Hva er kraft? I fysikkens verden beskrives kraft som den energien som skal til for å påvirke et legeme. Da antikkens filosofer studerte fenomenet, glemte de en av universets viktigste krefter, friksjon. Det var først da de fikk et fullstendig bilde av samspillet mellom universets krefter.

Tyngde er kraft. Motstand er kraft. Friksjon er kraft. Kraft er det som beveger. I et menneskets liv står ulike krefter i spill, som for Vigdis Rask, Carl Petter Sommerseth og Eva Qvist. Alle tre har opplevd gode og onde dager. De kaller det livskraft.

Vigdis Rask:

Kraften i egen identitet

Det røde trehuset ligger like ved Jarfjorden i Finnmark, få kilometere fra Storskog og den russiske grensen. I stua henger en samisk kofte, en av flere kofter Vigdis Rask har sydd selv. Faren var same. Moren var norsk-finsk. Rask har levd livet i friksjon mellom ulike identiteter, mellom Russland, Norge og Finland, og har brukt mye tid på å finne frem til sin egen identitet

– Pappa var en del av fornorskningen. Han var same, men hadde aldri kofta på. Vi skjemtes jo over det samiske før. Samisk kultur var aldri noe tema hjemme hos oss. Samene var nederst på stigen.

Oppvåkningen

Hun viser frem et håndkolorert bilde av faren og farmoren. Farmoren har samisk kofte og et fast blikk. Den samiske delen av familien kom til Jarfjord fra Trollfjord i Tana.

– Bildet er dyrbart for meg. Da jeg fikk fargelagt det så jeg likhetene mellom farmor og meg. Det var så mye som falt på plass.

På bildet har faren på seg vadmelsklær, og ligner mer på Fridtjof Nansen enn Samuel Balto, samen som hjalp oppdageren over Grønlandsisen. Til tross for at kunnskap fra samer og inuitter var en forutsetning for de norske oppdagelsene, ble samene holdt utenfor. I nasjonsbyggingen etter 1814 og 1905 var det ikke rom for minoriteter.

Parallelt ble tusenvis av norske nybyggere lokket til Finnmark, med løfter om gratis land og støtteordninger fra staten. Mange samer ble assimilert i fellesskapet. For Vigdis Rask skapte fotografiet en ny kontakt med sin egen bakgrunn, og hun fant tilbake til det samiske gjennom synålene.

– Det var en frigjøring. For hver knappenål jeg satt i stoffet var det som om forfedrene kom nærmere, som om det satt i fingrene. Det var min samiske oppvåkning. Å kjenne hva som er sin egen identitet er et møte med det ekte. Jeg kan ikke forklare det på annen måte.

Da hun var 16 lånte hun en kofte. Da faren så bildet av datteren med kofte ble han stolt og rørt, og hang bildet på veggen, men de snakket aldri om det.

– Jeg har vært sint på ham fordi han ikke lærte meg samisk, og datteren min har vært sint på meg fordi hun ikke lærte samisk. Det har vært en stor sorg. Samtidig har jeg skjønt at det ikke var lett å stå imot fornorskningen.

Hun beskriver det som en form for dobbel skam. Faren var kanskje stolt av sin samiske identitet, men han viste det sjelden, og han fremsto som norsk. Vigdis Rask skammet seg over å ikke være samisk nok.

– Å ta på kofta uten å snakke samisk har ikke vært lett. Når du tar den på er du liksom same, og jeg snakker jo ikke samisk, og da kom skammen.

Etter hvert fant Vigdis Rask roen i å være både norsk og samisk.

– Jeg husker første gang jeg gikk med kofta i Kautokeino. Det var skummelt. Jeg ble spurt på samisk hvordan kofte det var, og jeg svarte på samisk at det var en kofte fra Sør-Varanger, og fortsatte på norsk. Jeg kan jo ikke late som jeg er noe annet enn jeg er.

Langsom kamp

Vigdis Rask blir rørt når hun snakker om det. Hun forteller om en vanskelig vei frem til der hun er nå. Hun ble mobbet på skolen, i den grad at hun valgte å slutte før hun var ferdig med ungdomsskolen. Hun har lagt bak seg et vanskelig ekteskap, og bodde mange år i Trøndelag.

Før hun reiste tilbake til Finnmark var hun kraftløs, og så ingen vei til et bedre liv.

– Kraft er noe vi alle har. For min del måtte jeg helt til bunn før jeg klarte å sparke fra. Jeg måtte bestemme meg for at jeg ville ha det bedre, og det ble et vendepunkt. Men det tok tid.

Hvert år har vært en langsom kamp for å finne frem til en balanse, mellom det norske og samiske, mellom kunsten og naturen, mellom venner, familie og seg selv. Fra de første forsiktige knappenålshullene i kofta, til å gradvis utvikle en stolthet til egen identitet.

– For meg har jeg fått mye kraft gjennom gjenoppdagelsen av egne røtter og mine forfedre. Det handler om å finne seg selv. Jeg føler meg hjemme i det samiske, og jeg kjenner en nærhet til historien ved å gå i kofte og å joike.

Hun lærte å joike i voksen alder, og har tatt tilbake gleden ved å gå lange turer i sine skoger og sine fjell fra barndommen.

– Jeg liker å kalle meg eremitt. Jeg har behov for å være alene, og har alltid gått mye i naturen, helt siden jeg var liten. Der fant jeg trøst, kunne være i fred og være hundre prosent meg selv. Men jeg trenger også fellesskapet i vennskap og samvær med andre.

Hun har tatt med seg en vane ut av den vanskelige tiden.

– Man skal huske å si takk. Uansett om man sitter alene, eller er ute i naturen. Si det høyt. Si takk. Det er som om noe skjer med deg. I hvert fall skjer det noe med meg.

Carl Petter Sommerseth:

– Viktigere å være snill enn sterk 

– De sier at jeg kunne løfte før jeg kunne gå.

Carl Petter Sommerseth er Norges sterkeste mann. Han har vunnet NM i styrke to år på rad, og er god for 352,5 kilo i markløft, som betyr at han kan løfte 350 melkekartonger, fire mopeder eller en kalv en halvmeter opp fra bakken. Det er en tyngde som det er vanskelig å forholde seg til.

– Å løfte tungt er noe av det minst viktige et menneske kan gjøre. Men for meg har det vært utrolig viktig. Det har gitt mestring.

Brannskade

Da Sommerseth var tre år gammel fikk han en alvorlig brannskade. Han skulle tenne et stearinlys, men pysjen tok fyr og førte til en tredjegradsforbrenning. Hud måtte transplanteres fra andre deler av kroppen, og arrene var umulig å skjule. Det var ikke lett for en ungfole.

– Jeg vokste opp med at både voksne og barn så på meg og sa «æsj».

På ungdomskolen ble han daglig møtt av en guttegjeng som sang: «The roof is on fire. We don´t need water, let the motherfucker burn».

– Jeg beit det i meg, men det ga meg lav selvtillit. Jeg visste jeg så annerledes ut, og ble preget av det, og var alltid redd for å vise overkroppen min.

Allerede da var han sterk. En kamerat foreslo at de skulle gå hardt til verks for å få slutt på ertingen. Carl Petter Sommerseth valgte å løse det på en fredelig måte.

– Jeg er oppdratt til at vold ikke løser noe. Det endte med at jeg snakket med dem når jeg traff dem en og en. Da var de ikke så tøffe lengre, og ertingen sluttet.

Et vendepunkt

Det var på den tiden han bestemte seg for å alltid være den første til å ta av seg t-skjorta om sommeren.

– Jeg bestemte meg for å gi blaffen. Det var en enorm lettelse og et vendepunkt.

Idretten ga en følelse av mestring, og han brukte konfirmasjonspengene på å kjøpe et treningsapparat for benkpress. Han søkte seg inn i militæret, og etter rekruttiden ble han spurt om å være med de norske styrkene i Afghanistan. På treningsleiren gikk en granat av ved et uhell, Carl Petter Sommerseth ble døv på det venstre øret og ble dimittert.

– Det var tungt, og jeg hadde med meg de negative tankene i noen måneder, men det å synes synd på meg selv gjorde ting verre. Jeg bestemte meg for å studere barnevernspedagogikk, og begynte å trene aktivt styrkeløft. Begge deler hjalp meg over på et annet spor.

Tidlig voksen

Landets sterkeste mann jobber i dag med barn ved Kirkens Bymisjon, Heggeli barnehjem i Oslo. Han har personlige grunner for valget av yrke. Han vokste opp i Lyngdal, like ved et barnehjem, og opplevde at vennene begynte å ruse seg. Selv flyttet han hjemmefra da han var 15 år gammel, for å gå på en idrettslinje på videregående skole.

– Jeg ble nok voksen tidlig, og syntes det var leit å se at gode venner begynte å ruse seg.

Barna på barnehjemmet har ikke noe i mot å være sammen med Norges sterkeste mann.

– Når barna ser meg for første gang synes de det er kult, og jeg sier alltid at det er mye viktigere å være snill enn sterk, at man smiler og koser seg. Det er jo ingen som bryr seg om man er sterk eller ikke.

– Det betyr noe for deg.

– Ja. Og det handler mye om å sette seg mål, og jobbe langsiktig med å nå de målene. Å bli sterk tar lang tid. For meg handler kraft mer om det som sitter mellom ørene, hva man tenker og føler, enn den fysiske kraften.

Han lar seg imponere over kreftene som bor i barna.

– De barna som kommer til oss har ofte opplevd ting ingen barn bør oppleve, som brutte familierelasjoner, hyppig flytting, omsorgssvikt og det som verre er. Den kraften de viser ved å leve, smile og tåle å bo uten egen familie gjør meg helt rørt. Å bli møtt på jobb med et smil og en klem, fordi barna er trygge på meg er helt spesielt, sier Sommerseth.

Eva Qvist:

Styrken i et hvilested

Hun står i kirkerommet i Kirkens Bymisjon, Bymisjonssenteret Tøyenkirken under skriften på veggen over korset: «Han gir den trette kraft». Ordene har en helt spesiell betydning for Eva Qvist.

– Det var i dette rommet jeg fant styrke til å komme videre etter en vanskelig periode i livet. Og her fikk jeg være liturg. Å være en del av denne kirken er en av de største gledene jeg har.

Pandemien har satt en stopper for messene her. Hun savner menneskene, presten og sangen som fyller kirkerommet, tonene fra av flygelet, musikken. Hun setter seg på en av benkene og ser opp mot veggen med skriften.

– Digitale messer er ikke noe for meg. Det har fått meg til å forstå hvor viktig det er for meg å være her. Dette stedet er et holdepunkt i livet. Messene betyr mye. Det er som jeg får nye krefter av å være tilbake i dette rommet. Barna mine kaller det «mammas hvilested», sier hun.

Dramatisk liv

Eva Qvist har levd et dramatisk liv. Dramatikken begynte allerede før hun ble født, da familien reiste fra Kina med den transsibirske jernbanen mot Moskva, mens den tyske hæren nærmet seg den russiske hovedstaden fra vest.

– Jeg er Made in China. Mine foreldre var misjonærer, og vi rakk akkurat frem til Mandal før jeg ble født.

Foreldrene fikk fire barn på fem år, og Eva ble satt bort til en «legefrue» i krigsårene. Etter krigen reiste familien til Etiopia, der Eva Qvist vokste opp. Hun kom tilbake til Norge da hun var 12 år gammel, men hadde et vanskelig forhold til sine egne foreldre. De nærmeste voksenpersonene var besteforeldrene.

– Uten dem vet jeg ikke hvordan det hadde gått. De ga meg troen på det gode i mennesket.

Eva Qvist kom inn på helsefagutdanningen i Bergen, men droppet studiene da hun møtte sin kommende ektemann. I stedet bosatte de seg i Kristiansand, og Eva Qvist ble hjemmeværende.

– Hun jeg hadde bodd hos ble helt fra seg, og jeg husker hun sa; her sitter du på den grønne gren og burde fått deg en utdannelse. Du kan ikke gifte deg før du får utdanning og jobb, sier Eva Qvist.

Holdt ansvarlig

Eva Qvist ble en del av mannens menighet. De gikk i kirken på søndagene og menigheten var en viktig del av familiens sosiale liv. Ekteskapet endte i skilsmisse og presten holdt Eva Qvist ansvarlig for bruddet. Dette var et mørkt kapittel i Eva Qvist sitt liv, og det toppet seg da hun satt i bilen på vei fra Langhus utenfor Oslo, der hun da bodde, stanset bilen midt i Ryenkrysset og ropte høyt: «Det hviler en forbannelse over livet mitt».

Etter hvert oppsøkte hun Tøyenkirken. Da hun besøkte kirken første gang, ble hun tatt imot med åpne armer, varme kaffekopper og vennlighet. Da hun kom andre gang ønsket presten velkommen, og husket til og med navnet hennes. For Eva Qvist var det et vendepunkt.

– Jeg følte meg så velkommen. Tøyenkirkens Gud er forskjellig fra den strenge guden jeg vokste opp med. Det er en Gud som er raus og som jeg kan hvile i.

Eva Qvist ser mot skriften på veggen i Tøyenkirken.

– Det er ikke jeg som skal strekke meg etter Gud, det er han som tar imot meg, som jeg er. Det gir meg en energi som jeg er takknemlig for. Han gir den trette kraft. Jeg finner en ro, en kraft, ved å være meg selv.

Publisert i Magasinet BY 01/2021.
Tekst: Audun Aagre