– Jeg savner noen å prate og diskutere med. Har ingen jeg kan kalle nære venner.  

Inger Austbø skyver fatet med hjemmelagde godbiter over bordet.  

– Forsyn dere!  

Det nærmer seg nå. Tiden da julestjerna skal skinne, ribba skal dufte, og bordet gjerne er dekket til flere enn dem vi spiser med til daglig. Familiehøytiden over alle. Men spredt over landet sitter det mange som vet hva de har i vente: Nok en ensom kveld, en kveld lik alle andre.  

– Jeg har jo to døtre og barnebarn, men de bor et stykke unna og det er krevende å komme seg dit. Den ene datteren min pleier dessuten å feire jula hos faren sin.  

Frosten puster over Numedalslågen der den slynger seg forbi bygda vi befinner oss i. Efteløt. Kanskje fikk stedet navn etter svanene som visstnok flokket seg der elva svinger. Eller kanskje kommer navnet av at svingen i seg selv ligner en svanehals. Inger er usikker. Bygda hadde i hvert fall lave tomtepriser. For åtte år siden valgte hun derfor å sette opp et hus her, som enslig pensjonist. Da hadde Inger, opprinnelig fra Kongsberg, flyttet så mange ganger at broren sukket over å stadig måtte stryke ut adressen hennes i adresseboka. Det ble bare slik, etter at hun skilte seg for mange år siden.  

– Har all flyttingen gjort det vanskelig å etablere nære vennskap?  

– Ja, det tror jeg.  

De som forsvant 

Hun liker stillheten her. Hagestellet om sommeren. Fuglesangen. I hverdagen engasjerer hun seg i nærmiljøet, for å være sosial og til nytte. Hun har en tur-venninne hun har pleid å gå på tur-orientering med. Denne sommeren måtte hun kaste inn håndkledet på grunn av helsa. Ellers slår hun gjerne av en prat med andre engasjerte sambygdinger.   

– Men det blir liksom ikke noe mer enn det.  

Frivillighet har hun lang erfaring med. Blant annet har hun vært flyktning-guide og besøksvenn for Røde Kors.   

– Men nå klarer de ikke å finne noen i nærområdet jeg kan besøke. Folk har kanskje nettverk rundt seg som gjør at de ikke trenger det, eller de tror kanskje at det ikke er noe for dem. Jeg vet ikke.  

Den siste hun var besøksvenn for ble nesten hundre år gammel.  

– Det var en koselig dame. Hun hørte dårlig, men vi hadde mye å prate om. Dessverre kom pandemien i veien, og underveis flyttet hun til omsorgsbolig. Jeg prøvde å ringe, men fikk ikke tak i henne. Kanskje ble hun syk. Senere så jeg at hun var død.  

En ung mann hun var flyktning-guide for, kom fra Sudan, forteller hun. De holdt kontakten i ettertid også. Gikk turer i skogen, snakket på telefonen. Av og til hjalp han henne med hagearbeidet.  

– Så ble det plutselig stille. Han skulle besøke familien sin i Sudan, fortalte han meg. Etter det har jeg ikke hørt mer. Det brøt ut krig der nede. Jeg er veldig bekymret for hvordan det har gått med ham.  

Ny tradisjon? 

Ingers beste juleminner ligger i barndommen hennes. I huset med det fargeglade interiøret, der hun vokste opp med mor, far og tre søsken. Den gangen treet, pyntet med norske flagg og hjemmelagde julekorger, aldri ble satt opp før lille juleaften. Dagen før storfamilien samlet seg. Onkelen var troverdig nisse, fraværsalibiet hans etter middagen var alltid at han skulle «synge i kirken».  

Hun savner stemningen, samværet, samholdet. Men man får jo ikke skrudd tiden tilbake, konstaterer hun. Det er andre tider nå.  

– For mange år siden hadde Frivilligsentralen et arrangement for eldre på juleaften. Da meldte jeg meg som frivillig. Det var en grei måte å feire jul på, men de siste årene har det ikke vært noe.  

I år, derimot, blir det andre boller på Kongsberg. Da arrangerer Kirkens bymisjon middag på juleaften for mennesker som gruer seg til jul. På et av byens hoteller vil det bli servert gratis mat og alkoholfri drikke, og gjestene vil også få en og annen hyggelig overraskelse. Målet er å gjøre det til en tradisjon.  

Ensom eller ikke; tilbudet går til alle som synes jula er litt vanskelig. Og dem er det flere av om dagen, bekrefter Annette Haugen Bryn i Kirkens Bymisjon på Kongsberg.  

– Årsakene kan være ulike: økonomi, ensomhet, tidligere opplevelser av jul eller annet. Vi prøver å gjøre hele juletida så hyggelig som mulig, ikke bare juleaften.  

Noe å glede seg til 

På byens kjøpesenter settes det tidlig opp et tre der brukere av Aktivitetskafeen kan henge lapper med personlige julegaveønsker. Kundene på senteret kan så plukke ned en lapp og kjøpe det som står på den.  

– Noen ønsker seg stekepanne, andre ulltøy eller lignende ting de har behov for. Gavene deler vi ut på Aktivitetskafeens julebord 21. desember, forteller Haugen Bryn.  

Tradisjonen tro arrangeres det juleaften på Møtestedet, men også romjula kan være trasig for mange, påpeker hun. Åpen kafé vil derfor holdes åpen også i denne tiden. Mange eldre enslige møtes daglig her framfor å sitte hjemme alene og spise. Også turtilbudet vil være åpent.  

Haugen Bryn opplever at folk setter pris på tilbudene.  

– Ikke minst det å ha noe å glede seg til: «Jeg skal også på julebord i år», «Jeg har også en plan for juleaften». 

Inger Austbø prøvde å gjøre det hyggelig rundt seg på denne tiden i fjor.  

– Men juleaften er så familieorientert. Alle har nok med sitt. Det er ingen god følelse.  

Hun nølte ikke da hun åpnet lokalavisa og leste om julemiddagen på hotellet, som altså er nytt av året.  

– Jeg meldte meg på som gjest, rett og slett fordi jeg er lei av å sitte alene den dagen.