Romano kher 

I Norge som i flere andre land har både majoritet og minoritet hatt ulike navn på folkegruppa som kom innvandrende i Norge på slutten av 1800-tallet. Navnet har gjerne skiftet med tidsepoker og økende politisk bevissthet både blant minoritet og majoritetsbefolkningen.

I starten ble de kalt «sigøynere» av majoritetsbefolkningen og det presenterte seg også etter hvert som «sigøynere» utad. Opprinnelsen til begrepet «sigøyner» er omdiskutert. Det er vanlig å føre ordet tilbake til det greske ordet «atsingani» som betyder «hedninger» eller «gudløse». Man kan gjenfinne ordet i tysk «zigeuner», fransk «tsiganes» og i slavisk talende land med ulike varianter av »tsigani». I andre europeiske land har majoritetsbefolkningens betegnelser oppstått ut fra en oppfatning av at de stammer fra Egypt, for eksempel «gypsy» i Storbritannia og «gitano» i Spania.

Da den første verdens kongressen for romer som ble organisert i London i 1971, ble det bestemt at man ville bli kalt «roma» istedenfor ulike former av «sigøyner». På romanes betyr «roma» menneske. I mange land i Europa så kaller majoritetsbefolkningen også folkegruppa for «roma» i dag.

I Norge har «rom» blitt den offisielle betegnelsen på folkegruppa i dag. Det er betegnelsen «rom» som er brukt i alle offentlige dokumenter som gjelder nasjonale minoriteter.

Betegnelsen «romfolk» har trolig oppstått fordi «rom» samsvarer dårlig med norsk bøyningsmønster. Spesielt har denne betegnelsen blitt brukt i media, men har også sneket seg inn i både det offentlige og politiske ordskiftet.

I Sverige bruker man bøyningen rom-romer-romene og Språkrådet anbefaler også denne bøyningen. På denne nettsiden har vi valgt å bruke den samme bøyningen.

Romanes betyr “på romers vis” og man kan høre romer si “Ame das duma romanes”- vi snakker på romers vis”. Romanes er et internasjonalt språk. Det blir brukt og forstått av romer i alle verdensdeler.

Romanes er et indisk språk og klassifisert som indoarisk. De nærmeste slektningene er språk som panjabi, hindi, urdu og gujaerati.

Man regner med at det er cirka 1500 år siden forfedrene til de europeiske romene forlot Nord-India. Språk reiser som kjent med folk, og språket regnes som det lingvistiske beviset for romenes indiske opphav. Forfedrene til dagens romer kom til Balkan via Lilleasia mellom år 1000 og 1300. Urromani, eller protoromani, spredte seg videre utover Europa på 1300-tallet. Urromani er opphavet til de fire hovedgreinene av språkgruppen romani. En av disse fire gruppene er valakisk romani, som i dag tales av den norske nasjonale minoriteten romer.

De andre nordindiske språkene som hindi, panjabi og gujaerati har forandret seg mye gjennom århundrene, mens romanes viser mange konservative trekk, særlig i formverket. Romanes er mer arkaisk og nokså upåvirkelig av majoritetsspråkene i landene de har oppholdt seg i. Romanes har tatt opp i seg en del låneord fra andre språk – persisk, kurdisk, armensk, gresk, slavisk, rumensk og ungarsk, men omtrent 80 prosent av vokabularet er av indisk opphav. Det kan illustreres ved å se på tallordene: syv og ni er greske. De andre ekh, duj, trin, shtar, panzh, shov, oxto, desh er indiske, og omtrent identiske med tallene på urdu, panjabi og hindi.

Låneordene må tolkes som bevis for direkte språkkontakt og langvarig opphold mer enn det viser til reising. Alle låneordene som er tatt opp i språket er et resultat av muntlig kommunikasjon. Romer er alltid mer eller mindre flerspråklige. For å overleve, må de kunne kommunisere med majoritetsbefolkningen.

Romanes som skriftspråk
Skriftspråk er knyttet til statsdannelse, og det er bare i nyere tid at legfolk kan lese og skrive.

Ettersom romer ikke har dannet noen stat, har det vært vanskelig å etablere et felles skriftspråk. Skrivereglene varierer ofte etter hvilken dialekt folk snakker eller hvilket land de bor i. I dag finnes det prosjekter som tar sikte på å harmonisere romanes som skriftspråk, det vil si å skape flles skriveregler og ordforråd på tvers av dialekter og landegrenser. På verdensbasis i dag er det en stor og raskt voksende litteratur på romanes. I Norge er det utgitt noen bøker med eventyr og historier fra virkeligheten, samt en ABC-bok. Sistnevnte er blant annet ment som et bidrag til å gi romanes en fast rettskriving i Norge.

Romanes er et språk med mange bøyningsformer og alle ord som blir tatt opp i språket blir bøyd i tråd med grammatikken i romanes. Låneordene blir også noe lydmessig (fonetisk) forandret, slik at opprinnelsen ikke alltid er helt tydelig. Romer som har oppholdt seg lengre tid i Vest-Europa og Skandinavia har også fått en del låneord fra fransk, tysk, svensk og norsk.

Romanes har også gitt ifra seg noen ord til andre språk: svensk tjej kommer av shej. Engelsk pal kommer av phral. Rumensk si–ai bafta (lykke til med…) kommer fra romanes bax – lykke/hell.

Det finnes lite nedskrevet informasjon om norske romers religiøse liv før de tok til seg kristendommen. Det vi derimot vet, er at folketro stod sterkt, og at det ble praktisert spådom og bruk av planter til ulike formål.

Vi vet at de fleste norske romer lenge bekjente seg til den katolske kirken og at de lot sine barn døpe der. Men på 50-tallet skjedde det en evangelisk vekkelse blant rom-grupper i Frankrike og mange lot seg vende om til pinsebevegelsen. Pinseteologien legger sterk vekt på omvendelse og åndsdåp, og den individuelle troen er viktig. Vekkelsen i Frankrike spredte seg raskt til rom-grupper i andre land og de fleste norske romer gikk over fra katolisismen til pinsebevegelsen på 70- og 80-tallet. Fordi romer på den tiden ikke hadde egne religiøse ledere, var de nært knyttet til den norske Filadelfia-kirken.

Med årene har de derimot opparbeidet seg stor selvstendighet og i dag driver de sin egen menighet. Denne menigheten er tilknyttet en internasjonal rom-menighet ved navn Centre Missionaire Evagelique Rom Internacional (CMERI).

CMERI organiserer internasjonale samlinger, hvor romer fra hele verden kommer sammen i misjonssamlinger eller teologiske skoleringer. De har en egen bibelskole ved navn Bibliko Romani International Skola (BRIS). Her utdannes pastorer gjennom seks år med bibelstudier, praksis og sosialt arbeid.

Møtene foregår på romanes. Bibelen er oversatt til romanes, det er egne romske pastorer, og de produserer og fremfører sin egne religiøse musikk.

Det er kun menn som kan bli pastorer, men kvinnene utgjør en viktig rolle i menigheten, særlig gjennom musikken. I pinsebevegelsen generelt regnes religiøs sang som en måte å være i sterk kontakt med det guddommelige. I tillegg til de vanlige søndagsmøtene, arrangeres det egne kvinnemøter og bønnemøter. Ofte streames møtene på nett, slik at romer i andre land også kan delta.

Man regner med at det i dag finnes om lag fem hundre millioner tilhengere av pinsebevegelsen verden over. Dette gjør bevegelsen til kristendommens raskest voksende retning. Man ser altså at norske romer er del av en stor globalisering av kristendommen.

Mat er en viktig del av norske romers tradisjon. Det er viktig for familiens stolthet å kunne by gjester på vellaget og rikelig mat.

De romske rettene varierer veldig mellom de ulike gruppene. Selv om romenes tidlige røtter er i India, er det ingen ting som vitner om det i norske romers kjøkken, siden de har bodd i Europa i mange hundre år. Den norske nasjonale minoriteten har tatt med seg mange elementer fra balkansk og sentraleuropeisk kjøkken. For eksempel har man mange retter med surkål, kokt hodekål, poteter, paprika, høne, melboller/knödler og kraftige supper. Norske romer lager også en variant av den ungarske retten gulasj. Matrettene er også gjerne tilpasset det omreisende livet romer førte i tidligere tider. Mange av rettene kan lages i én gryte over åpen ild og med ingredienser som tidligere var rimelige og lette å ta med seg.

Eksempler på tradisjonelle retter er shax shuklo – forskjellig kjøtt med surkål, eller sarmi – kålblader og paprika fylt med kjøtt og ris, og habarime – en gryte med kjøtt, sjampinjong, ris, grønnsaker, eddik, hvetemel og pepper.

På en romsk fest kan man forvente en stor variasjon av retter og store mengder av alt. Når Romano kher arrangerer fester, er det å servere romsk mat en måte å vise fram gjestfrihet og å lære ikke-romer om romsk kultur.

Vil du lære å lage romske tradisjonsretter?

Her kan du finne vårt kokkehefte.