Innsattes barn

Nedenfor finner du reaksjoner og symptomer hos barn og unge som opplever at en av foreldrene må inn å sone en dom. Symptomene kan være midlertidig eller vare over tid, og kan komme til uttrykk ulikt ut i fra alder. Barn kan oppleve å ha mange av disse følelsene samtidig og de kan veksle i styrke og intensitet.

Kroppslige reaksjoner:

• Redusert matlyst.
• Søvnproblemer.
• Ulike vondter som hode-, nakke- og magesmerter.

Kognitive reaksjoner:

• Konsentrasjonsproblemer.
• Utfordringer med å ta til seg læring.
• Vanskelig med å prestere på skolen.

Emosjonelle reaksjoner:

• Skam.
• Skyld.
• Sorg.
• Sinne.
• Redsel.
• Lettelse.

Sosiale reaksjoner:

• Vanskeligheter i relasjonelle forhold til jevnaldrende.
• Tilbaketrekking/isolasjon.

Dersom du opplever bekymring for barnet eller ungdommen din, kan du ta kontakt med oss. Det hjelper ofte å snakke høyt sammen med noen andre som har erfaring i møte med barn og unge som har opplevd at en av foreldrene må sone en dom.

Når en forelder skal sone en dom i fengsel oppstår mange nye utfordringer for en familie. Familiesituasjonen endres, og barna må tilpasse seg en ny hverdag. Barn kan få ulike reaksjoner og mange foreldre uttrykker bekymring for hvordan de skal møte barnas ulike symptomer.

Historiene vi møter er like ulike som antall familier, men vi kan allikevel se noen felles trekk hos mange. Følelser som for eksempel skam, sorg, sinne og savn er ofte til stede, og usikkerhet knyttet til hva man skal fortelle barna er ofte sentralt. «Innsattes barn» opplever at det er et stort tabu i samfunnet å snakke om fengsling. Noen velger derfor å holde situasjonen sin hemmelig for omverden, eller kun å fortelle om det til noen få personer de har tillit til. Andre igjen står fram i full åpenhet med hele sin fortelling. Det finnes ingen fasit på hva som er riktig eller galt for den enkelte familie, men her vil vi presentere noen erfaringer vi har og hva det kan være hensiktsmessig å ta hensyn til.

Vår erfaring er at barn i alle aldre har behov for å forstå det som skjer i deres liv. Barn er avhengig av å få forklaringer på det som skjer rundt dem, særlig når noe er nytt og ukjent. Om de ikke får forståelige forklaringer, kan de lage egne forklaringer på hvorfor ting er som de er. Barn har et begrenset repertoar og få livserfaringer. Historiene barn lager seg baseres på fantasier i stedet for fakta. Ofte kan disse være svært dramatiske og langt fra virkeligheten. Foreldre eller andre omsorgspersoner må hjelpe barna til å få tilstrekkelig informasjon til at deres historie blir forståelig og sannferdig.

Det er noen hensyn det kan være lurt å vurdere når man skal snakke med barn, foruten barnas alder og modenhet. Det kan være viktig å ta hensyn til lengde på dommen, barnets tilknytning og relasjon til den som skal sone, og hva slags handling forelderen er dømt for. I stor grad, bør det man forteller barna være sant, og det må være tilstrekkelig med informasjon til at barnet opplever sammenheng og logikk i det som blir sagt. Små barn trenger ikke å få detaljer i det som har hendt, men de må gis en åpenhet for at det er greit å stille spørsmål etter hvert som de dukker opp, gjerne med økt alder og modenhet. Barn er verdensmestre i å lese foreldre og omgivelser, først gjennom sansene, deretter også via språket.  De kan for eksempel oppfatte at en mor blir stresset eller sint/lei seg når temaet kommer opp. Eller de kan se at far fort begynner å snakke om andre ting når det stilles spørsmål knyttet til fengslingen. Barn erfarer tidlig hva det er akseptert å snakke om, de er lojale og vil arbeide hardt for å ikke skape uro eller splid i en familie. Prøv derfor så godt du kan å være åpen for barnets spørsmål og ta disse på alvor. Om spørsmålene kommer brått på deg eller du ikke vet hva du skal svare, kan det være fint å si noe sånt som:

«Det var et klokt spørsmål. Det var også et ganske vanskelig spørsmål og jeg trenger litt tid på meg før jeg kan svare deg. Jeg lover deg at vi skal snakke om det igjen senere.»

Da er det også viktig at du tar ansvar for dette og finner et gunstig tidspunkt som ikke er altfor langt fram i tid, for å ta opp temaet igjen.

«Innsattes barn» har møtt mange foreldre som er uenige om hva de skal fortelle til barna. De kan ha ulik opplevelse av hva som er sant i historien og ha hver sin versjon av det som har hendt. Det er viktig for barn at de slipper å ta side med en av foreldrene. Barn er som tidligere nevnt lojale og helt avhengig av sine foreldre. Det føles vondt og nærmest umulig å skulle velge hvem av foreldrene som sitter på sannheten. Foreldre må derfor etterstrebe det å bli enige om hva man skal fortelle til barna. Uansett hvor uenig man måtte være, bør man unngå å snakke negativt om den andre forelderen. Barn er glad i begge sine foreldre og det er vondt å bli stilt i en posisjon der barnet føler at han eller hun må forsvare den ene forelderen. Tenåringer og de litt større barna kan i noe større grad forstå at foreldre kan se ulikt på ting, men dette er en vanskelig balansegang og foreldre må alltid være påpasselige med å ikke utsette barn for den lojalitetskonflikten dette kan medføre.

Barn i småbarnsalderen tar utgangspunkt i seg selv for å forstå verden. Det betyr at det kan søke forklaringer på det som skjer med bakgrunn i seg selv. Barn i denne alderen tror også at de kan påvirke omgivelsene sine med eventuelle tanker og følelser de måtte ha. Barnet kan for eksempel tro at det kan skade andre ved å tenke stygt om dem. Noen barn kan derfor søke å finne forklaringer på soningen i noe de selv har sagt eller gjort. De påtar seg skyld og det er viktig at voksne rundt barnet gir det forklaringer som fratar dem alt ansvar for det som har skjedd. Barn har ikke samme mulighet til å reflektere fornuftig rundt det som skjer og trenger trygge voksne som hjelper dem til å forstå.

Om du eller dere står i en situasjon hvor dere strever med hva dere skal fortelle barna deres, kan vi tilby individuelle samtaler, familiesamtaler eller parsamtaler hvor vi kan snakke sammen om hva som kan være hensiktsmessig akkurat i deres familie. Det er dere som bestemmer hva dere beslutter å fortelle barna, men noen ganger kan det være fint å drøfte dette med noen, før man bestemmer seg. Samtalene kan foregå på telefon eller på vårt kontor. Om det er hensiktsmessig, kan vi også komme hjem til dere for en prat.

Oppsummering:

• Det er helt normalt å kjenne på usikkerhet i forhold til hva og hvor mye man skal fortelle barn om fengslingen og hva som er bakgrunnen for den.
• Barn trenger å forstå det som skjer rundt dem.
• Du trenger ikke å fortelle barn alt, men det du forteller skal være sant.
• Tilpass det du forteller til barnas alder og modning. Utvid historien etter hvert som barna blir eldre og stiller flere spørsmål.
• Unngå å sette barn i situasjoner hvor de må ta parti med en av foreldrene.
• Får du vanskelige spørsmål, så ta deg tid før du svarer. Vær åpen om at du må tenke deg om, og ta alltid ansvar for å plukke opp tråden igjen.
• Du kan ikke forvente at barn skal kunne holde hemmelig noe så viktig som at en forelder blir borte fra familien i en kortere eller lengre periode. Pålegg dem derfor ikke taushet og ikke be dem om å lyve.
  En løgn fører ofte til nye spørsmål og nye løgner, og barn kan komme i situasjoner som blir umulig for dem å håndtere.
• Ta kontakt om du trenger hjelp til å finne ut hva som er riktig for akkurat din familie eller om du trenger bistand til å snakke med barnet ditt om soningen.