– I Norge driver vi mer med oppbevaring enn rehabilitering

Omsorgen har forsvunnet fra kriminalomsorgen, mener filmaktuelle Mina Hadijan.

Mina Hadijan er grunnlegger og redaktør for Røverradioen, og er også direktør for Prison Radio International. Foto: Kirkens Bymisjon

– Hvordan ble «Røverradioen» til?

– Jeg fikk en telefon fra Trond Henriksen, som var tidligere innsatt i Halden fengsel. Han hadde hørt meg på radioen og sa at jeg måtte komme til fengselet og lage radio. Jeg endte opp med å jobbe som frivillig der én gang i uka i et par år. Det lærte jeg mye av.

– Som for eksempel?

– Det første jeg lærte var at det er flere enn meg som har angst, og at angsten til røverne er verre enn min. Det finnes mange fine typer bak murene, det er bare mennesker. Det jeg lærte i Halden, gjorde at jeg startet «Røverradioen» i Oslo fengsel.

– Hvorfor er «Røverradioen» viktig?

– Det å kunne utrykke seg når man har mistet friheten sin, er utrolig viktig. Det er fint for de innsatte å kunne ta kontroll og påvirke sin egen virkelighet. For eksempel så lagde de en sak på at butikken i Oslo fengsel manglet prisliste. Når du har lite penger, er det viktig å vite hva matvarer koster. Etter at saken var på lufta, ble dette endret.

– «Røverradioen» er også en tråd til verden på utsiden, og her kan innsatte føle mening i en meningsløs verden. Programlederne vet at de representerer alle som sitter inne i norske fengsler. De tar det ansvaret alvorlig og det er viktig for dem å snakke om temaer som er viktig for de som sitter inne. Selvironi og latter er også viktig.

– Hva driver deg i arbeidet ditt?

– Jeg ser at jobben jeg gjør bidrar til endring og For eksempel det med fengselsbutikken. Da får jeg blod på tann. «Røverradioen» endrer folks oppfatning av verden og da blir jeg glad.

– I filmen «Mina og røverne» får du innsatte til å åpne opp og snakke om følelser. Hvordan gjør du det?

– Jeg kjenner igjen reaksjonsmønster. Man kan være lei seg, men se forbanna ut. Jeg er også relasjonsskada, slik mange av de jeg møter er. Det finnes mange fine typer bak murene, det er bare mennesker.

– Man er i en sårbar situasjon når man sitter inne. Det er lett å lese følelsene. Jeg forteller litt og så åpner det døra. Jeg skal ikke grave rundt i dritten, men jeg vil bli kjent. Det er viktig å vite hva slags radioprofil de innsatte kommer til å bli. Om de kan legge vekk fengselstrynet og være seg selv.

– Hva har du lært om norske fengsler og innsatte gjennom jobben din?

– Innsatte er mennesker med like stor variasjon i personligheter som oss på utsiden. Det er mange velmenende og flinke folk som jobber i norske fengsler, men de kommer ikke så langt når de ikke får penger til rehabilitering.

Jeg har fortsatt ikke møtt NAV-dama i Oslo-fengsel og jeg har jobbet der i 11 år.

Mina Hadijan

– Jeg mener vi må ta ansvaret med frihetsberøvelse som straff mer alvorlig.

– Omsorgen har forsvunnet fra kriminalomsorgen. Og det er ikke kriminalomsorgen sin skyld, det ligger hos de over. Det er ikke sexy å gå til valg på bedre kriminalomsorg. Vi driver mer med oppbevaring i Norge.

– Hvordan synes du tilbakeføring av innsatte fungerer i dag og hva mener du at bør være annerledes?

– Tilbakeføringen til samfunnet er nærmest ikke-eksisterende. Jeg har fortsatt ikke møtt NAV-dama i Oslo fengsel og jeg har jobbet der i 11 år.

– De fleste innsatte blir sluppet ut helt plutselig en dag med en svart søppelsekk og så er det bare: lykke til. Jeg møter ofte opp utenfor fengselet den dagen røverne slipper ut for å hjelpe dem, for det kan skje mye rart når de først kommer utenfor murene.

– Hvorfor vil du anbefale folk å se filmen?

– Filmen gir et lite innblikk i en røvers hverdag. Når man ser serier eller andre dokumentarer som omhandler innsatte, så er de sinte og skriker og er sladdet. Denne filmen viser virkeligheten.

– Jeg håper at de som ser filmen får mindre fordommer mot de som kommer ut av fengsel, slik at det blir lettere for dem å få et nytt og bedre liv.

Publisert i Magasinet BY 03/2024.