Natt i Norge. Et sted i landet holdes en tiåring våken av tusen tanker. Det er siste natt på eget rom, fra i morgen må hun dele rom med søsknene sine. «Det går bra», har moren sagt, om og om igjen, som om det blir sant hvis hun bare sier det ofte nok. «Det kan jo til og med bli litt koselig», tilføyer hun av og til, uten å forstå hvor irriterende det er.

Tiåringen vet godt hvorfor de må flytte, hvorfor hun må dra fra vennene sine og begynne på ny skole: De har ikke råd til å bli boende der de bor. Nå skal de flytte til en sokkelleilighet i en annen kommune. Selvfølgelig har hun protestert, hun har til og med skreket og trampet i gulvet og truet med å rømme. «Sånn er det bare», har moren pleid å si da, med oppgitt stemme. «Sånn må det bare bli». Det er forresten ikke første gang de flytter. 

Klokka er langt over midnatt da en far endelig sovner etter å ha gått over det samme regnestykket for ørtende gang, bare for igjen å konstatere at kabalen aldri går opp. «Hvordan skal vi klare dette?»

Under et annet tak prøver en 18-åring å finne en brukbar sovestilling på sofaen hos en kompis. Etter at familien måtte finne en billigere leilighet, er det ikke plass til ham hjemme lenger. Hva nå?

Mer enn et tak over hodet

Det er blant annet skjebner som dette som finner veien til Kirkens Bymisjons lokaler i Tønsberg når morgenen kommer. Da setter tiltaksleder Juliane Herzog over kaffen og ønsker velkommen til Bo-team. I samarbeid med Tønsberg kommune jobber Bo-team for å forhindre bostedløshet, forhindre utkastelse, og øke treffsikkerheten i bolig-hjelpetilbudet. Målgruppen er mennesker som av ulike utfordringer er i ferd med å miste boligen sin, enten det handler om rus, psykiske lidelser eller sosiale problemer av forskjellig art. 

Herzog, som er utdannet velferdsviter og har femten års erfaring innenfor det boligsosiale fagfeltet, konstaterer med uro at hun ser det samme på boligfronten som det rapporteres om fra de som deler ut mat: At flere som har klart seg før, ikke klarer det lenger. 

– Vi ser noe av det hos oss, men jeg frykter at tendensen kommer til å bli mye større framover. Flere må selge boligen sin, flere må bo billigere og trangere. Situasjonen blir ustabil og skaper en voldsom utrygghet, særlig for barna, som kanskje får en ny brytning med nærmiljøet og det de er kjent med. Snakker du med Nav, blir du ofte møtt med at «Ja, da bor du for dyrt, og da må du bare flytte». 

 Men virkeligheten er ikke så enkel, så mekanisk, påpeker Herzog.  

– Livene våre leves jo der vi er, der vi er vant til å være, der vi har relasjonene våre; naborelasjonene, venner, tanta på hjørnet. Målet vårt er at folk skal få et trygt og stabilt hjem, ikke bare et tak over hodet. 

Et stabilt og varig hjem gir bedre helse, både fysisk og mentalt, viser forskning. Ikke så underlig, hvis vi tenker grundig over hva det faktisk betyr for livene våre å ha et hjem vi slipper å være engstelige for å miste. Et hjem vi kan bo i over tid gir forutsigbarhet, som igjen gjør det lettere å legge langsiktige planer, opprettholde rutiner og stabilitet i arbeid, utdanning og sosiale forhold. Et stabilt hjem gir en grunnleggende følelse av sikkerhet og en følelse av tilhørighet. Det gir også bedre økonomisk stabilitet og bedre kontroll over utgifter knyttet til bolig. Hyppige flyttinger er kostbart. Å ha et sted vi kan kalle vårt eget, et sted vi kan skape vårt private rom, gir i tillegg en følelse av verdighet. 

– De trygge rammene et stabilt hjem gir, er helt vesentlig for at vi skal kunne fungere i hverdagen. Det er i hjemmet vårt vi samler krefter, det er der vi henter energi og overskudd til å klare å mestre alt livet har å by på av oppturer og nedturer. Mange tar det for gitt, men vi må ta innover oss hva det gjør med psyken når du kjenner at dette fundamentet begynner å revne under beina dine – når du legger deg hver kveld og tenker «Klarer jeg dette?». Kanskje sliter du også med ulik problematikk fra før, og så får du den belastningen i tillegg. For noen blir det nesten uutholdelig. 

Ung og alene i livet

Den siste tiden har Bo-team registrert en økning av unge mennesker som kommer for å be om hjelp. Noen har opplevd konfliktfylte eller mangelfulle forhold i hjemmet, noen kommer fordi det ikke er plass til dem lenger etter at familien har måttet finne et mindre og billigere sted å bo, forteller Herzog. 

– Vi samarbeider for øyeblikket med to familier som står i samme situasjon: Mor må selge boligen og finne noe mindre, dermed er det ikke plass til 18-åringen som brått må flytte ut. De unge opplever det som en avvisning, det er mye tristhet og sinne. Heldigvis ligger det også til de unge å ha en indre driv og fremtidstro, en tro på at man på et eller annet vis skal lykkes. Så må man bare passe på at de ikke får for mange opplevelser av å mislykkes. Det kan bli en vond spiral som kan vare veldig lenge. 

For de fleste går det bra, understreker Herzog, samtidig er det en ganske stor gruppe som ikke får det til. 

– Der er det kanskje foreldrene som ikke har hatt ressursene som skal til for å ruste barna til å håndtere livet, rett og slett. Og så skal du som ung voksen med dårlige forutsetninger plutselig klare deg alene i livet, med alle samfunnets forventninger. Du får kanskje en jobb, men du har ikke noe sted å bo, kanskje bor du på sofaen hos en kamerat, og til slutt klarer du ikke å mestre jobben din. 

Sammen om «skammen»

Barnefamilier, spesielt med aleneforsørgere, er blant de som sliter mest i dagens dyrtid, viser tallene. Bo-team har lenge jobbet aktivt for å hjelpe barnefamilier inn i boliger.

– Vi har blant annet jobbet med at de skal få et startlån, som vi har understreket viktigheten av. Men hva ser vi nå? Jo, flere sitter der med et startlån som også er gjenstand for økte renter hvis man ikke har ordnet seg med fastrente, og så er det nesten umulig å få det til å gå rundt. Når inntekten er lav fra før, er det få muligheter for innstramminger. Dermed må de selge boligen, gå inn på leiemarkedet igjen og eventuelt prøve å jobbe seg opp på nytt. Du klarte det en gang, du kom deg opp der, men nå er du tilbake til start. Det er enormt krevende. For mange er det også mye skam involvert. 

Det er en skam Juliane Herzog vil til livs, om hun så må by på sin egen erfaring som aleneforsørger. Og det gjør hun: 

– I starten ordnet det seg på ulike måter, med avdragsfrihet og flere innstramminger. Men så: enda en renteøkning.

Juliane Herzog

– Jeg er mor til to gutter på tre og seksten år. Jeg valgte å overta et hus etter et samlivsbrudd med mål om å skape stabilitet for mine to barn. Med kun en inntekt måtte jeg naturlig nok stramme inn for å få det til, men jeg har aldri vært vant til overflod og tenkte at dette skal jeg klare. Jeg visste ikke da at situasjonen skulle bli så ille som nå. 

Den siste tiden har hun holdt pusten mens den ene renteøkningen etter den andre har blitt annonsert. 

– I starten ordnet det seg på ulike måter, med avdragsfrihet og flere innstramminger. Men så: enda en renteøkning. Det er da du kjenner at fundamentet begynner å slå sprekker under beina dine. Huset har ikke røket ennå, men det er jo grenser for hva du etter hvert kan tåle med bare en inntekt. Og det er da man liksom skal tenke at «Ja, ja, da får man bare flytte da, komme seg ut på leiemarkedet kanskje, hvis det er det som må til. Du dør ikke». Men hvilke ringvirkninger vil det gi? 

Det setter spor i en barndom å bli revet bort fra hjemmet, hun vet det, hun hadde selv en barndom preget av mye flytting. 

– Du får aldri mulighet til å lande, du får ikke følelsen av å ha et barndomshjem. Det er vondt når du ikke klarer å gi barna dine det. Poenget med å dele historien er at dette er en temmelig vanlig situasjon som rammer mange. I dag fører den til en økende bekymring for det mest basale, som bolig.  

«Orker jeg dette?»

Situasjonen er selvsagt verst for dem som allerede har det ille, understreker Herzog. 

– For mennesker i den situasjonen blir det nesten umulig å komme seg opp og bli selvhjulpen når husleiene øker som de gjør. Det tar lang tid å få en inntekt som kan matche det. For dem som ikke har høyere utdanning eller mulighet til å studere, blir det nesten umulig. Mange som mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd får nå et suppleringsbehov. Behovet for supplerende sosialhjelp vil øke. Hvordan vil det belaste samfunnsøkonomien? 

Det er også de som sliter mest fra før som må ta til takke med det de får når de tvinges til å finne en billigere bolig, påpeker hun. 

– Det de gjerne får tilbud om da, er sokkelleiligheter med dårlig inneklima som fort kan bli til leiligheter hvor det er sopp og mugg, slik at de får helseutfordringer i tillegg. De stiller ikke øverst på lista når det er visning andre steder. Forestill deg det: Du har allerede utfordringer, du kan slite med sykdom, og så skal du samtidig bo dårlig. Kanskje med to-tre barn i tillegg. Det er virkeligheten. Nå øker presset i markedet i tillegg. Krigen i Ukraina har gitt flere flyktninger, og det er nærmest stans i boligbyggingen. Kampen om beinet blir med andre ord enda hardere framover. 

Dyrtiden har medført en økning i forbrukslån, viser undersøkelser. Gjeldsutfordringer er også et tema Bo-team jobber med når de gir individuell veiledning.

– Det er en utrolig vond spiral når du først havner der at du ikke klarer å betale regningene dine. Du innser at du må ta grep som innebærer at du må leve under et svært stramt regime – i mange år. Det tærer på motivasjonen: «Skal jeg virkelig orke dette? Jeg vil jo aldri komme ut av det, er det da noen vits?». Ikke alle orker. Det kan ende med depresjon og i verste fall suicidalitet. Vi kan bistå mennesker med å få oversikt over økonomien, bistå dem med å få hjelp. Være støttespillere i en vanskelig tid og vise at det finnes muligheter, selv om det krever jobbing. 

Veiledning får man selvsagt også på Nav, understreker Herzog. Der Bo-team skiller seg ut, handler det måten å jobbe på; den relasjonelle tilnærmingen. 

– Vi tilbyr folk en hånd å holde i når det blåser som verst, kommer nært på, og bygger på den måten en helt annen tillit hos brukerne våre. Ofte er det dette som skal til for å komme over kneika; opplevelsen av at noen genuint bryr seg om deg. 

At det nytter i praksis, ser Herzog og kollegaene hennes stadige eksempler på, noe de mange tilbakemeldingene også viser. Dette er en av dem: «Det var ikke lenger en stol, det var MIN stol, selv om det bare var en loppemarkedstol».