Litt påfyll av livsglede
Mens du kanskje ligger litt nede?
Litt påfyll av trøst…
Av noen som endelig hører din røst?

Utdrag fra et dikt av Sissel, en tidligere deltaker i Påfyll-programmet.

Pia Solicki er fagansvarlig og prosjektleder ved Kirkens Bymisjon, Myrsnipa Samværssted. Hun har vært med på å utvikle Påfyll-programmet, og vi har stilt henne noen spørsmål:

– Er det mulig å finne trøst når man er fratatt et barn?

– Ja, det tror jeg. Men hva som oppleves som trøst og hva man ønsker skal trøstes, må jo foreldrene selv definere. Vi treffer foreldre som har håp om at de skal få barna tilbake, men vi møter også de som har landet i det at de ikke lenger har omsorgen. Uansett må de finne en måte å anerkjenne at livet har blitt som det har blitt.

– Hva går Påfyll-programmet ut på?

– I programmet møtes deltakerne over åtte samlinger. I gruppene er det foreldrene selv som er de viktigste ressursene. I programmet tilbyr vi muligheten til å finne gode verktøy som kan bidra i de små øyeblikkene foreldrene fortsatt har sammen med barna.

– Men det er viktig å si at vi ikke driver med opplæring. Det er i dialog med de andre deltakerne at den viktigste verdioverføringen skjer. Programlederne stiller gode, reflekterende spørsmål som skal få deltakerne til å ta noen valg på bakgrunn av det de kjenner på. Programmet gir rom til å ha fokus på hva foreldrene faktisk får til, heller enn det de ikke får til.

– Bare det å samles rundt et måltid, småsnakke og le sammen… Selvfølgelig har det vært alvor og tunge temaer, men det har også vært mye latter og selvironi. Det å bli møtt med respekt og bli sett på som et helt menneske, ikke bare en forelder som ikke har fått det til, det kan ha stor verdi.

– Hva fyller dere på med?

– Det er opp til foreldrene selv å definere hva de opplever er påfyll. Vi bidrar til å lage et trygt rom hvor de kan slippe ned garden og finne ro. Sissel beskriver dette godt i diktet sitt når hun nevner påfyll av livsglede, trøst og det å bli lyttet til. Kjenne at man har verdi som menneske. Samfunnet stiller mange krav til disse foreldre, og når de er i forsvar er det vanskelig å ta imot kunnskap. Vårt mål er å tilføre økt kunnskap om barns behov under samvær. I et miljø hvor man møter likesinnede og ikke trenger å bevise noe, da slippes garden ned. Da blir det også lettere å bearbeide kunnskapen i fellesskap.

– Det å få oppleve at man har en betydning. Det å få lov til å dele egne erfaringer og være en ressurs for andre i samme situasjon, det kan kanskje også bidra til litt håp og trøst.

– Gir programmet deltakerne litt ro?

– Det handler kanskje om å skille på ytre og indre uro. Sakene går jo sin gang, Noen står i rettssaker eller konflikter med fosterforeldre eller barnevernet – dette er ytre faktorer som kan forsterke uro og som vi ikke kan gjøre noe med. Påfyll kan imidlertid gi små øyeblikk av indre ro der foreldrene kan puste litt lettere, le litt, gråte litt og dele litt. Det kan bety mye.

Det vanskeligste er å holde ut med seg selv.
Holde ut med seg selv og bære over
når det lukter sure strømper av din sjel.

Utdrag fra diktet «Det vanskeligste» av Hans Børli, som er brukt i deltakernes velkomstbrev.

– Kan man lære å mestre sorg og skam?

– Vår erfaring er at foreldrene kan synes det er vanskelig å være en del av samfunnet, fordi sorgen tar så stor plass og skammen kan føles overveldende. Men foreldrene har jo ikke noe valg. Jeg liker ikke i å bruke «mestring» som begrep her, for hvem skal definere hva det betyr? Foreldrene må uansett fortsette å leve og «mestre» det som er så vanskelig.

– Som programledere opplever vi at det tar tid å finne trygghet og fortjene tillitt i gruppene. Deltagerne må selv bestemme når de er klare for å dele og stole på at både programlederne og de andre deltagerne tåler å lytte, og at de blir tatt imot om de «faller».

– Mange kjenner på dårlig samvittighet og skam, og kan ofte føle seg mislykkede som foreldre. I tillegg til å pålegge seg selv en slags indre «straff», legger samfunnet sterke føringer for hvordan en god forelder skal være. Da blir fallhøyden ekstremt høy når det offentlige bekrefter at man ikke har fått det til ved å flytte barnet fysisk fra deg. Skammen kan være veldig ødeleggende, både for den fysiske og psykiske helsen. Samtidig må de finne måter å leve på, og ikke minst ha fokus på gode samvær med barna sine videre.

– Det krever mye styrke. Gjennom å se deltakere har jeg tenkt: «Wow, for noen styrker dere har. Hvor finner dere disse?» Men jeg tror det er fordi de bare må, og fordi de vil. Når programlederne eller de andre deltagerne setter ord på styrkene og de gode egenskapene vi ser, blir foreldrene ofte veldig overrasket og rørte. Jeg har stor tro på å løfte mennesker på denne måten.

– Noen klarer å anerkjenne fosterforeldrene fordi de er takknemlige for det de gjør for barna. Det å erkjenne barnets beste gjør at man må «mestre» sorgen. Mens andre foreldre er i konstant kampmodus med systemet, da kan det være vanskeligere å anerkjenne situasjonen. I dette fellesskapet klarer kanskje foreldrene å finne litt styrke og håp sammen.

– Noen vil kanskje hevde at det viktigste er å ivareta barna. Hva tenker du?

– Vi har et ansvar for å se både barn og foreldre. Jeg tenker at alt vi gjør for foreldrene er til barnets beste. Mange barn er bekymret for foreldrene sine og da kan det være godt for barna å vite at foreldrene blir ivaretatt. I tillegg er det å bidra til at de kan få mer samværskapasitet og bli bedre samværsforeldre også helt klart det beste for barna.

– Er det noe som har overrasket deg?

– I vår verden, hvor vi i løpet av et år gjennomfører så mange som kanskje 1500 samvær, er det å bli påminnet om at hvert eneste samvær er spesielt og har betydning viktig. Det å bli minnet på at alt som skjer i samværsrommet kan få store konsekvenser og kanskje bidra til færre samvær, flere samvær eller kanskje en tilbakeføring er ekstremt viktig. Tilsynspersoner har en krevende jobb og de må være ydmyke for den rollen de har.

– Og så har jeg blitt overrasket over alle de gode refleksjonene og samtalene som ble skapt i samlingene – vi må bli enda flinkere til å legge til rette for at disse samtalene også kan finne sin plass andre steder; i samvær, i veiledning, i møter, på barnevernskontorer og andre steder hvor de kan tilføre ny læring, både til foreldre og til vi som møter dem.

Publisert i Magasinet BY 02/2025.
Foto: Torstein Ihle