Den første gangen Jan Rune var på Camp Killingen, var i 1978. Da var han 11 år.
– Det var kjempeskummelt. Jeg kjente ingen. Men etter hvert ble det ganske morsomt, forteller han.
De fiska, bada, og tente bål på stranda.
– Det var voksne der som brydde seg på en helt annen måte enn jeg var vant til. Jeg hadde det fint i oppveksten, jeg, altså. Men dette var noe annet.
Moren hans var selv på feriekoloni på Killingen som barn. Hun husket det som en fantastisk ferie og ville gjerne at sønnen skulle få oppleve det samme.
– Killingen har vært en oppnåelig feriedrøm i generasjoner, sier han.
Feriekoloni
Camp Killingen, som det heter i dag, beskrives som en perle ytterst i Drammensfjorden. I fellesferien er det feriekoloni der, for barn mellom 8–16 år.
På Killingen er det, i likhet med Camp Hudøy, ingen mobilbruk. Det er mange aktiviteter å velge mellom – alt fra fisking og seiling til kanonball og bordtennis. Man kan lære å spille gitar, bli med på yoga, eller bare slappe av i en hengekøye.
I dag jobber Jan Rune Justad som virksomhetsleder for Kirkens Bymisjon, og har blant annet ansvar for tilbudet på Camp Killingen.
Sikrer felles identitet
– For meg som drammenser er Killingen en del av ryggraden. Drammen er ekstremt delt når det gjelder sosioøkonomiske forhold. Så at vi kan tilby dette, uansett hvor man kommer fra, er viktig og identitetsskapende, mener jeg.
– Hvordan da?
– Det bidrar til å skape minner som andre har tatt litt for gitt. Og det sikrer en felles identitet.
Selv husker han hvor stas det var å få fiske fra båt på sjøen, sammen med en voksen. Eller frykten for Iversens hus, spøkelseshuset på øya.
– Dette er historier som verserer ennå. Jeg har hørt det blant noen av ungene.
Sprøtt gjensyn
I 2020 var Jan Rune tilbake på Killingen for første gang på 42 år.
– Den følelsen da vi nærmet oss øya, den var helt rar. Alt var jo helt likt! Det store treet framfor hovedbygningen var blitt litt større, men ellers vart alt som før. Kjempesprøtt.
Plutselig fikk han flashback fra ting han var med på som barn. Enkeltepisoder kom fram med en gang.
– Det er verdt å ha med seg når man lager nye tilbud der ute. Jeg er veldig glad for at jeg har vært der som både gutt og voksen. Det er et fint perspektiv å ha med seg, sier han.
Alle må jobbe sammen
Til sommeren kommer flere hundre barn til Camp Killingen. Verdiene på Killingen er de samme som i 1978, sier Jan Rune.
– Hvilke verdier er det?
– Du lærer sosial kompetanse på en helt annen måte. Og så lærer du egentlig om likeverd, for du aner ikke hvem som er der. Du må bli kjent med alle på samme nivå, forteller han.
– Det er et system der man automatisk må lære turtaking, for eksempel. Et helt lite samfunn som avhenger av at alle jobber sammen.
Jan Rune skal ikke jobbe på Killingen i år, men han skal ut noen netter likevel.
– Det er givende å besøke dem, og moro å se at ingen dager på Killingen er like.
Publisert i Magasinet BY 02/2025.
Foto: Torstein Ihle
