En lørdagsmorgen for femten år siden låste hun seg inn på arbeidsplassen sin, tok heisen opp til syvende etasje, og gikk målrettet gjennom de tause kontorlokalene mot terrassen. Ute var det gryende sol, måkeskrik, fjordbris. Ung sommer. Hun hørte rådhusklokka slå to slag idet hun klatret over kanten med rasende puls, klar til å hoppe. 05.30, sa viserne. Tidspunktet var nøye valgt: Gatene lå øde; hun ville unngå å ta livet av andre når hun stupte mot bakken med hodet først.

Ingen ville savne henne. Verden ville bli et bedre sted uten Hilde Østby, det var hun sikker på: «Jeg er til overs, ubrukelig, ikke viktig for noen. Jeg hører ikke til.

Verden kunne dermed vært tom for henne. Stolen hun sitter i her vi møter henne over en kaffe på Bislet; tom for henne. Hva skjedde i de akutte sekundene som ble stående mellom Hilde Østbys væren og ikke-væren? Hva var den avgjørende tanken som fikk henne til å klyve tilbake over rekkverket, hoppe inn på takterrassen og ta seg hjem igjen?

Svaret skal vi komme tilbake til, men aller først: Hva dro henne mot kanten av stupet?

– Mannen jeg var sammen med på den tiden gjorde det slutt. Vi hadde vært sammen i nesten ti år. Vi hadde studert sammen, blitt voksne sammen, vært gjennom mye viktig sammen. Alt i livet mitt var bygget rundt denne mannen og hans familie. Jeg hadde et spesielt godt forhold til moren hans, et godt forhold til foreldrene hans. De erstattet mye av det jeg savnet i livet. Så gjorde han det slutt, og jeg ble galopperende deprimert. Helt vilt deprimert.

Jeg kom til et stopp-punkt i livet. Visste ikke hvem jeg var.

Hilde Østby

Alt dette skjedde før forfatteren Hilde Østby var født. Det fantes ingen bøker av henne på biblioteket den gangen. I stedet jobbet hun som PR-rådgiver. Ingen perfekt match, snarere en påminnelse om at hun gikk rundt med en uoppfylt drøm.

– Jeg kom til et stopp-punkt i livet. Visste ikke hvem jeg var. Og på et eller annet tidspunkt sto jeg altså på toppen av et syvetasjes hus og tenkte å hoppe.

Ville ensomheten hun følte vært like brutal, like farlig, om den ikke var et ekko av følelsen som preget oppveksten hennes? Ville depresjonen etter bruddet slått henne like hardt om hun hadde fått den kjærligheten og tryggheten hun trengte i barndommen?

Vi må til barndommen. Hilde Østby har skrevet og snakket om den flere ganger før. Det er ingen hemmelighet at hun fra fire–femårsalderen hadde en følelse av å ikke være elsket og ønsket. En følelse av at hun ikke var like bra som andre, at hun ikke hørte til. Følelsen gjenspeilte seg i alt hun gjorde, har hun fortalt. Uten at alt kan fortelles. Hun åpner døra på gløtt her vi sitter denne formiddagen, nok til at vi skimter en trist og tilbaketrukket jentunge i lysstrimen.

– Beskyttelsen jeg hadde behov for, uteble. Som barn oppfatter du da at du ikke er verdt å beskytte.

Senere, i tenårene, var hun sjelden hjemme. Uoffisielt bodde hun hos et par venninner. På omgang, slik at det skulle virke tilforlatelig. Som om hun bare var på tilfeldige besøk. Ingen måtte vite at hun i praksis var konstant på rømmen, at hun var sliten av det, at hun tok hånd om seg selv.

Var hun satt opp for ensomhet fra barnsben av?

I Hilde Østbys nylig utgitte roman, «Jeg elsker Dickens», blir vi kjent med H.C. Andersens sviende lengsel etter kjærlighet, tilhørighet og fellesskap. Et særtrekk ved den danske eventyrforfatterens liv, var at han overlevde på fremmedes gunst og godhet, slik Hilde beskriver det. Han hadde en forbausende evne til å knytte kontakt med innflytelsesrike mennesker, som han reiste rundt til og bodde hos i uker og måneder av gangen. Ytterst sjelden oppholdt han seg hjemme, i den grad man kan kalle den leide leiligheten i Nyhavn et hjem.

– H.C. Andersen var 14 år da han forlot Odense og reiste alene til København. Jeg var også 14 da jeg mer eller mindre begynte å bo hjemme hos to venninner. Det var så mye jeg kjente meg igjen i da jeg dykket ned i livet hans: uroen og rastløsheten som preget ham, også spiseforstyrrelsen jeg ser hos ham, for han var jo alltid radmager. At han bestandig var gjest, ikke hjemme noe sted, kjente jeg godt igjen. Også dette at han var så lengtende, så lengtende etter å finne fellesskap og bli akseptert og elsket som den han egentlig var.

Som gjest er du sårbar, påpeker Hilde. Som gjest hører du ikke til, og du er bare et feiltrinn unna fra å aldri bli invitert igjen. Da H.C. Andersen blir invitert til Charles Dickens sommerhus i Kent, går det galt. Ikke bare forguder Andersen Dickens – han er etter alt å dømme hjelpeløst forelsket i ham. Dickens kan på sin side ikke få Andersen fort nok ut av huset.

– Etter at Andersen omsider har dratt, skriver Dickens et brev til den engelske statsministeren, der han legger ut om hvor irriterende det var å ha Andersen på besøk: Han skulle være der i toppen to uker, men ble i fem. Han var sosialt klønete og kunne verken snakke engelsk, tysk, fransk eller italiensk, og kanskje ikke engang dansk, ifølge Dickens.

Under hele oppholdet har Andersen blitt hånet bak ryggen av familien Dickens. Blikk har vært utvekslet, knis kvalt. Det såre, påpeker Hilde, er at Andersen mest sannsynlig ikke oppfattet at han var uønsket som gjest.

– Dette er typisk for den ensomme, som ifølge forskningen blir dårligere til å lese sosiale signaler, og som heller ikke er så godt likt av den ikke-ensomme. Det er ikke så rart, hvis vi definerer ensomhet som følelsen av å stå i fare for å bli utstøtt fra en flokk. Den ensomme kan da bli det vi oppfatter som «klengete», mens de som føler seg trygge i flokken tenker at denne personen står jo helt i utkanten, denne personen vil jeg dermed ikke bli sett sammen med. Det minner meg om da jeg var liten og manglet venner: Det var i hvert fall uaktuelt å bli venn med hun som ble mobbet, for da ville jeg ryke med i dragsuget.

Ensomhet har en tendens til å avle ensomhet, med andre ord.

– Andersens forhold til Dickens minner meg om kjærlighetslengselen jeg hadde i 20-årene, da jeg ikke klarte å få meg kjæreste, og kunne være intenst forelsket i noen som ikke hadde gitt meg et eneste signal. I realiteten klarte jeg ikke nærhet i det hele tatt. Da er det jo veldig fristende å bli forelsket i noen du skjønner at aldri kommer til å gi deg noe.

Vi mennesker er villige til å gå langt for å bli akseptert av flokken.

I Hilde Østbys forrige bok, «Kart over ensomheten», lærer vi følgende: En gang i tiden var ensomhet en høyst nyttig følelse, en beskyttelsesmekanisme som utviklet seg da vi mennesker var flokkdyr som levde i en vill og ugjestmild natur. Dette ifølge professor i nevrovitenskap, John T. Cacioppo, som har forsket på ensomhet i et kvart århundre ved University of Chicago. «Fysisk smerte beskytter mennesker mot fysisk fare. Sosial smerte, også kjent som ensomhet, utviklet seg av samme grunn: fordi den beskyttet individet mot faren ved å bli isolert», forklarer Cacioppo.

Ensomhet var med andre ord en påminnelse om å søke tilbake til flokken, den gangen vi kun hadde én flokk som beskyttet oss, og det å bli utstøtt fra den var ensbetydende med å dø. Og fordi hjernen vår ikke har fått med seg at vi i dag kan bytte flokk hvis vi blir utstøtt fra den vi befinner oss i, reagerer vi fortsatt som i steinalderen: med frykt og utskillelse av en mengde stresshormoner som forteller oss at vi umiddelbart må søke mot fellesskapet.

– Da er det heller ikke vanskelig å forstå at vi mennesker er villige til å gå langt for å bli akseptert av flokken, poengterer Hilde, selv når det går på bekostning av vår egen integritet.

Som barn er vi i motsetning til voksne prisgitt den flokken vi blir tildelt. Hva skjer når flokken et barn er helt avhengig av for å overleve, oppleves som utrygg? I «Kart over ensomheten» beskriver Hilde hvordan barndomstraumer og tilknytningsskader kan bli til ensomhet i voksenlivet og gjøre oss disponert for en rekke sykdommer, slik forskningen viser. Da H.C. Andersen forlot Odense og reiste til København, var faren hans død og moren alkoholisert. Da Hilde leste seg opp på livet hans, fant hun kun noen få setninger som beskriver oppveksten til moren hans; Anne Marie.

– De få faktaene som er beskrevet, er til gjengjeld veldig brutale. Da begynte jeg å få los, for alt tyder på at H.C. Andersen var satt opp for ensomhet fra tidlig barndom av. Plutselig så jeg Andersen i det lyset.

Hildes egen historie viser hvordan barn som ikke finner beskyttelse i flokken de er tildelt, også er utsatt for en annen type risiko: Det finnes voksenpersoner der ute som fanger opp ensomheten, savnet og den manglende tilhørigheten – og utnytter det. Som femtenåring støtte Hilde på en mann av det slaget. Han inviterte henne hjem til seg, skjenket henne sprit, filmet henne – og voldtok henne. Først fire år senere snakket hun om det som hadde skjedd. Da var den samme mannen tiltalt for å ha misbrukt flere barn. Hilde vitnet i retten, mannen ble dømt.

Etter voldtekten, utviklet hun anoreksi. Det var en logisk måte å håndtere de vanskelige følelsene på, har Hilde senere forklart: Smerten hun påførte kroppen sin, overdøvet smerten i sjelen. Kanskje var reaksjonen hun fikk etter bruddet med kjæresten for femten år siden like logisk: Hun hadde erfart hvor farlig det er å mangle en flokk, hvor farlig det er å stå ubeskyttet alene. Kroppen hennes hadde erfart det.

«Kanskje er det et punkt i ethvert liv som definerer det hele? Et vendepunkt, et brennpunkt, et punkt der alt samler seg, som når en solstråle siles inn i en krystall og kastes ut som en regnbue», leser vi i «Jeg elsker Dickens». I H.C. Andersens liv befant dette punktet seg i Kent i England, på Charles Dickens sommersted i 1857, foreslår romanen. For Hildes del befinner det seg på toppen av en syvetasjes kontorbygning i 2009.

– Da jeg sto der oppe, ble det veldig tydelig for meg at denne veien kunne jeg ikke fortsette å gå ned: «Her skjer det ingenting bra, det er bare mørke i enden av dette. Jeg kan fortsette å gjøre det jeg gjør, eller jeg må virkelig snu». Det sto klart for meg at jeg ikke kunne sørge over denne mannen mer, og at jeg antakelig ikke kunne fortsette i samme jobb. Derfra snudde ting seg, langsomt.

Hun gikk slukøret hjem og drakk te på verandaen sin, har hun senere fortalt. Følte seg dum. Følte seg levende.

– I tiden som fulgte bestemte jeg meg for å kutte bort så mye som mulig fra livet mitt. Det innebar å ikke treffe folk, ikke gå på byen, ikke gjøre alle de desperate gestene vi ofte gjør for å dempe smerten. «Nå skal jeg bare gjøre det så stille som mulig sånn at jeg hører meg selv», tenkte jeg. Jeg hadde drevet litt med yoga før, men nå dro jeg gjennom halve byen for å trene yoga klokka seks om morgenen hver dag. Det neste var at jeg skiftet jobb; begynte å jobbe i en forfatterorganisasjon. Da var jeg på en måte et skritt nærmere drømmen min, som jo var å skrive bøker.

Etter å ha vært i yogastudioet fem dager på rad; sliten, støl og isolert, begynte Hilde å møte seg selv.

– Den morgenen da jeg sto på toppen av det sjuetasjes huset, var et helt tydelig vendepunkt i livet mitt. Alt som kom etter, var et klart resultat av de valgene jeg tok da jeg befant meg på det mørkeste: da jeg gikk fra å tenke at jeg kanskje ikke hadde noe viktig i meg, at jeg ikke var viktig for noen, til at jeg bygget opp livet mitt på nytt og fant meg selv i den prosessen. Og i den prosessen skrev jeg min første roman.

Alle disse mørke, vonde tingene må vi bare vrenge ut.

Hvor modig må et menneske være for å dele sitt innerste med alle som vil lese og høre? For Hildes del handler det ikke først og fremst om mot, insisterer hun. Det handler om nødvendighet.

– Det jeg snakker om er ikke privat, det er dessverre vanlig. 22 prosent av norske kvinner har blitt voldtatt, viser statistikken. Halvparten av norske kvinner sliter med kroppsbildet sitt, og 10 prosent av norsk ungdom har en spiseforstyrrelse. 240.000 norske barn lever et liv med omsorgssvikt. Alle disse mørke, vonde tingene må vi bare vrenge ut. Det er skummelt å stå foran fremmede folk og fortelle om de mørkeste hemmelighetene i livet ditt, men jeg vet at det trengs, for det slutter ikke å berøre. Folk blir lettet og føler et fellesskap, føler seg sett.

I tillegg handler det om å formidle at det vonde som skjer deg ikke angår personligheten din, forklarer Hilde.

– Ja, jeg har følt meg ensom, forlatt og fortapt. Det er en vanlig respons på helt vanlige hendelser, men det definerer meg ikke.

Nysgjerrighet sies å være et av menneskets sterkeste drivkrefter. Ifølge Hilde gjorde den god nytte for seg da hun sto på kanten av taket den gangen: Hun var for nysgjerrig til å ikke ville oppleve en dag til. Og nysgjerrige kan vi jo ikke bli hvis vi vet nøyaktig hva dagene vil bringe.

I dag vet hun hva som ventet på henne: En ektemann, en datter, en bonussønn, en katt, et trygt familieliv. En ny flokk. Et forfatterskap, nye vennskap, julefeiringer hun ikke gruer seg til, og ellers alt det ville, vakre og av og til litt overveldende kaoset livet normalt byr på. Et rikt liv, et autentisk liv.

Samtidig lever det fortapte barnet fortsatt på innsiden av henne, forteller hun: Jenta som satt inne og leste når de andre barna var ute og lekte, og som fortsatte med det i studietiden når de andre dro på fest. Jenta som er overbevist om at hun er verdiløs, uelskelig og rar, og som når som helst vil avsløre for omverdenen at dette er den egentlige Hilde. Jenta som minner oss på at ensomhet ikke oppstår av seg selv.

– Politikerne må slutte å snakke om ensomhet som noe abstrakt og mystisk, som om det var et virus eller en pandemi. Vi vet at ensomhet er direkte forbundet med mobbing, vold, fattigdom, diskriminering og rasisme, altså alle former for utstøtelser. Alt dette har politikerne mer enn nok informasjon om, likevel spiller de forbauset når tallene kommer på bordet og temaet tas opp. Jeg mener politikerne svikter. De svikter de unge som heller vil være på Oslo S enn hjemme, for eksempel. De svikter barna som blir utstøtt og som dermed vil få problemer med å stole på og knytte seg til andre senere i livet. Og i en tid der store deler av samværet vårt består av å stirre på en skjerm, som er en ikke-tilknyttet måte å være tilknyttet på, får barna våre stappet iPader i hendene når de kommer på skolen. Utrolig.

Det er likevel for lettvint å skyve alt ansvar over på staten, påpeker Hilde. Vi mennesker har et ansvar for hverandre. Hver og en av oss har et ansvar for å hente alle inn i fellesskapet, der det lille kan bety mye: Noen vennlige ord til personen bak kassa, et varmt smil. At vi løfter blikket fra skjermene, ser hverandre, og tør å være sårbare framfor perfekte.

De har alt å tjene på at vi bærer det med skam, for da holder vi kjeft og gjemmer oss. Og det nekter jeg å gå med på.

Etter at hun ga seg selv en sjanse, fjernet distraksjonene og fikk tilgang til sin egen stemme, har Hilde valgt å bruke den for alt den er verdt.

– Jeg har blitt en sånn gal dame som står på torget og roper alt folk ikke vil snakke om. Jeg er hun gale dama med glede, for disse rommene må åpnes og skammen må falle. De eneste som tjener på skam, er overgripere, voldsutøvere, alle som vil misbruke makt på en eller annen måte. De har alt å tjene på at vi bærer det med skam, for da holder vi kjeft og gjemmer oss. Og det nekter jeg å gå med på. Det er slutt.

Kanskje hørte du stemmen hennes i sommerens «Sommer i P2», der hun forteller om erfaringene sine og slår et slag for en nasjonal dugnad mot ensomhet. Og kanskje traff den avsluttende og enkle påminnelsen hennes akkurat deg: «Du eier verden like mye som alle andre. Du fortjener å være her, uansett hvem du er. Du hører til».

Publisert i Magasinet BY 03/2024.

Foto: Agnete Brun / Torstein Ihle