En fredagskveld i juni ble 16 år gamle Rashid Ali Naser knivstukket ved Oslo Sentralstasjon, etter en slåsskamp mellom to guttegjenger. Alle som var til stede skal ha vært mindreårige. Seks dager senere døde Rashid av skadene, og en 16-åring ble pågrepet og siktet for drap.

Ifølge VG var Rashid en aktiv gutt, som spilte fotball og drev med boksing. Han ble født i Syria, og bodde i Norge med far og lillebror.

To måneder etter begravelsen besøker vi Sporet, Kirkens Bymisjons tilstedeværelse på Oslo S. Det blir stille rundt bordet når vi spør de ansatte om hendelsen i juni.

Sporet skal bidra til å fremme trivsel, trygghet og helse på Norges travleste knutepunkt. Hvert døgn er 170.000 mennesker innom stasjonsområdet. I helgene er ansatte og frivillige ved Sporet spesielt oppmerksomme på barn og unge.

– Etter at han døde, var vi her og støttet mange unge i sorgen. Det varte en god stund, både her inne på stasjonen og utenfor, forteller Marte Borkenhagen, leder ved Sporet.

– Vi hadde korte og lange samtaler. Det var så mange unge som var preget av det som hadde skjedd.

Liten gruppe, alvorlige hendelser

I februar i år gikk politidirektør Benedicte Bjørnland ut i media og ropte varsko om en stor økning i ungdomskriminalitet i Norge. Det er økt voldsbruk og stadig yngre gjerningspersoner.

I fjor ble det registrert det høyeste antallet straffbare forhold begått av barn og unge under 18 år siden 2009. Mer enn en tredjedel av disse forholdene ble begått av barn under 15 år, ifølge tall fra politiet.

Ran med unge mistenkte øker, og politiet vet ikke hva de skal gjøre med dem. Ungdomsfengslene er fulle, og barnevernet har heller ikke et tilbud til dem.

Ifølge politiet er det snakk om 212 barn og unge i hele Norge. De er to prosent av alle gjerningspersoner, men står for 18 prosent av forholdene. Nylig ble det kjent at regjeringen ønsker å doble kapasiteten på ungdomsfengsler neste år, og sikter mot en tredobling i 2026.

– Det er en liten gruppe som bør være håndterbar, hvis vi alle jobber sammen, sa politidirektør Benedicte Bjørnland til VG i august.

Klar for å bli dømt

I Drammen møter vi Victor Logan (28). Det er 20 år siden livet hans endret seg fullstendig. Fra sult og fattigdom i en ghanesisk flyktningleir til et gult hus i Rendalen.

Det var som å bli tatt med til en fantasiverden, forteller han. Han gledet seg til å begynne på skolen, for han hadde hørt at det ikke er lov å slå barn i Norge.

– Om jeg hadde gått på skole i Afrika, hadde jeg bare fått juling. For jeg var veldig rampete, sier han og ler.

Victor beskriver en fin mottakelse fra folk i bygda, der de andre barna prøvde å inkludere han i leken.

– Men jeg var et helt annet sted i hodet. De var født i trygge omgivelser, med rutiner og garanti på mat. Når jeg tenker tilbake på det, så var det vanskelig for meg å innse at jeg hadde kommet til et bedre sted. Selv om jeg var i Rendalen, jobba alltid det overlevelsesinstinktet i bakhodet.

Da han var 12 år, flytta familien til Drammen. Moren slet med å få endene til å møtes, og Victor hang mer på gata enn hjemme.

– Det positive ved det, er at du slipper å bli konstant påminna det som ikke er bra. Hjemmet skal assosieres med fred og tak over hodet, men når du kommer hjem er det alltid noe som ikke funker. Alltid en form for stress, forteller han.

Ute fant han mange som var i samme situasjon, og han fikk et større nettverk. Pengepresset var stort, og etter hvert begynte han å naske i butikker og selge narkotika for å skaffe penger. Moren visste ikke om det.

– Det startet en kamp i meg selv. Hvem er jeg hjemme? Hvem er jeg på fritiden? Hvem er jeg på skolen? Den identitetskrisen, å få dette til å gå rundt, det var en utfordring i seg selv.

Tilfeldig kafébesøk

Victor blir til slutt siktet for vold og drapstrusler mot politiet, og for salg og oppbevaring av narkotika. Dommen blir samfunnsstraff. Han ber om å heller få ta opp fag fra videregående, noe han får lov til.

– Det er en av de klokeste avgjørelsene jeg har tatt, mener han.

En dag gikk han innom Kirkens Bymisjons aktivitetskafé i Drammen for å spise lunsj. Han og en kamerat ble sittende med en ansatt ved kafeen.

– Jeg likte personligheten hans, han var lett å snakke med. Hyggelig, god karisma, forteller Victor.

– Så spurte han: hva gjør du om dagen? Og jeg var klar for å bortforklare alt.

Men kameraten kom ham i forkjøpet og fortalte at de var i nabolaget for å gjennomføre samfunnsstraff. Victor trodde han skulle bli stemplet som uønsket.

– Men det skjedde ikke. Han bare forklarte meg at her sitter vi alle ved samme bord. Og det var viktig for meg å høre. Det gjorde at jeg ikke følte meg som en dårlig person. Jeg hadde gjort noen dårlige gjerninger, det vet jeg, men jeg er ikke en dårlig person for det.

Fellesskap på stasjonen

Ved Oslo S myldrer det av folk i alle aldre. Noen med ryggsekker, andre med store kofferter, de fleste med en telefon i hånda. Musikk strømmer ut fra de åpne butikkene, og mange stopper opp ved den store tavla midt i hallen.

Norges største stasjon er et sted for reiser og kafébesøk, men det er ikke alle som skal rekke et tog, shoppe eller drikke kaffe.

– Stasjonen tiltrekker seg mennesker i ulike situasjoner og av ulike grunner. Vi sier ofte at vi får samfunnsutfordringene litt i fanget. Noen ganger kommer folk hit fordi de ikke har andre steder å være, forteller Marte Borkenhagen, leder ved Sporet.

Mange unge i Oslo og omegn mangler fritidstilbud, eller vil treffe venner fra andre bydeler og byer. Løsningen for mange blir å dra til Oslo S. Der møter de venner uansett.

– Alle vet at det å henge på Oslo S kanskje ikke er det beste, men det er én av få arenaer der mange finner et fellesskap på tvers av bydeler. Da er vår jobb å gjøre det fellesskapet tryggest mulig, sier Marcus Astrup, ansatt ved Sporet.

I 2023 var Sporet i kontakt med 610 barn under 18 år, dobbelt så mange som året før. I tillegg kommer alle de som vi sier hei til når de går rundt på stasjonsområdet. I helgene kan det samles mellom 50 og 200 ungdommer på Oslo S hver kveld.

Tillit er sentralt for de ansatte på Sporet. Den kan ta lang tid å bygge opp.

– Vi jobber mye med å få kontakt med ungdommer og vi bruker tid på å bli kjent. Det er viktig for oss at de opplever at vi er her for dem som trygge voksne, sier Hanna Haraldstad.

Hun er gatediakon i Den norske kirke og jobber ved Sporet hver tredje helg.

Ungdommene kommer til Sporet av ulike årsaker. Noen har vært ute litt for lenge, og tør ikke ringe til mamma og pappa alene. Andre kan ha kjærlighetsproblemer. Litt etter litt blir de kjent med de ansatte. Ungdommene oppsøker også Sporet, både i lokalet på Oslo S og ute. Da kan de fortelle om utfordringer i livet eller komme springende for å fortelle at de har kommet inn på videregående.

– Alle vil ta litt avstand om man ser en stor gruppe mennesker samlet. Men vi vet at i denne gruppen er det forskjellige aldre, bakgrunner, håp og drømmer. Det er ikke så viktig for meg hvilken kategori folk plasserer dem i. Jeg prøver å finne ut hvem de er, om det er noe de trenger, og hva vi kan finne ut av sammen, sier Marcus.

Følte seg glemt

Vi går inn døra til aktivitetskafeen i Drammen, og det tar ikke lang tid før noen bak disken kjenner igjen Victor. Har dere fått ny kaffemaskin, spør han smilende, og småprater med de som er på jobb.

Etter det første møtet, endte 28-åringen opp som frivillig og deretter som ansatt ved kafeen i Thornegata. Ofte møtte han på folk han kjente litt fra før.

– Da tenkte jeg: ok, jeg er på riktig plass. Det ga en form for riktig tilhørighet, kan jeg si. Her var det andre som så ut som meg, som var i samme situasjon som meg, som trengte hjelp. Og her fikk man faktisk den hjelpen.

Det var som å se seg selv, for bare en liten stund siden, sier han om ungdommene i kafeen. Mange av utfordringene han hadde hatt, gikk de også gjennom. Utenforskap, få ressurser, mangel på nettverk, dårlig økonomi.

– Det er så kjipt å se at det samme går igjen, at det ikke skjer noen endringer. Men det gjorde meg også mer engasjert. Jeg så klart og tydelig at denne målgruppen trenger en stemme, de trenger noen som hører på dem.

For han vet hvordan det føles å kjenne seg glemt. Da han vokste opp hørte han stadig Norge beskrevet som verdens beste land å bo i.

– Jeg og kameraten min grubla over det der. For jeg slet og jeg visste om mange andre som gjorde det. Så hvordan kan man si at vi er best da?

– Hvordan føltes det, for dere som ungdommer?

– Urettferdig. Som at man snakket uten å vite hvem man prata om.

Reagerer på språkbruken

Ungdomskriminalitet var et av hovedtemaene under partilederdebatten i Arendal i august. Partilederne ble spurt om de mente innvandring forklarer kriminaliteten vi nå ser blant barn og unge. Statsministeren, finansministeren og Frps Sylvi Listhaug rakte hånda i været uten å nøle.

Det er som om det går et kollektivt sukk rundt bordet på Sporet.

– Mediautspill i det siste har nok ikke gjort det lettere å være flerkulturell gutt for tida, tror Marte.

– De får det jo med seg, hvordan de blir omtalt, sier kollega Marcus Astrup.

Man kan ikke plukke ut noen få ungdommer og gi dem skylden for alt, mener Hanna Haraldstad.

– Disse ungdommene er ressurser. Men de blir en belastning om de alltid blir fortalt at de er det. Om du gjentatte ganger blir fortalt at du er kriminell, fordi du har en annen hudfarge eller en annen bakgrunn, så er det med på å skyve de ut i randsonen av hva samfunnet vårt skal være, mener hun.

Relasjon, relasjon, relasjon

Mona Ismail Hassan Moalin har jobbet med ungdom i Oslo over flere år. I 2021 skrev hun en masteroppgave om forebygging av ungdomskriminalitet i Oslo. Hun blir oppgitt over medieutspill om kriminell lavalder og mer politi.

– Jeg føler politikerne fokuserer på det som ikke er problemet. Jeg skulle ønske de spurte seg: hva er det vi som samfunn ikke har klart når barn ender opp med å knivstikke noen?

I masteroppgaven sin så hun på hvordan ungdomsskolene og utekontaktene samarbeider for å forebygge kriminalitet blant ungdom.

– Hva var det viktigste du fant ut?

– At relasjon er nøkkelen. For alt endringsarbeid. Man må være synlig, til stede og fleksibel. Det krever mye tid og energi. Men om man gidder å bruke litt tid på ungdommene, ser man hvor reflekterte de er. Selv de som driver med kriminalitet.

Hvor kommer du fra?

I dag jobber Victor Logan som erfaringskonsulent i Drammen kommune og blir oppringt av barn fra 13 år og oppover hver eneste dag. De vil ha hjelp med jobb, med familiesituasjon, med skattekort. Alt mulig.

– Jeg kaller meg selv et vandrende sentralbord, sier han og drar på smilebåndet.

Før tok han alle telefoner, uansett. Nå tar han fri av og til, men ukjente numre svarer han alltid.

– Dette er ikke en jobb for én mann aleine. Den krever et fellesskap.

– Føler du at hjelpeapparatet er der i dag?

– Det er der, men ikke for alle.

Riktige folk på riktig sted, er veldig viktig, mener han. Utdanning er ikke alt, livserfaring og personlighet er minst like viktig i en slik jobb.

– Det kom flere til aktivitetskafeen etter at jeg begynte der. Da ungdommene kom inn døren, så de i hvert fall én person som de kunne kjenne seg igjen i. Det skal ikke være sånn, men når man skal bygge relasjon blir mye sett utfra hvilken bakgrunn man har, forklarer han.

For Victor var det enkelt å ha en samtale med ungdommene. Han kunne spørre: Hva har du gjort? Hvor kommer du fra?

– For andre var det vanskeligere å gjøre det.

– Lykkes du med å nå inn til ungdommene, i jobben du har nå?

– Ikke alle, men noen. I starten var det mye mekling mellom ungdomsgrupper. Men mange kom til sunn fornuft. Verstingene hadde man ikke kjent igjen i dag. De har helt andre personligheter, de har vokst. Og de er gode eksempler for den kommende generasjonen.

Publisert i Magasinet BY 03/2024.