Romano kher 

Basert på språkanalyser og forskning på gener, antar vi at gruppene vi i Norge betegner som romer og romani/tatere har sin opprinnelse fra India og grupper som utvandret derfra på 500-tallet. Til tross for at språkforskningen peker mot India, mener mange forskere at romer bør forstås som et europeisk folk. Dette fordi de først i Europa ble definert som en egen folkegruppe.

Forskerne refererer gjerne til gruppa som kom til Norge på 1800-tallet som valakiske romer. Dette basert på at deres romanes-dialekt ble utviklet i Valakia, mellom Sør-Karpatene og Donau og området som i dag tilhører Romania. De første romene kom trolig til Valakia på 1300-tallet og vi vet at de ble holdt som slaveri dette området i over 500 år.

Fra 1300-tallet frem til opphevelsen av slaveriet var alle romer i utgangspunktet statens eiendom og de ble ofte solgt videre til adelen eller klostre som arbeidskraft. Det er liten bevissthet og kunnskap om denne delen av europeisk historie.

Ved midten av 1800-tallet begynte økonomiske og sosiale endringer å påvirke fyrstedømmene i Europa og i 1855 stemte den moldaviske forsamlingen seg for å avskaffe slaveriet innenfor fyrstedømmet. Wallachian Assembly gjorde det samme året etter, men det skulle ta nesten ti år til før fullstendig juridisk frihet var en realitet. I 1864 anslås at opp mot 600 000 slaver ble frigjort. Mange av disse valgte å forlate Romania og vandret videre til Nord- og Vest-Europa. Noen av dem kom til Norge.

I 1860 ble det vedtatt en lov i Norge om “afskaffelse af det tvigne Pasvæsen med videre” som gjorde det mulig for romer å reise fritt inn i landet. På tidlig 1900-tallet skilte ikke romer seg i så stor grad fra andre reisende folk, som for eksempel taterne eller romani som allerede hadde opphold seg i landet i over 200 år. Romenes økonomiske aktiviteter og sosiale organisering var tilpasset en omreisende tilværelse, og vi kjenner til at de i likhet med andre reisende blant annet var hestehandlere og håndverkere, for eksempel kjeleflikkere. Romer skilte seg imidlertid ut ved å være katolikker, og de oppsøkte katolske menigheter for å få barna sine døpt og ekteskap godkjent av kirken. Det finnes derfor skriftlige spor etter dem i kirkebøkene fra denne tiden.

Det er vanskelig å fastslå nøyaktig når de første personene tilhørende gruppen vi i dag kjenner som norske romer kom til Norge. Noen kilder antyder at enkelte personer kan ha kommet til landet så tidlig som i 1830- og 40-årene. Det er likevel bred enighet om at flertallet av de norske romene innvandret fra områder i dagens Ungarn og Romania på andre halvdel av 1800-tallet. I tiårene frem mot århundreskiftet ervervet mange norske statsborgerskap, og en ny generasjon romer ble født i Norge som norske statsborgere. Overgangen til 1900-tallet markerte imidlertid også den norske statens radikale tilnærming til denne gruppen.

Sentrale personer i politiet argumenterte for et strengere lovverk rettet mot romer allerede under debatten om den nye fremmedloven i 1915. Men det var i løpet av en periode på seks år, fra 1921 til 1927, at norske myndigheter utformet en konsekvent «sigøynerpolitikk», tuftet på ekskludering og avvisning. Politikken gikk i korte trekk ut på at den norske staten systematisk registrerte romer, fratok dem deres statsborgerlige rettigheter og utviste så mange av dem som mulig, for deretter å nekte dem adgang til landet. Denne politikken ble befestet gjennom den såkalte «sigøynerparagrafen», som i 1927 eksplisitt lovfestet at «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket».

Med henvisning til «Sigøynerparagrafen» ble 68 romer på den dansk-tyske grenseovergangen i Padborg nektet innreise til Norge via Danmark i januar 1934. Over halvparten av de avviste var født i Norge og de fleste av dem hadde legitimasjonspapirer som knyttet dem til landet. De hadde i perioder reist på det europeiske kontinentet, men ønsket seg tilbake til sitt hjemland. Etter flere liknende utvisninger og avvisninger på 1920- og 30-tallet, var mer eller mindre alle norske romer bevisst drevet ut av landet, uten mulighet til å vende lovlig tilbake. De påfølgende ti årene levde flertallet av norske romer i Belgia, der de hadde fått midlertidig opphold på såkalt humanitært grunnlag. Belgiske myndigheter forsøkte i flere år å returnere dem til Norge, men den norske staten nektet å innrømme noe ansvar for gruppen.

En større gruppe norske romer oppholdt seg altså i Belgia da det nazistiske Tyskland angrep landet i mai 1940. I perioden fra november 1943 til slutten av januar 1944 deporterte nazistiske styresmakter 66 norske romer fra det okkuperte Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz II-Birkenau. I likhet med deporterte romer fra andre europeiske land, ble de innesperret i en egen seksjon av leiren, den såkalte Zigeunerlager, eller «sigøynerleiren». Bare fire av de 66 deporterte overlevde – de øvrige døde i fangenskap av sult, smittsomme sykdommer, vilkårlig vold eller etter å ha blitt myrdet i gasskamre. En mindre gruppe norske romer befant seg under krigen også i Frankrike, der totalt 13 av dem i perioden 1940-44 satt internert i nazistiske arbeids- og konsentrasjonsleirer.

De første norske romene vendte tilbake til Norge sommeren 1954. «Sigøynerparagrafen» sto på denne tiden fortsatt uendret i den norske fremmedloven, og romers tilstedeværelse i landet utløste derfor en debatt om paragrafens videre eksistens. I 1956 ble «sigøynerparagrafen» offisielt opphevet, men den nye fremmedloven nektet fremdeles utenlandske «omstreifere o.l.» adgang. For en del av de norske romske familiene fortsatte kampen for å få tilbake sitt norske statsborgerskap helt frem til 1970-årene.

Da 2. verdenskrig var over, dro de fire overlevende norske romene fra Auschwitz-Birkenau til Belgia, der de hadde hatt oppholdstillatelse før de ble deportert. Noen få andre norske romer hadde unngått deportasjon fra Belgia, eller de hadde overlevd krigen i Frankrike. De fleste av dem var statsløse og uten rettigheter i Belgia og Frankrike de første årene etter krigen. Flere av dem forsøkte på 50-tallet å vende tilbake til Norge, men det skulle vise seg å bli veldig vanskelig. Europeiske myndigheter så fortsatt på romer som asosiale, kriminelle og arbeidssky. I Tyskland bidro det til at rom i langt mindre grad enn andre forfulgte grupper ble tilkjent erstatning. I Norge førte de samme oppfatningene til at utestengelsespolitikken fortsatte.

De første norske romene vendte tilbake til Norge sommeren 1954. «Sigøynerparagrafen» sto på denne tiden fortsatt uendret i den norske fremmedloven, og flere tilfeller der romer ble avvist eller utvist av norske myndigheter ble heftig debattert. Flere aviser kritiserte skarpt myndighetenes rasepolitikk og paragrafens videre eksistens ble også gjenstand for debatt på Stortinget.

I 1956 ble «Sigøynerparagrafen» offisielt opphevet, men den nye fremmedloven nektet fremdeles utenlandske «omstreifere o.l.» adgang. Noen romer fikk innvilget norsk statsborgerskap, mens andre fortsatt måtte kjempe for innpass. Det siste medlemmet av de norske romske familiene måtte vente til 1972 før han fikk innvilget norsk statsborgerskap. 

Fram til 70-tallet var levekårene for de norske romske familiene veldig vanskelige og fattigslige. De hadde ikke boliger, men bodde i campingvogner eller telt året rundt. Særlig i vintermånedene var forholdene direkte helseskadelige. Det var derfor mange romer som forlot Norge i løpet av den kaldeste årstiden. I 1968 etablerte Oslo kommune en leir for familiene på Gassverktomta i sentrum. Denne leiren ble erstattet av en leir i Gaustadbekkdalen i 1974. Boforholdene var svært dårlige begge steder.

I 1970 framla staten og Oslo kommune en plan for et langsiktig arbeid med den romske minoriteten. Norske romer var den gang bostedsløse og hadde svært dårlige livsvilkår. Det ble satt i gang en rekke tiltak. Oslo kommune opprettet Sigøynerkontoret, som fikk ansvar for hoveddelen av tiltakene. Sigøynerkontoret organiserte blant annet undervisning av barn og voksne, en barnehage, fritidstiltak for barn og ungdom, sysselsettingstiltak, juridisk bistand, bosettingstiltak, økonomisk sosialhjelp, helsearbeid og rådgivning og hjelp.

De ansatte ved Sigøynerkontoret og kommuneadministrasjonen så på bosetting som kontorets viktigste oppgave. Noen familier fikk leie hus, såkalte sigøynerboliger, som var bygget med tanke på at deres levesett skulle ivaretas. Hushold som tilhørte samme storfamilie bodde i to eller flere enetasjes hus bygget rundt et felles tun. Andre kjernefamilier ble bosatt i ordinære leiligheter. Leieforholdene i alminnelige leiligheter ble som regel svært kortvarige, på grunn av nabokonflikter, utkastelser eller at romene selv valgte å flytte. Fra 1990-tallet mistet mange romer også sigøynerboligene som de hadde leid. I dag er det bare to opprinnelige sigøynerboliger som fortsatt leies av romer.

En evaluering fra 1982 konkluderte med at arbeidet med å heve romenes materielle levestandard hadde vært ganske vellykket, men at resultatene ellers ikke hadde vært så gode. Arbeidet hadde stort sett bygget på storsamfunnets premisser og i liten grad tatt hensyn til romenes egne behov og ønsker, ut over de kortsiktige økonomiske og materielle. Romene hadde liten grad av medvirkning i arbeidet.

I 1991 ble alle tiltak brått fullstendig avviklet. Bystyret i Oslo begrunnet dette med at «norske sigøynere i størst mulig grad skulle behandles som enhver annen innbygger».

Mellom 1991 og 2007 var romer henvist til det ordinære tjenesteapparatet på alle områder. I 2007 ble det opprettet et voksenopplæringstilbud for norske romer i Oslo kommune, og i 2009 kom staten med en handlingsplan for å bedre norske romers levekår. Handlingsplanen beskrev en minoritet som led under mange levekårsproblemer og sosiale problemer. En høy andel voksne romer hadde mangelfull skolegang, og dårlige lese- og skriveferdigheter. Mange hadde en ustabil boligsituasjon og rapporterte om utbredt diskriminering. Handlingsplanen førte til at Oslo kommune opprettet flere tiltak, nemlig en veiledningstjeneste, kompetanseheving i offentlige etater, informasjon til majoritetssamfunnet, et samråd mellom romer og myndigheter og selvhjelp gjennom organisasjonsutvikling. De aller fleste tiltakene ble lagt til «Romtiltaket» ved Oslo voksenopplæring Skullerud. I 2013 fikk Romtiltaket også ansvaret for det såkalte «Romlosprosjektet» for å støtte opp under barns skolegang i nært samarbeid med barnas familier.

I 2012 tok stortingsrepresentant Trine Skei Grande opp flere problemstillinger, som medlemmer av den norske romske minoriteten hadde diskutert med henne, i en interpellasjon på Stortinget. En av disse var behovet for å dokumentere uretten begått mot norske romer av norske myndigheter før og etter 2. verdenskrig. Flere romrepresentanter fulgte opp med et brev til Regjeringen der de ba om en kartlegging, en offentlig beklagelse og en kollektiv erstatning. Et utredningsprosjekt ble utlyst, og jobben gitt til HL-senteret. HL-senterets rapport «Å bli dem kvit» (2015) dokumenterte hvordan norske myndigheter hadde ført en politikk mot romer fra 1915 og fram til 1956 som var preget av rasisme og utestengelse og hvordan denne politikken medvirket til at norske romer kunne massemyrdes av det tyske nazi-regimet under 2. verdenskrig. Som et resultat av HL-senterets dokumentasjon, kom regjeringen ved Erna Solberg 8. april med en uforbeholden beklagelse til norske romer. Regjeringen lovet ved samme anledning at den norske romske minoriteten ville få en kollektiv oppreisning.

I samråd med representanter fra den norske romske befolkningen bestemte regjeringen at oppreisningen skulle gis i form av et kultur- og ressurssenter. Kirkens Bymisjon fikk oppdraget med å opprette et slikt senter i samarbeid med norske romer, og i januar 2018 ble Romano kher / Romsk kultur- og ressurssenter åpnet i midlertidige lokaler i Gamlebyen kirke/Oslo hospital. Romano kher driver med barne- og ungdomsarbeid, kulturaktiviteter, politisk påvirkningsarbeid, individuell rådgivning, språkutvikling, medieproduksjon og annet informasjonsarbeid. Romano kher flyttet høsten 2021 inn i større og permanente lokaler på Ryen i Oslo, og kunne med det huse flere aktiviteter.

Skolelostjenesten er fra høsten 2020 overført fra Oslo voksenopplæring Skullerud til Osloskolens «Språksenteret».

Her kan du lese rapporten fra forprosjektet til opprettelsen av Romano Kher.