Hvis hender kunne snakke

Hender kan gjøre så mye. De kan gjøre vonde ting og gode ting. Hender husker, og hender kan snakke. Tøffe hender med tatoveringer. Myke hender med gårsdagens neglelakk.

“Stoney” (73) jobber på et av våre verksteder og sitter dypt konsentrert med pinsett og glassbiter som skal bli flotte glasskåler. Og hans hender har mye å fortelle. 

 – Frem til 1980 jobbet jeg som motefotograf i San Fransisco. Det var der jeg møtte eks-kona mi. Hun var norsk og etter 10 år i USA flyttet vi til hennes hjemland. Det første jeg gjorde var å skli på isen på vei ut av taxien. “Velkommen til Norge” sa hun. 

Stoney ler godt. Han har levd et langt og innholdsrikt liv, men han har også slitt med rusavhengighet. Fotograftilværelsen i San Fransisco på syttitallet var spennende, men det var også en verden der rus og alkohol var en del av hverdagen. I dag er han edru og jobber hos Kirkens Bymisjon tre dager i uka. Men i hans alder skulle han egentlig vært pensjonist. 

– Nå må jeg søke hvert år om å få jobbe ett år til. Hver søndag gleder jeg meg så mye til å komme på jobb igjen. Bymisjonen har betydd mye for meg. Dette stedet var en viktig støtte som gjorde at jeg holdt meg edru, forteller Stoney med gestikulerende hender. 

Ikke et terapirom

Ane er arbeidsleder og designer på et av Kirkens Bymisjons arbeidstiltak, og ser utover et verksted fult av arbeidere som sitter rolig og konsentrert med hver sine oppgaver de har fått utdelt denne dagen. En Beach Boys sang spiller lavt i bakgrunnen i de lyse lokalene.  

I jobb

er et av Kirkens Bymisjons lavterskel arbeidstilbud for mennesker i aktiv rus eller med lang rushistorikk. Vårt mål er å skape mestring gjennom arbeid.

– Det handler ikke om noe langtidsperspektiv. Vi er her for i dag. Verkstedet er et sted der vi snakker jobb, ikke om alt stresset som disse menneskene lever med i hverdagen. Det skal de få lov å legge igjen på utsiden. Det er viktig.  

Men selv om fokuset er på arbeidsoppgavene og på ansvaret som følger med, ser de en klar bedring av livskvaliteten hos arbeiderne over tid. 

– Noen ganger kan vi se at de har begynt å sminke seg igjen. Eller at de har gjenopprettet kontakt med familien. Og vi ser at de som er her over en lengre periode ruser seg mindre. 

For verkstedet er ikke et terapirom. Det er ikke et sted der man skal behandle traumer eller snakke om fortida. Det er et sted der du er viktig for hva du gjør, for arbeidet ditt. Dette gir arbeiderne noe å være stolt av, noe å jobbe mot. For mange er det nettopp det som betyr mest. 

– Vi gir de ansvar, de skal levere noe her. Verkstedene lager jo fantastisk fine produkter som er designet av proffe folk, og produktene de lager må selge. Hele grunnideen er at dette er en bedrift, og med det får arbeiderne det samme ansvaret og de samme pliktene som andre steder. Det gir mestring og stolthet. Det er derfor de vokser utenfor jobben også, forteller Ane. 

Stoney lyser opp når han snakker om arbeidsplassen sin. 

– Her driver de ikke med tull, du må melde fra om du skal jobbe før klokka åtte. Gir du beskjed ett minutt over går jobben videre til en annen.  

Stoney har uttrykksfulle hender. De fyker rundt mens han snakker, men de er helt i ro når han jobber. Med en pinsett legger han små fargerike glassbiter på en rund glassplate som så skal smeltes i en ovn og bli en vakker skål.  

Jeg tenker på hva de hendene har opplevd. På overgangen fra livet som motefotograf i USA til å bo med en bondejente på landet i Norge. Savner han det? 

– Noen ganger savner jeg tiden i San Fransisco. Det var utrolig spennende. Men jeg er glad jeg kom til Norge. Jeg trengte det. Å få en ny start.

En ny begynnelse. 

Se produkter fra I jobb, Oslo