Umar uten filter

Ikke si at han er «flink som har gjort det så bra til tross for det han har opplevd». Ikke si at han er en «god flyktning».

– Ingen ønsker å bli behandlet som en andreklasses innbygger. Alle flyktninger bør behandles med respekt, uansett hvor de kommer fra, sier Ahmed Umar.

14 år etter at han kom til Norge som flyktning, har han inntatt Nasjonalgalleriet og Munchmuseet. Gjennom kunsten har han gitt en stemme til skeive som stilnes.

Livet er mye lettere nå. Jeg får draps- og voldstrusler, men: Hvem dør ikke?

Ahmed Umar sitter i atelieret sitt og snakker uavbrutt om seg selv. Det er uvant. Mesteparten av livet har han holdt kjeft om hva han føler. Som barn satt han i et klasserom i byen Mekka i Saudi-Arabia og så læreren dele tavlen i tre: «normale mennesker», «lesbiske» og «homofile».

Så hermet læreren etter det han så på som den homofile måten å snakke på. En stygg imitasjon av en feminin stemme, husker Umar.

– Han forklarte at homofile ble forelsket i gutter. Jo mer han snakket, jo mer tenkte jeg: «Skitt, dette er meg».

Et liv på reise

Umar har en lang reise bak seg. De første årene av livet bodde han i Sudan. Så dro familien til Mekka i Saudi-Arabia, der han tilbrakte det meste av barne- og ungdomstiden, før de flyttet tilbake til Sudan.

Da han var tjue, kom han til Norge – alene.

Nå har han akkurat kommet beklagende inn i atelieret på Rodeløkka i Oslo. Vi har ventet i et kvarter, omgitt av masker og dyrefigurer i ibenholt og mahogni. Tingene er brakt til Norge av misjonærer og andre reisende, og samlet inn av Umar. Han planlegger å ødelegge alt for å gjenbruke det i kunsten sin.

– Kunsten har gitt meg mulighet til å snakke om følelser i stor skala.

Fjorten år etter at han kom til Norge, har han inntatt Nasjonalgalleriet, Munchmuseet og den internasjonale utstillingen The Biennale of Sydney – blant annet. Gjennom kunsten har han gitt en stemme til skeive som stilnes.

Et forvirret barn

Når han åpner en soloutstilling på Kunstnernes hus i 2023, vil kunsten fortelle om et liv i skvis mellom kulturer og islamske retninger. I Mekka møtte han wahhabismen, en svært streng retning av islam. Her lærte han blant annet at han ikke skulle håndhilse på ikke-muslimer og at homofile og lesbiske burde drepes.

Hjemme var han derimot omgitt av sufismen, en gren av islam som har mange ordener, men der kjærlighet er sentralt. Kjærlighet til Allah, profeten Mohammed og kjærlighet til andre mennesker. Sufismen bruker hyppig ritualer for å lovprise Gud, og flere av dem forbys i wahhabismen.

– I Saudi-Arabia ble min families tro sett på som kjettersk. Det gjorde meg forvirret. En stund tenkte jeg: «Stakkars familien min, de vet ikke bedre.»

Dukker og røde klær

Selv om sufismen er en mildere variant av islam enn wahhabismen, var det i Sudan dødsstraff for homofili fram til juni 2020. I dag er straffen opp til 20 års fengsel.

I barne- og ungdomstiden filtrerte Umar hver bevegelse i kroppen sin av frykt for hvordan han ville bli sett på. Han var ikke sammen med gutter fysisk før like før han flyktet til Norge. Men han tror at flere i familien skjønte det likevel.

– Jeg hadde mine egne tanker og min egen stil. Jeg lekte med dukker allerede som toåring. Senere brukte jeg mye tid på å finne klær. Jeg gikk heller pent kledd i rødt enn i fotballklær.

I seks–sjuårsalderen brukte han morens stoffrester til å sy klær til to Barbie-dukker. Dukkene hadde han kjøpt for sine egne penger. Faren ble sint; mente at han var for feminin. I bunn var han nok redd for at sønnen var homofil, tror Umar.

«En ekstra dose»

Da Ahmed Umar selv skjønte at han var homofil, på skolen i Saudi-Arabia, ble det begynnelsen på mange år med tanker, frykt og traumer. Han ønsket å helbrede seg selv, gjøre Gud fornøyd.

I leiligheten på Sofienberg i Oslo har Ahmed Umar skapt sitt eget univers. Det meste er gjenbruk. Noen av tingene er fra hans eget hjem i Sudan.

Blant annet gikk han i sirkler rundt Kaaba, et hellig sted i midten av moskeen Masjid al-Haram i Mekka. Ritualet skal kunne gi deg tilgivelse for syndene dine.

– Men jeg så stadig gutter jeg likte, til og med i den hellige moskeen, smiler han.

Som tjueåring flyktet han fra Sudan til Norge. Da hadde han blant annet blitt forsøkt voldtatt av en mann, anmeldt forholdet og selv fått skylden for å ha gjort seg for attraktiv. Onkelen hadde kommet for å hente ham, og Umar lyttet gjennom døren. «Gi ham en ekstra dose, gutten vår er litt jentete,» sa onkelen til politiet. Umar ble banket opp mens onkelen så på.

– Det var en kvelende skuffelse. Jeg spurte meg hvor jeg skulle gå om noe skjedde med meg. Familien hadde bare trodd at jeg var homofil. Hva ville skje om de visste det?

Ut av skapet

Det var først i 2012, da Umar hadde bodd fire år i Norge, at han sa offentlig at han var homofil – på NRK-programmet Migrapolis. Det har ikke stort publikum i Sudan.

Men da fetteren hans i 2015 skrev på Facebook at «I stammen vår er det ingen homofile,» smelte Umar tilbake: «Det stemmer ikke. Tell opp: nummer én – jeg.»

– Jeg bestemte meg for at det var nok skuespill. Jeg ville ikke ofre livet mitt for noen som ikke ofret noe for meg.

Diskusjonene ble voldsomme. Ifølge Umar var han den første fra Sudan som stod fram offentlig som homofil.

I snart ti år har han levd med drapstrusler, sjikane og en ustabil kontakt med egen familie, som opplever at de har tapt ansikt.

Det tiltok ytterligere da han i 2020 publiserte en video av seg selv som danset i Oslos Pride-parade med bar overkropp, et grønt skjørt og lange smykker.

– Hvorfor publiserte du egentlig den videoen?

– Fordi jeg er glad! Stolt! Jeg gjør ikke noe galt. Hvorfor skal jeg gjemme bort noe som bare er fint og gledelig?

Dialogens underverker

Men det var én grunn til. Ahmed Umar ønsker å endre noe. Og han tror faktisk at ting er i ferd med å bli bedre.

– Revolusjonen begynner hos alle sudanere. Jeg har 77.000 kontakter på Facebook. Det er mange som ser at jeg er homofil, men de ser samtidig at jeg bryr meg om landet. Noen endrer mening om homofili.

All støtten han får, veier opp for drapstruslene.

– Jeg får meldinger både fra unge og eldre. De forteller at de ikke kan skrive det åpent, men at de ser meg, og står ved min side.

Noen blir også inspirert av hvordan han slår tilbake.

– Jeg tror at når folk begynner å se deg som et menneske, da begynner endringer å skje.

– Nylig var det en som kalte meg «en homofil drittsekk». Jeg skrev noe enda styggere tilbake, og ba ham behandle folk med respekt hvis han selv ønsker å bli respektert.

Personen ringte ham. De snakket i en time.

– Mot slutten av samtalen mente han fortsatt at jeg burde tenke gjennom hva jeg gjorde. Men tonen mellom oss var helt endret. Han sa at jeg var veldig interessant og høflig, og at det var interessant å snakke med meg. Jeg tror at når folk begynner å se deg som et menneske, da begynner endringer å skje.

Kan ha reddet et liv

Umar har også fått en rolle som psykolog. Folk tar stadig kontakt med ham – for eksempel mennesker i Sudan som er usikre på identiteten sin.

– Jeg prøver å åpne øynene deres for at det finnes andre virkeligheter.

– Men du er jo trygg i Norge. Hvilke råd kan du gi til folk i Sudan?

– Jeg kan fortelle at de ikke er alene. Støtte dem. Det er ikke bare triste ting som definerer livet. Etter det triste kommer det alltid noe fint, jeg er et eksempel på det.

I 2020 ble han kontaktet av en gutt på 15–16 år som ønsket å ta sitt eget liv. Like før hadde den egyptiske aktivisten Sarah Higazi, kjent for å ha løftet et regnbueflagg på en konsert, tatt livet sitt. Mange konservative hadde applaudert dødsfallet.

Tenåringen skrev til Umar at han ønsket å dø, men han ville ikke at døden hans skulle feires.

– Vi snakket i telefonen i fem timer til han roet seg. Nylig tok han kontakt igjen og takket meg for at jeg reddet livet hans den natten.

Følelser i stor skala

Ahmed Umar er lykkelig nå. Han har sine depresjoner – det er tungt å miste støtten fra familien – men han er glad for å være fri.

Han elsker å reise. Sudan er for farlig å reise til som homofil på grunn av den politiske situasjonen, men nylig kom han tilbake fra Egypt. Der la han bort øredobbene og kledde seg nøytralt, men om natten levde han livet i private leiligheter sammen med andre LHBT+-personer.

Han danset mye. Det er en av hans store gleder.

Og gjennom kunsten tolker han sin egen historie. Han, som ikke tidligere snakket så mye om seg selv, har åpnet opp.

– Jeg er like smart som en nordmann født i en etnisk norsk familie, og jeg jobber hardt for å oppnå mine drømmer.

– Kunsten har gitt meg mulighet til å snakke om følelser i stor skala. Da har jeg også blitt bedre til å snakke om ting privat.

Blant de kunstverkene han jobber med i dag, er en samling av 99 amuletter. Ifølge hans families tro, kan amuletter beskytte deg fra vonde hendelser.

En autentisk afrikansk historie

Umars tanke er at kunstverket skal representere amuletter i et bønnekjede. Men i stedet for små, runde kuler, er de skulpturer. Hver av dem skal utstilles i en avstøpning av en menneskehånd – Umars høyre hånd.

For selv om Umar ikke lenger tror på Gud, er han stolt av bakgrunnen sin.

– Jeg ønsker å vise den sudanske historien. Og jeg vil vise den konflikten jeg har gått igjennom: hvordan ekstrem religion kan sette folk og kulturene deres opp imot hverandre.

Når han gjør afrikanske pyntegjenstander og dyretrofeer om til kunst, mener han at han endrer noe fra å være masseprodusert, upersonlig og ressursutnyttende til å bli objekter som forteller en personlig og autentisk afrikansk historie.

Ahmed Umar. Foto: Kirkens Bymisjon — **Møter fordommer:** I dag er det farlig for Ahmed Umar å dra tilbake til Sudan. I Norge får han ikke drapstrusler, men også her kan han møte fordommer.

– Disse religiøse tradisjonene er en stor del av mitt liv, jeg kan ikke bare slette dem.

En førsteklasses innbygger

Nå står Norge overfor en ny flyktningstrøm, denne gangen fra Europa. Umar vet at det ikke bare er lett å komme hit.

Han husker kommunikasjonen med en ansatt på transittmottaket. Han ba om å få bytte genseren han hadde fått i flyktning-pakken til en som passet litt bedre i størrelsen. Svaret var: «Ikke tenk at du skal være sexy her.»

14 år etter kan han fortsatt oppleve å bli sett ned på.

Skulle du noen gang møte Ahmed Umar: Ikke si at han er «flink som har gjort det så bra til tross for det han har opplevd». Ikke si at han er en «god flyktning».

«Jeg er like smart som en nordmann født i en etnisk norsk familie, og jeg jobber hardt for å oppnå mine drømmer,» tenker Umar da.

– Vi har et ordtak i Sudan som sier at hvis du går ut av ditt hus, din by eller ditt land, så mister du verdien. Men det kan skje på et øyeblikk at man blir flyktning! Ingen ønsker å bli behandlet som en andreklasses innbygger.

Alle flyktninger bør behandles med respekt, uansett hvor de kommer fra, mener han.

– De ville ikke reist fra landet sitt hvis de ikke måtte. Det viktigste vi kan gjøre for hverandre, er å være snille: Denne jorda er ikke eid av noen, alle har samme rett til å leve.