholde oss til, en rammebetingelse man kan bruke mye tid på å gruble over og grue seg til. En stor del av ressursene vi bruker i helsevesenet, brukes for å utelukke sykdom eller berolige dødsangsten. Jeg tror vi står bedre rustet hvis vi i større grad kan se på livet som en reise og ta imot det som dukker opp underveis. I tillegg tror jeg mange sitter fast i et slags selvbedrag: «Bare jeg blir ferdig med det og det, bare det og det blir oppfylt, da skal livet begynne.» Jeg drev på den måten selv. Jobbet alt for mye og trøstet kona med at det snart ville bli bedre, snart skulle vi ansette en lege til, snart skulle vi organiseres annerledes, og så videre. Men det var et selvbedrag. Jeg fikk aldri mindre å gjøre.

Vi har ikke råd til å bedra oss selv på den måten. Livet foregår her og nå. Dette er ikke en prøveforestilling for noe bedre som skal komme, understreker Morten.

– Det er jo Zorbas budskap: «Livet er fullt av katastrofer, det er et evig kaos, men vi må rydde plass til å danse, nyte, le og omfavne livet, for det kan være over før du vet ordet av det.» Og da kan du ikke utsette å ha det hyggelig. Ikke minst kan du ikke utsette å ta vare på relasjonene dine. Forskning har nemlig vist at gode relasjoner er den enkeltfaktoren som betyr mest for helse, livskvalitet og leveutsikter. Da er det interessant å vite at mindfulness også ser ut til å bedre relasjonene våre.

I flere år har mindfulness vært en del av Kirkens Bymisjons tilbud ved A-senteret. Les mer om dette i artikkelen Påkobling, ikke avkobling.

Publisert i Magasinet BY 01/2023.